[{{mminutes}}:{{sseconds}}] X
Пользователь приглашает вас присоединиться к открытой игре игре с друзьями .
Обычный норвежский
(7)       Используют 36 человек

Комментарии

Мультилингва 7 августа 2021
Словарь включён в программу мероприятия [08.08.21 - 29.09.21] Мультилингва МЕГА 3.
Мультилингва 15 августа 2018
Словарь включён в программу мероприятия [18.07.18 - 07.09.18] Мультилингва МЕГА 2.
Phemmer 15 февраля 2016
helst.Faren исправил, в других местах после точки всегда пробел...

Посмотрел еще тексты на счет двух точек подряд - тут их много, может быть это особенность их орфографии. Это пусть так пока будет.
GoodLoki 15 февраля 2016
Я не в курсе норвежской орфографии, но наверное пробел после точки (helst.Faren) тоже можно поставить.
Phemmer 15 февраля 2016
Многоточия исправлены.
GoodLoki 15 февраля 2016
«For jeg fant fort ut at… Ja, hva var det egentlig jeg fant ut? Det var som om livet til Filla, historia hans, hadde en hel masse høl. Digre svarte høl, som han liksom ikke klarte å fylle opp med noe som helst.Faren hans var et sånn høl.»
Многоточие одним символом.
Написать тут
Описание:
Аналог "обычного" на норвежском языке
Автор:
Phemmer
Создан:
16 мая 2015 в 14:04 (текущая версия от 17 июля 2017 в 09:59)
Публичный:
Нет
Тип словаря:
Тексты
Цельные тексты, разделяемые пустой строкой (единственный текст на словарь также допускается).
Содержание:
1 I den ene enden av den var det klistret opp en fargelagt plakat, som var for stor til at den fikk plass i en leilighet. Den viste rett og slett et veldig ansikt, mer enn en meter bredt: ansiktet på en mann i fem og førtiårs-alderen med en tykk svart bart og bistert vakre trekk.
2 Winston satte kurs mot trappen. Det var nytteløst å prøve heisen. Selv når forholdene var som best, fungerte den sjelden, og for tiden var den elektriske strøm slått av så lenge det var dagslys. Dette var et ledd i den sparekampanje som gikk forut for Hat-uken.
3 Leiligheten hans var syv trapper oppe, og Winston gikk langsomt og tog seg en hvile flere ganger på veien opp. Han var ni og tredve år gammel og hadde et leggesår over den høye ankelen. På hver trappeavsats stirret plakaten med det enorme fjeset på ham fra veggen rett mot elevatorsjakten.
4 Selv gjennom den lukte vindusruten så verden kald ut utenfor. Nedover gaten kom små kastevinder som hvirvlet støv og istykkerrevet papir opp i spiraler, og enda solen skinte og himmelen var greit blå, hadde en inntrykk av at det ikke var farge i noe, unntatt plakatene som var slått opp overalt.
5 Det var politipatruljen som snuste i folks vinduer. Patruljene betydde imidlertid ingen verdens ting. Bare Tankepolitiet betydde noe. Bak ryggen på Winston plapret fjernskjermen fremdeles i vei om rujern og den niende treårsplanen, som var mer enn virkeliggjort.
6 Det fanget opp enhver lyd som Winston laget hvis den var høyere enn en meget lav hvisking, og så lenge han holdt seg innen det synsfelt som metallplaten dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt. Selvsagt var det umulig å vite om en ble iakttatt i et bestemt øyeblikk.
7 Winston hadde aldri vært inne i Kjærlighetsministeriet, ikke engang en halv kilometer fra det. Det var et sted som en umulig kunne komme inn i unntatt i offentlige ærender, og da bare ved å passere en labyrint av piggtrådsperringer, ståldører og skjulte mitraljøsereir.
8 Selv gatene som førte til dets utenverker, ble patruljert av gorilla-fjesede vaktposter i svarte uniformer, væpnet med leddede køller. Winston snudde seg brått. Han hadde lagt ansiktet i de rolig optimistiske folder som var tilrådelig når en stod overfor fjernskjermen.
9 Han gikk tvers over rommet og inn i det ørlille kjøkkenet. Fordi han forlot ministeriet på denne tid på dagen, hadde han måttet ofre sin lunsj i kantinen, og han visste at det ikke fantes noe mat i kjøkkenet unntatt en skalk svart brød som han måtte spare til neste dags frokost.
10 Øyeblikkelig ble han mørkerød i ansiktet, og vannet rant ut av øynene hans. Væsken var som salpetersyre, og når en svelgjet den, hadde en dessuten følelsen av å få et slag i nakken med en gummikølle. I neste øyeblikk minsket imidlertid brannen i maven hans, og verden begynte å se lysere ut.
11 Heldigere var han med den neste. Han gikk tilbake til dagligstuen og satte seg ved et lite bord som stod til venstre for fjernskjermen. Fra bordskuffen tok han frem et penneskaft, et blekkhus og en tykk bok i kvartformat med rene blader, rød rygg og marmorert bind.
12 Istedenfor som normalt å være anbragt i bakveggen, slik at den hadde oversikt over hele rommet, var den plasert i den ene av langveggene, rett mot vinduet. På den ene siden av den var det en liten alkove der Winston nå satt; den var egentlig tenkt til å romme bokhyller den gang huset ble bygd.
13 Naturligvis kunne han bli hørt, men så lenge han forble i denne stillingen, kunne han ikke ses. Det var delvis rommets usedvanlige geografi som hadde inngitt ham den tanken som han nå holdt på å sette i verk. Men innskytelsen skyldtes også delvis den boken han nettopp hadde tatt frem av skuffen.
14 Imidlertid kunne han gjette seg til at boken var meget eldre enn som så. Han hadde sett den ligge i vinduet i en lurvet liten skraphandel i et av byens slumkvarterer (hvilket kvarter det var, husket han ikke lenger), og han var øyeblikkelig blitt grepet av et uimotståelig ønske om å eie den.
15 Det var en stilltiende forutsetning at medlemmer av Partiet ikke gikk inn i alminnelige butikker (man kalte det å «handle på det frie marked»), men regelen ble ikke strengt overholdt, fordi det var visse ting som for eksempel skolisser or barberblad som var umulige å få tak i på noen annen måte.
16 Den gang var han seg ikke bevisst at han trengte den til noe bestemt formål. Skyldbetynget hadde han båret den hjem i sin dokumentmappe. Selv om han ikke hadde skrevet noe i den, var de en kompromitterende ting å ha. Det han nå stod i begrep med å gjøre, var å begynne på en dagbok.
17 Han var faktisk ikke vant til å skrive med hånden. Bortsett fra meget korte notater var det vanlig å diktere alt i taleskriveren, og det var naturligvis umulig i dette tilfelle. Han dyppet pennen i blekket og nølte så et sekund. En sitring gikk gjennom innvollene hans.
18 Hans tanke kretset et øyeblikk om den tvilsomme datoen på papiret og kolliderte så med et sjokk mot nytale-ordet dobbeltenke. For første gang ble han klar over omfanget av hva han hadde påtatt seg. Hvordan kunne en sette seg i forbindelse med fremtiden? Det var selvsagt umulig.
19 Enten ville fremtiden ligne nutiden, og da var det ingen som ville høre på ham, eller den ville bli forskjellig fra den, og da ville hans vitnesbyrd bli uten mening. En stund ble han sittende og glo dumt på papiret. Fjernskjermen hadde slått over til skrallende militærmusikk.
20 Det var rart: Han lot ikke bare til å ha mistet evnen til å uttrykke seg, han hadde til og med glemt det han opprinelig hadde tenkt å si. I ukevis hadde han forberedt seg till dette øyeblikket, og det hadde aldri falt ham inn at han trengte noe mer enn bare mot.
21 Det eneste han hadde å gjøre, var å betro papiret den endeløse, hvileløse monologen som hadde strømmet inn i hodet hans, bokstavelig talt i årevis. I dette øyeblikket hadde imidlertid selv monologen tørket inn. Attpå hadde hans leggesår begynt å verke noe rent ulidelig.
22 Sekundene tikket i vei. Det eneste han var seg bevisst, var den blanke siden foran ham, kløingen i huden ovenfor ankelen, den bråkende musikken og en lett rus, som skyldtes ginen. Med ett tok han til å skrive i ren panikk, bare delvis var han oppmerksom på det han satte på papiret.
23 Stundom hadde han sett henne med oljete hender og en skrunøkkel, og derfor arbeidet hun antagelig som mekaniker ved en av de maskinene som laget romaner. Hun så djerv ut, var omkring syv og tyve år gammel og hadde tykt, svart hår, fregnet ansikt og beveget seg kvikt og sportstrenet.
24 Om livet på sin overall hadde hun viklet det smale mørkerøde skjerfet som var emblemet til Ungdommens antikjønnsfylkning, det var akkurat så stramt at det fremhevet de velskapte hoftene hennes. Winston hadde avskydd henne fra aller første stund. Han visste grunnen til det.
25 En gang da de passerte hverandre i korridoren, hadde hun gitt ham et kvikt sideblikk som kjentes som om de gjennomboret ham og et øyeblikk hadde fylt ham med den svarteste redsel. Den tanke hadde til og med falt ham inn at hunn kunne være en agent for Tankepolitiet.
26 I neste sekund kom en redselsfull, skjærende låt, som om en eller annen gigantisk maskin gikk med full fart uten smurning, fra den store fjernskjermen i den andre enden av rommet. Det var en låt som fikk det til å isne i tennene på en og håret til å reise seg på ens hode.
27 Goldstein leverte sitt vanlige giftige angrep på Partiets læresetninger, et angrep som var så overdrevent og bakvendt at et barn kunne gjennomskue det, men samtidig også så pass troverdig at en fikk en alarmerende følelse av at andre mennesker, mindre sindige enn en selv, kunne ta det for god fisk.
28 Det gikk ikke en dag uten at spioner og sabotører som handlet etter hans instrukser, ble avslørt av Tankepolitiet. Han var sjefen for en veldig skyggehær, en underjordisk nett av konspiratører som hadde vidd seg til den oppgave å styrte regimet. Man trodde at dets navn var Brorskapet.
29 Boken hadde ingen titel. Hvis folk i det hele tatt henviste til den, var det rett og slett som boken. Men slike ting kjente en bare gjennom vage rykter. Verken Brorskapet eller boken var ting som et alminnelig partimedlem ville nevne, hvis det var en mulighet for å unngå det.
30 Folk hoppet opp og ned på stolene og skrek av fulle lunger for å overdøve den brekende stemmen som kom fra skjermen, og som var til å bli gal av. Det vesle, rødblonde kvinnfolket var blitt purpurfarget i ansiktet, og munnen hennes åpnet og lukket seg som kjeften på en fisk på land.
31 I et lyst øyeblikk oppdaget Winston at han hojet sammen med de andre, og at han sparket hælen voldsomt mot tverrtreet på stolen sin. Det forferdelige ved tominuttershatet var ikke at en var nødt til å spille en rolle under det, men det stikk motsatte, at det var uråd å la være å slutte seg til.
32 På den måten ble Winstons hat til sine tider slett ikke rettet mot Goldstein, men mot Store Bror, Partiet og Tankepolitiet, og i slike stunder gikk hans sympati til den ensomme, latterliggjorte skikkelse på skjermen, den eneste vokter av sannhet og fornuft i en verden av løgner.
33 Plutselig, med den samme voldsomme anstrengelsen som må til for å vri hodet bort fra puten under et mareritt, klarte Winston å overføre sitt hat fra ansiktet på skjermen til den mørkhårede piken bak seg. Intense, skjønne hallusinasjoner glimtet gjennom hans sinn.
34 Han ville banke henne til døde med en gummikølle. Han ville binde henne naken til en pel og skyte henne full av piler som den hellige Sebastian. Han ville voldta henne og skjære halsen over på henne i det øyeblikk orgasmen kom. Dessuten forstod han nå bedre enn før hvorfor han hatet henne.
35 Han hatet henne fordi hun var ung og vakker og kjønnsløs, fordi han gjerne ville ligge med henne og aldri kom til å gjøre det, fordi hun om sin smidige midje, som syntes å be om å bli favnet, bar hadde det avskyelige skarlagenrøde skjerfet, kyskhetens utfordrende symbol.
36 Hatet øket til klimaks. Goldsteins stemme var nå faktisk blitt til brekingen av en sau, og et øyeblikk så ansiktet også ut som et sauefjes. Så gled sauefjeset over i ansiktet på en eurasisk soldat, som syntes å avansere mot tilskuerne veldig og forferdelig, med et brølende automatgevær.
37 Men i samme sekund trakk alle et dypt lettelsens sukk, for den fiendtlige skikkelse ble forandret till ansiktet av Store Bror, med svart hår og svarte barter, full av kraft og mystisk ro, og så svær at han nesten fylte hele skjermen. Ingen hørte hva Store Bror sa.
38 Den varte i kanskje et halvt minutt. Den var et omkved en ofte hørte når bevegelsen helt overveldet publikum. Dels var det en hymne til Store Brors visdom og majestet, men enda mer var det en selvhypnose, en bevisst tilsløring av bevisstheten ved hjelp av rytmisk lyd.
39 Selvfølgelig messet han med de andre, det var umulig å opptre annerledes. Å forstille seg, å kontrollere sitt ansikt, å gjøre hva alle andre gjorde, var en instinktiv reaksjon. Men i et par sekunder var uttrykket i øynene hans slik at det var tenkelig det kunne avsløre ham.
40 Det villa ha vært ubeskrivelig farlig, selv om han hadde visst hvordan han skulle gå frem. I ett sekund, i to sekunder, hadde de vekslet et mangetydig blikk, og det var hele historien. Men selv dét var en ting å huske i den innestengte ensomheten en måtte leve i.
41 Han rapte. Ginen steg opp fra maven hans. På ny innstilte han blikket på boken. Han oppdaget at mens han satt der og grublet hjelpeløst, hadde han også skrevet, i en slags automatisk refleksbevegelse. Og det var ikke lenger den samme gnidrede klossede skriften som før.
42 Han kjente et stikk av redsel. Det var meningsløst, for det var ikke farligere å skrive disse ordene enn å åpne selve boken, men et øyeblikk følte han seg fristet til å rive ut det beskrevne bladet og oppgi hele tiltaket. Men han gjorde det ikke, fordi han visste at det var nytteløst.
43 Med ett ble en rykket ut av søvnen, grove never ristet en i skulderen, lysene sved i øynene på en, rundt sengen var det en ring av harde ansikter. I det veldige flertall av saker var det ingen rettsbehandling, ingen melding om arrestasjonen. Folk forsvant simpelthen, og alltid om natten.
44 I neste øyeblikk fikk han et voldsomt støkk. Det banket på doren. Allerede! Han ble sittende stille som en mus i det fåfengte håp om at den som var utenfor, ville gå etter det første forsøket, uansett hvem det var. Men nei, bankingen ble gjentatt. Det verste av alt ville være å bli sittende.
45 Det var usigelig tåpelig av ham. Men det stod klart for ham at selv i sin panikk hadde han ikke villet grise til det pene papiret ved å lukke boken mens blekket ennå var vått. Han drog pusten og åpnet døren. Momentant skjøt en varm bølge av lettelse gjennom ham.
46 Hun virket som om det var støv i ansiktsrynkene hennes. Winston fulgte henne nedover korridoren. Disse jobbene som amatørhåndverker var en nesten daglig ergrelse for ham. Seiersgården var en gammel leiegård, bygd i 1930 eller deromkring, og holdt på å falle i stykker.
47 Kjøkkenvasken var fylt nesten til kanten av skittent grønnaktig vann som stinket enda verre enn kålen. Winston la seg på kne og undersøkte kneet på avløpsrøret. Han avskydde å bruke hendene sine, og han avskydde å bøye seg, fordi han da alltid risikerte et hosteanfall.
48 En pen, kraftig gutt på ni år dukket opp bak bordet og truet ham med en automatisk leketøyspistol, mens den vesle søsteren hans, som var to år yngre, gjorde den samme bevegelsen med et lite vedstykke. Begge var kledd i de blå shorts, grå skjorter og røde halstørklær som var Spionenes uniform.
49 Jeg vil se på hengingen! messet den lille piken, som fremdeles danset rundt. Winston kom til å huske på at noen eurasiske fanger, som var dømt skyldig i krigsforbrytelser, skulle henges i parken samme kveld. Dette hendte gjennomsnitting en gang om måneden, og det var en populær forestilling.
50 Barna tigget og bad alltid om å få se på det. Han sa adjø til fru Parsons og forlot leiligheten. Men han var ikke kommet seks skritt bortover korridoren, før noe traff ham i nakken. Det gjorde ulidelig vondt, det var som et rødglødende jern ble kjørt inn i ham.
51 Men det som slo Winston mest, var uttrykket av hjelpeløs redsel i morrens grå ansikt. Da han var kommet tilbake til sin egen leilighet, gikk han fort forbi fjernskjermen og satte seg ved bordet igjen, mens han fremdeles gned seg i nakken. Musikken fra fjernskjermen hadde stoppet.
52 I stedet leste en knapp, militær røst med en slags brutal fryd opp en beskrivelse av bevæpningen av den nye flytende festningen, som nettopp var blitt forankret mellom Island og Færøyene. Den ulykkelige kvinnen måtte ha et grufullt liv med de barna, tenkte han.
53 Nesten alle barn var forferdelige nå for tiden. Og det verste av alt var at selv om de gjennom slike organisasjoner som Spionene systematisk ble gjort til ustyrlige små villmenn, skapte dette likevel ikke noen tendens hos dem til å gjøre opprør mot Partiets disiplin.
54 Det var en hemmelig forståelse som bandt dem sammen, noe som var viktigere enn hengivenhet og partifellesskap. «Vi møtes på det sted hvor det ikke er noe mørke,» hadde han sagt. Winston visste ikke hva det betydde, bare at det på en eller annen måte ville gå i oppfyllelse.
55 Nå kommer dårlige nyheter, tenkte Winston. Og ganske riktig, etter en bloddryppende beskrivelse av tilintetgjørelsen av en eurasisk armé, med fabelaktige oppgaver over drepte og fanger, kom kunngjøringen om at sjokoladerasjonen vill bli nedsatt fra tredve gram till tyve fra neste uke av.
56 Winston rapte igjen. Virkningene av ginen holdt på å forta seg, tilbake ble en følelse av at all luften var gått ut av ham. Kanskje for å feire seieren, kanskje for å døyve erindringen om den tapte sjokoladen, satte fjernskjermen i gang med «Oceania, vårt land».
57 Men slik som han nå satt, var han usynlig. Etter «Oceania, vårt land» fulgte lettere musikk. Winston gikk bort till vinduet mens han holdt ryggen mot fjernskjermen. Dagen var fremdeles kald og klar. Etsteds langt borte eksploderte en rakettbombe med et dumpt, dirrende brøl.
58 Solen hadde dreiet vestover, og myriadene av vinduer i Sannhetsministeriet så like truende ut som skytehullene i en festning nå da det ikke lenger falt noe lys på dem. Hans hjerte skrumpet sammen ved synet av den enorme pyramide-bygningen. Den var for sterk, den kunne ikke stormes.
59 Bare Tankepolitiet ville lese det han hadde skrevet før det utslettet det av tilværelsen og av erindringen. Hvordan kunne en rette noen appell til fremtiden, når ikke ett eneste spor av en vil overleve fysisk, ikke så meget som et anonymt ord rablet på en bit papir? Fjernskjermen slo fjorten.
60 Han måtte være tilbake i sitt arbeid fjorten-tredve. Pussig nok var det som timeslagene hadde satt nytt mot i ham. Han var et ensomt gjenferd som mumlet en sannhet som ingen noen gang ville høre. Men så lenge han gav uttrykk for den, ble kontinuiteten på en heller annen dunkel måte ikke brutt.
61 Han la dagboken i skuffen. Det var helt nytteløst å gjøre noe forsøk på å skjule den, men han kunne i det minste skaffe seg sikkerhet for om dens eksistens var blitt oppdaget eller ikke. Hvis han la et hår tvers over den ene kanten på den, var det altfor iøynefallende.
62 Hun var en høyvoksen statelig kvinne, temmelig fåmælt, med langsomme bevegelser og praktfullt lyst hår. Sin far husket han mer utydelig som en mørk tynn mann med briller, som alltid gikk i pene mørke klær (Winston husket særlig de ualminnelig tynne sålene på farens sko).
63 De var i salongen på et synkende skip og så opp mot ham gjennom det stadig mørkere vannet. Det var fremdeles luft i salongen, de kunne fremdeles se ham og han dem, men hele tiden sank de, ned i det grønne vannet som i neste øyeblikk måtte skjule dem for hans blikk for alltid.
64 Han visste det, og de visste det, og han kunne lese av deres ansikter at de visste det. Men det var ingen bebreidelse verken i deres ansikter eller deres hjerter, bare vissheten om at de måtte dø for at han kunne leve, og at dette var en del av tingenes uunngåelige orden.
65 Minnet om moren slet i hans hjerte, fordi hun hadde dødd av kjærlighet til ham, den gang han var for ung og for egoistisk til å elske henne igjen, og fordi hun på en måte, han husket ikke hvordan, hadde ofret seg selv for et lojalitetsbegrep som var individuelt og uforanderlig.
66 I dag rådet frykt, hat og smerte, men ingen følelsesmessig verdighet og stolthet, ingen dyp eller komplisert sorg. Det var som han kunne lese alt dette i morens og søsterens store øyne da de så opp mot ham gjennom det grønne vannet, hundrer av favner under ham, dypere og dypere.
67 Det var en gammel beitemark med mange kaninhuller, en sti som gikk tvers over den og en muldvarphaug her og der. I det ujevne skogbrynet på den andre siden av jordet duvet almetrærnes grener meget svakt i vinden, bladene rørte seg så vidt i tette masser, som kvinnehår.
68 Et steds like i nærheten, men ute av syne, var det en klar langsom bekk, der ørekyten svømte i kulpene under vidjene. Piken med det mørke håret kom gående mot ham over jordet. Det så ut som hun med en eneste bevegelse rev av seg alle klærne og slengte dem foraktelig til side.
69 Den var så yndefull og vørdsløs at det var som den utslettet en hel kultur, et helt tankesystem, som om Store Bror og Partiet og Tankepolitiet alle var blitt sopt ut i intetheten av en enkel, skjønn bevegelse av armen hennes. Også det var en gestus som hørte fortiden til.
70 Winston vred kroppen ut av sengen, han var naken, for et medlem av Det ytre Partiet fikk vare tre tusen klesmerker om året, og for en pyjamas måtte en ut med seks hundre. Han trev en skitten undertrøye og et par shorts som lå på en stol. Gymnastikken ville begynne om tre minutter.
71 Mens han mekanisk strakte armene fremover og bakover, og mens ansiktet var preget av den barske glede som ble betraktet som det korrekte uttrykk under disse fysiske sprell, anstrengte han seg for å tenke tilbake til hin uklare barndomstid. Det var usigelig vanskelig.
72 Winston kunne ikke tydelig huske noen tid da hans land ikke hadde vært i krig, men det er klart at det hadde vært en temmelig lang mellom-periode med fred i hans barndom, fordi en av hans tidligste erindringer gjaldt et flyangrep som lot til å komme helt overraskende på alle.
73 Det satt mennesker overalt på det fliselagte gulvet, og andre mennesker satt tett sammenpakket på metallbriskene, som var anbragt i flere etasjer. Winston, hans mor og hans far fant seg en plass på gulvet, og like i nærheten av dem satt en gammel mann og en gammel kone side om side på en brisk.
74 Men selv om han var noe beruset led han også under en sorg som var ekte og uutholdelig. På sin barnslige måte skjønte Winston at det nettopp hadde hendt noe forferdelig, noe som aldri kunne tilgis og som det aldri kunne rettes på. Det forekom ham også at han visste hva det var.
75 Jeg sa det for lengte siden. Vi skulle ikke ha stolt på de kjeltringene. Men hvilke kjeltringer de ikke skulle ha stolt på, det kunne Winston ikke huske mer. Siden den tiden hadde krigen bokstavelig talt vært evigvarende, men strengt tatt hadde det ikke alltid vært den samme krigen.
76 Ikke i en eneste offentlig eller privat uttalelse ble det noensinne medgitt at de tre makter tidligere hadde vært gruppert på en annen måte. Men som Winston så godt visste, var det faktisk bare fire år siden Oceania hadde vært i krig med Øst-Asia og i allianse med Eurasia.
77 Dette var klimaks av finesse og spissfindighet: bevisst hensatte man seg i en tilstand av ubevissthet, og så ble man seg ubevisst den hypnosen man nettopp hadde foretatt med seg selv. Selve forståelsen av ordet «dobbelttenke» innebar at man brukte dobbelttenkning.
78 Fortiden var ikke bare blitt endret, den var faktisk blitt utslettet, tenkte han. For hvordan kunne en fastslå selv den klareste kjensgjerning, når det ikke fantes noen opptegnelse om den utenfor ens egen erindring? Han prøvde å huske hvilket år han først hadde hørt snakk om Store Bror.
79 Hans bedrifter var gradvis blitt skjøvet bakover i tiden helt til de strakte seg til den eventyrlige verden i tredve-førtiårene, da kapitalistene i sine rare sylinderhatter fremdeles kjørte gjennom Londons gater i svære blanke biler eller i vogner med glassruter.
80 Alt dunstet bort i tåke. Av og til kunne en faktisk sette fingeren på en direkte og tydelig løgn. Det var for eksempel ikke sant, som påstått i Partiets historiebøker, at Partiet hadde funnet opp flyene. Han kunne huske fly siden sin tidligste barndom. Men en kunne ikke bevise noe.
81 Og matrosene på de flytende festninger! Tenk bare på hva de må gå igjennom. Forsøk nå igjen. Det er bedre, kamerater, det er meget bedre, sa hun oppmuntrende til Winston, som med anstrengt pust klarte å røre tærne sine med stive knær, for første gang på mange år.
82 Til venstre for taleskriveren et lite pneumatisk rør for skrevne meldinger, i midten et større ett for aviser og på sideveggen, slik at Winston lett kunne nå den, en stor oval åpning som var dekket av et ståltrådsgitter. Den siste var til å kaste avfallspapir i.
83 Av en eller annen grunn bar de utnavnet minnehull. Når en visste at et bestemt dokument skulle ødelegges, eller om en bare så en bit kassert papir ligge og flyte, var det en automatisk handling å løfte opp gitteret på det nærmeste minnehull og kaste det ned der.
84 Winston gransket de fire papirbitene han hadde rullet opp. Hver av dem inneholdt en melding på bare en til tre linjer i den forkortede jargong som ble brukt i ministeriet når det gjaldt indre anliggender og som ikke var virkelig nytale, men hovedsakelig bestod av nytale-ord.
85 I virkeligheten skulle rasjonen, som Winston godt visste, nedsettes fra tredve gram til tyve fra neste uke av. Det eneste som trengtes, var å erstatte det opprinnelige løftet med et varsku om at det sannsynligvis ble nødvendig å redusere rasjonen en gang i april.
86 Et nummer av Times kunne være omskrevet tolv ganger på grunn av endringer i de utenriks politiske forbindelser eller noen vrange profetier som Store Bror var kommet med, men i arkivet bar det fremdeles sin opprinelige dato, og det fantes ikke noe annet eksemplar som kunne motsi det.
87 Det meste av det materialet en stelte med, hadde ikke forbindelse med noe i den virkelige verden, ikke engang den forbindelse som inneholdes i en direkte løgn. Statistikken var like fantasifull i sin opprinnelige skikkelse som i sin rettede. For en stor del måtte en lage den i sitt eget hode.
88 Da Winston omredigerte overslaget, satte han imidlertid tallet til syv og femti millioner, for at man som vanlig kunne hevde at kvoten var mer enn oppfylt. To og seksti millioner var iallfall ikke nærmere sannheten enn syv og femti millioner eller hundre og fem og førti millioner.
89 Enda sannsynligere var det at ingen visste hvor mange sko som var fremstilt og enda mindre brydde seg om det. Det eneste en visste, var at det hvert kvartal ble produsert astronomiske antall av sko på papiret, mens kanskje halvparten av Oceanias befolkning gikk barføtt.
90 Winston tittet tvers over hallen. I det avlukket som svarte til hans på den andre siden satt en liten pertentlig fyr med svart skjeggstubb som het Tillotson og som arbeidet jevnt og trutt, med en sammenbrettet avis på kneet og med munnen tett opp til mikrofonen på taleskriveren.
91 Han visste at i avlukket ved siden av hans eget satt det vesle rødblonde kvinnfolket og trellet dag ut og dag inn, hennes oppgave var rett og slett å granske avisene for å finne frem og slette ut navnene på dem som var blitt fordampet og derfor offisielt aldri hadde eksistert.
92 Det var arméene av kontorister, hvis oppgave simpelthen var å sette opp lister over bøker og tidsskrifter som skulle innkalles. Det var de enorme lagerrommene, hvor de korrigerte dokumentene ble oppbevart, og de hemmelige fyrene hvor de opprinnelige eksemplarene ble brent.
93 Ministeriet måtte ikke bare imøtekomme Partiets mangfoldige krav, men også gjenta hele operasjonen på et lavere plan til gagn for proletariatet. Det var en hel kjede av særskilte avdelinger som syslet med proletarisk musikk, litteratur, drama og underholdning i sin alminnelighet.
94 Her ble det fremsilt filleaviser som nesten ikke inneholdt annet en sport, forbrytelser og astrologi, sensasjonelle fem cents-romaner, filmer som oste av kjønn og sentimentale sanger, som helt og holdent ble laget på mekanisk vis i et spesialbygget kaleidoskop som kaltes en versemaker.
95 En kunne gå ut fra at Withers og hans medarbeidere nå var i unåde, men det var ikke kommet noen rapport om saken verken i pressen eller på fjernskjermen. Dette var ikke annet enn en kunne vente, for det var ikke vanlig at politiske forbrytere ble fremstilt for retten eller stemplet offentlig engang.
96 De store utrenskningene, som berørte tusener av mennesker, med offentlige rettsforhandlinger mot forrædere og tankerforbrytere som ydmykt tilstod sine forbrytelser og etterpå ble henrettet, var særlige teaterforestillinger som ikke forekom hyppigere enn hvert annet år.
97 En hadde aldri den minste anelse om hvordan det var gått med dem. I noen tilfelle var de kanskje fremdeles i live. Omkring tredve personlige kjenninger av Winston, iberegnet hans far og mor, hadde forsvunnet på denne måten fra tid til annen. Winston strøk nesen sin forsiktig med en binders.
98 I avlukket på den andre siden satt kamerat Tillotson fremdeles og bøyde seg hemmelighetsfullt over taleskriveren. Et øyeblikk løftet han hodet, og på ny glimtet det fiendtlig i brillene. Winston lurte på om kamerat Tillotson drev på med det samme arbeidet som han selv.
99 Og snart ville en eller annen mesterlig hjerne i Det indre Parti velge den eller den versjonen, omredigere den og sette i gang den innviklede prosessen med henvisninger som trengtes, og så ville den utvalgte løgnen gå over til det permanente arkiv og bli til sannhet.
100 Winston visste ikke hvorfor Withers hadde falt i unåde. Kan hende skyldtes det korrupsjon eller udugelighet. Kan hende hadde Store Bror bare kvittet seg med en altfor populær underordnet. Kan hende hadde Withers eller en av hans nærmeste vært mistenkt for kjetterske tendenser.
101 Det eneste virkelige nøkkel til gåten lå i ordene «henv upersoner», som tydet på at Withers alt var død. En kunne ikke alltid gå ut fra at dette var tilfellet når folk ble arrestert. Stundom ble de løslatt og fikk lov til å leve i frihet så lenge som et år eller to før de ble henrettet.
102 En sjelden gang kunne en mann som man trodde var død for lenge siden opptre som gjenferd under en offentlig rettssak og dra hundrer av andre med seg ved sitt vitneprov, før han på ny forsvant og denne gang for alltid. Withers var imidlertid allerede en uperson.
103 Han eksisterte ikke, han hadde aldri eksistert. Winston kom til det resultat at det ikke var nok bare å endre selve tendensen i Store Brors tale. Det var bedre å skrive den om, slik at den kom til å behandle et emne som ikke hadde noen forbindelse med det opprinnelige.
104 Han kunne snu talen om til den vanlige fordømmelsen av forrædere og tankeforbrytere, men det var litt for gjennomskuelig. På den annen side kunne han gjøre det altfor floket for arkivet hvis han diktet opp en seier ved fronten eller en overproduksjon innen rammen av den niende treårsplan.
105 Sytten år gammel hadde han vært distriktsfører i Ungdommens anti-kjønnsfylkning. I nittenårsalderen hadde han laget tegning til en håndgranat som var blitt tatt i bruk av Fredsministeriet og som under den første prøven hadde drept en og tredve eurasiske krigsfanger med ett smell.
106 Han var totalavholdsmann og røkte ikke, hans eneste rekreasjon var den daglige timen i gymnastikksalen, og han hadde avlagt et hellig løfte om sølibat, da han mente at ekteskap og omsorgen for en familie var uforenlig med å ofre seg fire og tyve timer i døgnet for sine plikter.
107 Winston overveide med sig selv om han skulle gi kamerat Ogilvy ordenen for framifrå tjenesete, met til slutt besluttet han ikke å gjøre det, da dette ville føre med seg en masse unødvendige krysshenvisninger. Enda en gang skottet han på sin rival i avlukket rett overfor.
108 Det var uråd å vite hvis arbeid til slutt ville bli godtatt, men han følte seg sterkt overbevist om at det ville bli hans eget. Kamerat Ogilvy, som ingen hadde forestilt seg for en time siden, var nå en kjensgjerning. Det slo ham som noe rart at en kunne skape døde mennesker, men ikke levende.
109 Sant å si hadde han to ubrukte som han hamstret. Det hadde vært mangel på dem i månedsvis. Alltid var det en eller annen nødvendighetsartikkel som partibutikkene ikke kunne skaffe. Stundom var det knapper, andre ganger stoppegarn, atter andre ganger skolisser, og nå var det barberblad.
110 Når en snakket med ham, gjaldt det i ikke liten grad å få ham bort fra disse emnene og om mulig innvikle ham i nytalens tekniske finesser, for her var han interessant og kunne uttale seg med autoritet. Winston snudde ansiktet litt til siden for å unngå de granskende svarte øynene.
111 Ginen bli servert i hankeløse stentøyskopper. De bante seg vei gjennom det overfylte rommet og tømte brettene sine på bordets metallplate. I det ene hjørnet av den hadde en tidligere gjest etterlatt en dam av ragu, noe ekkelt flytende søl som så ut som oppkast.
112 Da han hadde tørket tårene av øynene, oppdaget han med ett at han var sulten. Han tok til å legge i seg skjeer av raguen, hvis vassenhet ble opplivet av terninger av noe svampet lyserødt stoff som trolig var et eller annet kjøttpreparat. Ingen av dem sa et ord før de hadde renskrapet tallerknene.
113 I ditt hjerte foretrekker du gammeltale, med hele dens omtrentlighet og unyttige meningsavskygninger. Du forstår ikke skjønnheten ved ordødeleggelsen. Vet du at nytale er det eneste språk i verden hvis ordforråd blir mindre og mindre for hvert år? Winston visste selvsagt det.
114 Til slutt kommer vil til å gjøre tankeforbrytelse bokstavelig talt umulig, fordi det ikke blir noen ord som den kan uttrykkes med. Hvert eneste begrep man noen gang får bruk for, vil bli uttrykt med nøyaktig ett ord, hvis betydning er skarpt definert og hvis bibetydninger alle er utslettet og glemt.
115 Men utviklingen vil fremdeles fortsette lenge etter at du og jeg er døde. For hvert år som går, vil det bli færre og færre ord, og den menneskelige bevissthets område stadig litt mindre. Selv i dag er det naturligvis ingen grunn til eller unnskyldning for å begå tankeforbrytelse.
116 Det er bare et spørsmål om selvdisiplin, realitetskontroll. Men til slutt vil selv ikke dette bli nødvendig lenger. Revolusjonen vil være fullbragt når språket er fullkomment. Nytale er Ingsoc, og Ingsoc er nytale, la han til med en slags mystisk tilfredsstillelse.
117 Hele fortidens litteratur vil være tilintetgjort. Chaucer, Shakespeare, Milton og Byron vil bare eksistere i nytale-utgaver, de vil ikke bare være forandret til noe annet, men faktisk til noe som er dit stikk motsatte av det opprinnelige. Selv partilitteraturen vil forandre seg.
118 Han er altfor intelligent. Han ser for klart, og han snakker for åpent. Partiet liker ikke slike folk. En vakker dag vil han forsvinne. Det står skrevet i ansiktet hans. Winston var ferdig med brødet og ostebeten. Han dreide seg litt på stolen for å drikke kaffen.
119 Men den andre røsten stoppet ikke et sekund, selv når kvinnen sa noe. Winston kjente mannen av utseende, men han visste ikke mer om ham enn at han hadde en viktig stilling i roman-avdelingen. Han var en mann i tredveårsalderen, med muskelsterk hals og en stor og uttrykksfull munn.
120 Han hadde lagt hodet litt tilbake og satt i en slik vinkel at brillene hans fanget lyset og virket på Winston som to tomme skiver uten øyne. Det var noe visst uhyggelig i at det nesten var uråd å skjelne et enkelt ord i den lydflommen som strømmet ut av munnen hans.
121 Hva det enn var, kunne en være viss på at hvert eneste ord av det var ren ortodoksi, ren Ingsoc. Mens Winston satt og så på det øyeløse ansiktet med kjeftet som hurtig gikk opp og ned, fikk han en underlig følelse av at mannen ikke var et virkelig menneskelig vesen, men en slags dukke.
122 Det er ikke tvil om at Syme vil bli fordampet, tenkte Winston igjen. Han tenkte det med et slags vemod, enda han godt visste at Syme foraktet ham, følte en lett avsky for ham og helt var i stand till å angi ham som tankeforbryter, hvis han så noen grunn til å gjøre det.
123 Han sa ting som helst burde vært usagt, han hadde lest for mange bøker, han vanket i Kastanjetreet, en kafé som var et tilholdssted for malere og musikere. Det var ingen lov, selv ikke en uskreven lov, som forbød noen å besøke Kastanjetreet, men likevel var stedet på en underlig måte uhellvarslende.
124 Det ble sagt at selveste Goldstein hadde vanket der av og til for år og årtier siden. Det var ikke vanskelig å forutse Symes skjebne. Men like fullt var det et faktum at om Syme bare i tre sekunder ante Winstons hemmeligste tanker, ville ham omgående angi ham til Tankepolitiet.
125 Når en forstilte seg ham i tankene, så en alltid et bilde av knær med smilehuller i og ermer som var brettet opp over tykke små underarmer. I virkeligheten vendte også Parsons alltid tilbake til knebuksene når en fellesutflukt eller annen fysisk aktivitet gav ham et påskudd til det.
126 Hans evne til å svette var helt utrolig. I gruppesentret kunne en alltid vite når han hadde spilt bordtennis, for da var håndtaket på racketen drivende vått. Syme hadde tatt frem en bit papir med en lang rekke ord på og studerte det med en blekkblyant mellom fingrene.
127 Han kunne ikke følge med i tallene, men han visste at de på en eller annen måte gav grunn til tilfredshet. Han hadde funnet frem en svær, skitten snadde som alt var halvfull av brent tobakk. Når tobakksrasjonen bare var hundre gram om uken, hadde en sjelden råd til å fylle pipen helt.
128 Winston røkte en seierssigarett som han omhyggelig holdt vannrett. Den nye rasjonen begynte ikke før i morgen, og han hadde bare fire sigaretter igjen. I øyeblikket hadde han lukket ørene for de fjernere lyder og hørte bare på det sprøytet som kom ut av fjernskjermen.
129 Jo da, de slukte det. Parsons slukte det rått, med dyrisk stupiditet. Den øyeløse skapningen ved det andre bordet slukte det fanatisk, lidenskapelig, med et brennende ønske om å oppspore, angi og fordampe enhver som slo på at rasjonen hadde vært tredve gram i siste uke.
130 Hvordan kunne en føle dette uutholdelig, om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes? På ny så han seg rundt i kantinen. Nesten alle var stygge, og de ville ha vært det selv om de ikke hadde vært kledd i de ensartede blå overalls.
131 Det var rart å tenke på hvordan denne bille-typen myldret i ministeriene: små tykke karer som meget tidlig hadde lagt på seg, med korte ben, kvikke, trippende bevegelser og fete uransakelige ansikter med små griseøyne. Det var denne typen som lot til å trives best under Partiets styre.
132 Den snadrende røsten ved sidebordet hadde midlertidig forstummet under kunngjøringen fra ministeriet, men fortsatte nå på samme måte, så høyt som aldri før. Av en eller annen grunn grep Winston seg plutselig i å tenke på fru Parsons med det bustete håret hennes og støvet i ansiktsfurene.
133 Den øyeløse skapningen med den snadrende stemmen ville aldri bli fordampet. De små bille-menneskene som trippet så forsiktig gjennom korridor-labyrintene i ministeriene, de ville heller aldri bli fordampet. Og piken med det mørke håret, hun fra roman-avdelingen, ville ikke bli det.
134 I dette øyeblikk ble han revet ut av sine drømmerier med et voldsomt støkk. Piken ved sidebordet hadde snudd seg delvis og satt nå og så på ham. Det var piken med det mørke håret. Hun bare skottet på ham, men med en underlig intensitet. I det øyeblikk hun fanget blikket hans, så hun bort igjen.
135 Den forsvant nesten med det samme, men etterlot seg en nagende uvisshet. Hvorfor voktet hun på ham? Hvorfor drev hun på med å følge ham overalt? Dessverre kunne han ikke lenger huske om hun hadde sittet ved bordet allerede da han kom, eller om hun var kommet senere.
136 Det kunne godt tenkes at hennes virkelige hensikt hadde vært å høre på ham og forsikre seg om at han skrek høyt nok. En tidligere tanke vendte tilbake i hans sinn: sannsynligvis var hun ikke virkelig medlem av Tankepolitiet, men en av disse amatørspionene som var de farligste av alle.
137 Han visste ikke hvor lenge hun hadde sett på ham, men kan hende var det så meget som fem minutter, og det var mulig at ansiktet hans ikke hadde vært helt under kontroll. Det var forferdelig farlig å la tankene vandre når en var på et offentlig sted eller innenfor synskretsen av en fjernskjerm.
138 Piken hadde på ny snudd ryggen til ham. Når det kom til stykket, forfulgte hun ham kanskje ikke allikevel, kanskje var det bare en tilfeldighet at hun hadde sittet så nær ham to dager på rad. Sigaretten hans hadde sloknet, og han la den forsiktig på kanten av bordet.
139 Det var trolig at fyren ved sidebordet var en av Tankepolitiets spioner, og høyst sannsynlig ville Winston være i Kjærlighetsministeriets kjeller om tre dager, men en sigarettstump måtte likevel ikke sløses bort. Syme hadde brettet sammen papirstrimmelen og stukket den i lommen.
140 I samme sekund kom det et gjennomtrengende plystresignal fra fjernskjermen. Det var tegnet til at de skulle vende tilbake til arbeidet. Alle tre reiste seg i en fart og sluttet seg til de gruppene som sloss om å få plass i heisene, og resten av tobakken rant ut av Winstons sigarettstump.
141 Hun stod ved en dør i murveggen, under en gatelykt som nesten ikke gav noe lys fra seg. Ansiktet hennes var ungt, men tykt sminket. Det var faktisk sminken som tiltrakk meg, den hvite sminken som var som en maske og de knallrøde leppene. Partikvinnene maler aldri ansiktene sine.
142 Når som helst kunne den indre spenningen gi seg uttrykk i et synlig symptom. Han tenkte på en mann han hadde passert på gaten for noen uker siden: en ganske alminnelig utseende mann, et partimedlem i fem og tredve eller førtiårsalderen, høy og tynn og med en dokumentmappe.
143 De var bare noen meter fra hverandre da venstre side av mannens ansikt plutselig ble fordreiet i en slags krampetrekning. Den gjentok seg nettopp som de passerte hverandre: det var et rykk, en skjelvning, hurtig som klikket av en kameralukker, men tydeligvis en vane hos ham.
144 På ny var det som han pustet inn den varme, innestengte kjøkkenlukten, en lukt som var sammensatt av stanken av veggedyr og skitne klær og ekkel og billig parfyme, men som likevel virket dragende, fordi ingen partikvinne brukte parfyme eller kunne tenkes å gjøre det.
145 I hans tanker var lukten av den uatskillelig forbundet med horeri. Da han fulgte denne kvinnen, hadde det vært hans første fall på omkring to år. Selvsagt var det forbudt å ha omgang med gatetøser, men det var en av disse reglene som en stundom kunne manne seg opp til å bryte.
146 Fattigkvarterene var fulle av kvinner som ville selge seg. Noen kunne til og med kjøpes for en flaske gin, som proletarene ikke fikk lov til å drikke. Stilltiende var Partiet endog tilbøyelig til å oppmuntre prostitusjonen som et avløp for instinkter som ikke kunne undertrykkes helt.
147 Den utilgivelige forbrytelse var løsatkighet mellom partimedlemmer. Men selv om dette var en av de forbrytelser som de tiltalte uten unntagelse erkjente seg skyldig i under de store utrenskninger, var det vanskelig å forestille seg at noe slikt virkelig hendte.
148 Partiets mål var ikke bare å hindre menn og kvinner i å slutte troskapsbånd som det kanskje ikke maktet å kontrollere. Dets virkelige, men usagte mål var å fjerne all glede ved selve samleiet. Fienden var ikke så meget kjærligheten som erotikken; både i ekteskapet og utenfor.
149 Partiet forsøkte å drepe kjønnsinstinktet eller, hvis det ikke lot seg drepe, å forvrenge det og skitne det til. Han visste ikke grunnen til dette, men det forekom ham naturlig at det var slik. Og for så vidt det angikk kvinnene, hadde Partiets anstrengelser i høy grad vært vellykket.
150 Underlig hvor sjelden han tenkte på henne. I mange dager på rad kunne han glemme at han noen gang hadde vært gift. De hadde bare levd sammen i omkring femten måneder. Partiet tillot ikke skilsmisser, men oppmuntret nærmest til separasjon i de tilfele hvor det ikke var noen barn.
151 Hun kunne ligge med lukkede øyne, hun verken gjorde motstand eller samarbeidet, hun rett og slett fant seg i det. Det var ubeskrivelig sjenerende, og smått om senn ble det forferdelig. Men selv da kunne han ha holdt ut å leve med henne, hvis de kunne ha blitt enige om å leve i sølibat.
152 De måtte lage et barn om de kunne, sa hun. Følgelig fortsatte forestillingen, nokså regelmessig en gang om uken, unntatt når det var umulig å gjøre det. Hun pleide til og med å minne ham på det om morgenen, som om det var noe som absolutt måtte utføres samme kveld og som de ikke måtte glemme.
153 Hans fornuft sa ham at det måtte finnes unntagelser, men hans hjerte trodde det ikke. Alle var de uimottagelige, slik som Partiet hadde villet at de skulle bli. Og det han ønsket enda sterkere enn å bli elsket, var å kunne bryte ned denne dydsmuren, selv om bare en eneste gang i hele sitt liv.
154 Han hadde tatt et skritt mot henne, men så stanset han, full av brynde og redsel. Han var seg smertelig bevisst den risiko han hadde tatt da han fulgte henne hit. Det var godt tenkelig at patruljen kunne knipe ham når han gikk, de kunne for den saks skyld stå og lure utenfor døren i dette øyeblikk.
155 Det han plutselig hadde oppdaget i lampelyset, var at kvinnen var gammel. Sminken var smurt så tykt på ansiktet hennes at det kunne sprekke som en pappmaske. Det var hvite stenk i håret hennes, men den virkelig uhyggelige detaljen var at munnen hadde åpnet seg litt og avslørt bare et svart tomt gap.
156 Selv om det legendariske Brorskapet eksisterte, som det kanskje gjorde, var det utenkelig at dets medlemmer noen gang kunne samles i større antall enn to eller tre. Opprør betydde et uttrykk i øynene, et bestemt tonefall, i det høyeste et ord som ble hvisket nå og da.
157 Men hvis proletarene bare kunne bli seg sin egen styrke bevisst, behøvde de ikke å konspirere. Da kunne de bare reise seg og ryste seg, som en hest skaker av seg fluer. Bare de ville, kunne de sprenge Partiet i filler i morgen den dag. Før eller siden måtte de da sikkert gjøre det? Og likevel.
158 Nå her det begynt! tenkte han. Et oppløp! Proletarene går omsider til opprør! Men da han kom frem til stedet, så han bare en flokk på to-tre hundre kvinner som stimlet sammen rundt torgboder med ansikter så tragiske som om de hadde vært dødsdømte passasjerer på et synkende skip.
159 I samme øyeblikk stilnet den almene fortvilelsen av til en mengde individuelle tretter. Det lot til at det hadde vært blikk-kasseroller til salts i en av bodene. Det var dårlige, usolide saker, men all slags kjøkkentøy var alltid vanskelig å få tak i. Nå var beholdningen helt uventet blitt tømt.
160 De heldige kvinnene ble skubbet og klemt av de andre mens de prøvde å komme seg vekk med kasserollene, og en masse mindre heldige stod og skrek rundt boden og beskyldte innehaveren for å være partisk og for å ha flere kasseroller på lager et sted. Så begynte hylene igjen.
161 Før Revolusjonen var det blitt forferdelig undertrykt av kapitalistene, det var blitt sultet ut og pisket, kvinner var blitt tvunget till å arbeide i kullgruvene (faktisk arbeidet det fremdeles kvinner i kullgruvene), og barn var blitt solgt til fabrikkene i seksårsalderen.
162 Men samtidig lærte Partiet, tro mot dobbelttenkningens prinsipper, at proletarene av naturen var mindreverdige individer som måtte holdes underkuet som dyr ved hjelp av noen få enkle forholdsregler. Sant å si visste man meget lite om proletarene. Det var heller ikke nødvendig å vite meget.
163 Så lenge de fortsatte å arbeide og formere seg, hadde deres virksomhet ellers liten betydning. De var blitt overlatt til seg selv, som fe som var sloppet løs på Argentinas sletter, og hadde vendt tilbake til en livsform som synes å være naturlig for dem, som var noe de hadde arvet fra forfedrene.
164 De ble født og de vokste opp i rennesteinen, de begynte å arbeide når de var tolv år, de gjennomgikk en kort blomstringsperiode av skjønnhet og kjønnsdrift, de giftet seg tyve år gamle, de var middelaldrende når de var tredve, og de fleste av dem døde når de var seksti.
165 Det var ikke vanskelig å holde dem i age. Noen få av Tankepolitiets agenter beveget seg stadig blant dem, spredte falske rykter og plukket ut og likviderte de få individer som man mente kunne bli farlige, men det ble ikke gjort noe forsøk på å lære dem Partiets ideologi.
166 Det var en veldig kriminalitet i London, en hel underverden av tyver, banditter, horer, rusgifthandlere og svindlere av alle slag, men da det hele foregikk blant proletariatet selv, betydde det ingenting. I alle spørsmål som angikk moralen fikk det lov til å følge sine forfedres regler.
167 Partiet påtvang det ikke sin seksuelle puritanisme. Promiskuiteten fortsatte ustraffet, proletarene kunne også skille seg. Selv religionsutøvelse ville ha blitt tillatt, om proletarene hadde vist noe tegn på at de trengte eller ønsket det. De var for lave til å bli mistenkt.
168 Disse rikfolkene ble kalt kapitalister. De var tykke, stygge mennesker med slemme ansikter, som han på bildet på den motsatte siden. Som du ser, er han kledd i en lang, svart frakk som ble kalt diplomatfrakk, og en rar, blank hatt som ser ut som et skorstensrør og kaltes flosshatt.
169 Hvis noen var ulydig mot dem, kunne de kaste ham i fengsel, eller ta fra ham hans arbeid og la ham svelte i hjel. Når et alminnelig menneske snakket til en kapitalist, måtte han krype og bukke for ham og ta av seg lua og tiltale ham som «Sir». Sjefen for alle kapitalistene ble kalt Konge, og.
170 En kunne lese om biskopene i sine ornater, dommerne i sine hermelinskåper, kagen, gapestokken, tredemøllen, den nihalede katt, Lord Mayors bankett og den skikken å kysse pavens tå. Det var også noe som kaltes jus primae noctis, som sannsynligvis ikke var nevnt i en lærebok for barn.
171 Det kunne være sant at gjennomsnittsmennesket hadde det bedre nå enn før Revolusjonen. Det eneste bevis på det motsatte var den stumme protest i ens egen kropp, den instinktive følelse av at de forhold en levde under var uutholdelige og at de måtte ha vært annerledes i en annen tid.
172 Det var som han så en visjon av London, en veldig ruinby, byen med en million bosskasser, og dette bildet gled sammen med et bilde av fru Parsons med det furete ansiktet og bustete håret, som tuklet hjelpeløst med et ett avløpsrør. Enda en gang bøyde han seg og klødde seg på ankelen.
173 For alt det han visste, kunne det aldri ha eksistert en slik lov som jus primae noctis, eller en slik skapning som en kapitalist, eller et slikt plagg som en flosshatt. Alt svant bort i tåke. Fortiden var visket ut, utviskingen var glemt, løgnen ble til sannhet.
174 Men den datoen som virkelig betydde noe, lå syv-åtte år tidligere i tiden. Historien begynte faktisk i midten av sekstiårene, de store utrenskningers tid, da Revolusjonens opprinnelige ledere ble utryddet en gang og for alltid. I 1970 var det ingen av dem tilbake uten Store Bror selv.
175 Alle tre hadde skrevet lange, ydmyke artikler i Times, der de analyserte grunnene til sitt frafall og lovte bot og bedring. En tid etter deres løslatelse hadde Winston virkelig sett dem alle tre i Kastanje-kaféen. Han husket hvor betatt og skrekkslagen han hadde vært da han forsiktig skottet på dem.
176 En svak glorie fra undergrunnskampen og borgerkrigen hang fremdeles over dem. Og på tross av at kjensgjerninger og data hadde begynt å bli utvisket alt på den tiden, hadde han en kjensle av å ha hørt navnene deres mange år før han første gang hørte Store Brors.
177 Men nå var også de utenfor loven, fiender, urørlige, med absolutt sikkerhet dømt til utslettelse om et år eller to. Ingen som hadde falt i klørne på Tankepolitiet unngikk før eller siden sin skjebne. De var lik som bare ventet på å bli ført tilbake til graven.
178 Det satt ingen ved noen av bordene nærmest dem. Det var ikke klokt å bli sett selv i nærheten av folk som disse. De satt der tause med sine glass med gin, krydret med nellik, som var stedets spesialitet. Av de tre var det Rutherford som hadde gjort sterkest inntrykk på Winston.
179 En gang måtte han ha vært umåtelig sterk, men nå var den svære kroppen hans slapp og hengende, den hellet og bugnet og falt likesom i stykker i alle retninger. Det var som han gikk i oppløsning rett for øynene på en, som et fjell som smuldrer opp. Det var det ensomme tidspunkt klokken femten.
180 Noe skramlemusikk sivet ut av fjernskjermene. De tre menn satt nesten urørlige i sin krok, de sa ikke et ord til hverandre. Uten at de hadde bestilt det, kom kelneren med nye glass gin. Det var et sjakkbrett med oppstilte brikker på bordet ved siden av dem, men de spilte ikke.
181 Midt i gruppen stod Jones, Aaron og Rutherford på en iøynefallende plass. Det var uråd å ta feil, og i hvert fall stod navnene deres i underskriften under bildet. Poenget var at under begge rettssakene hadde alle tre tilstått at de på det tidspunkt hadde oppholdt seg på eurasisk område.
182 Datoen hadde festet seg i Winstons erindring, fordi det tilfeldigvis var St. Hansdag, men hele historien måtte være på trykk på talløse andre steder. Det var bare én mulig konklusjon: tilståelsene var løgn. Naturligvis var ikke dette noen virkelig oppdagelse i seg selv.
183 Men dette var et konkret bevis, det var et fragment av den avskaffede fortid, akkurat som et fossilt ben som dukker opp i et galt geologisk lag og ødelegger en vitenskapelig teori. Det var nok til å sprenge Partiet til atomer, om han kunne ha publisert det for verden og kunngjort betydningen av det.
184 Så snart han oppdaget hva fotografiet var og hva det betydde, hadde han dekket det med et annet stykke papir. Da han rullet det op, hadde det heldigvis vært opp ned, sett fra fjernskjermen. Han la notisblokken på kneet og skjøv stolen tilbake for å komme så langt som mulig unna fjernskjermen.
185 Dette hendte for ti-elleve år siden. I dag ville han trolig ha gjemt dette fotografiet. Det var rart at bare det faktum at han hadde holdt det mellom fingrene spilte en rolle, selv nå da både fotografiet selv og den hendelsen det foreviget ikke var annet enn et minne.
186 Galskap betydde kanskje bare det samme som at man utgjorde en minoritet på én. En gang hadde det vært et tegn på galskap å tro at jorden gikk rundt solen, i dag var det å gro at fortiden er uforanderlig. Han kunne være alene om å ha denne troen, og hvis han var alene, var han gal.
187 Det var ikke til å unngå at det før eller siden kom med denne påstanden, selve logikken i dets stilling krevde det. Dets filosofi benektet ikke bare erfaringens gyldighet, men stilltiende også selv de ytre realiteters eksistens. Sunn fornuft var selve erkekjetteriet.
188 Det var dets endelige og viktigste ordre. Hjertet sank i ham da han tenkte på den umåtelige makt han stod overfor, på hvor lett enhver av Partiets intellektuelle kunne slå ham i debatten, på de subtile argumenter som han ikke klarte å forstå og langt mindre å svare på.
189 De hadde urett, og han hadde rett. Det soleklare, det tåpelige og det sanne måtte forsvares. Selvsagte sannheter er sanne, hold på det! Den materielle verden eksisterer, dens lover forandrer seg ikke. Stein er hard, vann er vått, tin som ikke blir støttet opp faller mot jordens sentrum.
190 Winston stoppet ufrivillig. I kanskje to sekunder var han tilbake i sin barndoms halvglemte verden. Så smelte en dør, og lukten ble kuttet av like brått som den hadde vært en lyd. Han hadde vandret flere kilometer over fortauene, og det hamret i leggesåret hans.
191 Dette var den andre gangen på tre uker han hadde skulket en kveld i gruppesentret: en dumdristig handling, for en kunne være viss på at ens besøk i sentret ble omhyggelig notert. Prinsipielt hadde partimedlemmer ingen fritid, de var aldri alene, unntatt i sengen.
192 Omtrent fjerdedelen av vinduene i gaten var knust og dekket av papp-plater. De fleste menneskene brydde seg ingenting om Winston, noen så forsiktig og nyfikent på ham. Utenfor en dør stod to enorme kvinner med røde armer foldet over forklærne og pratet sammen.
193 Kvinnen gransket ham i fiendtlig taushet mens han passerte dem. Forresten var det ikke egentlig fiendskap, det var snarere bare en slags varhet, en momentan givakt, som om et ukjent dyr hadde gått forbi. Partiets blå overall kunne ikke være noe alminnelig syn i en gate som denne.
194 Advarende skrik lød fra alle kanter. Menneskene pilte inn i døråpningene som kaniner. En ung kvinne løp ut av en gatedør like foran Winston, trev et lite barn som leikte i søledammen, slo forkleet om det og sprang tilbake igjen, alt ammen foregikk så rapt som lynet.
195 Winston hev seg øyeblikkelig pladask i gaten. Proletarene hadde nesten alltid rett når de kom med et slikt varsku. De lot til å ha et slags instinkt som flere sekunder på forhånd sa dem når en rakett ville eksplodere, enda rakettene ble antatt å gå hurtigere enn lyden.
196 Det kom et brøl som syntes å løfte hele brolegningen, et regn av lette gjenstander pisket ham i ryggen. Da han reiste seg, oppdaget han at han var dekket av glassbeter fra det nærmeste vinduet. Han gikk videre. Bomben hadde ødelagt noen hus to hundre meter lenger oppe i gaten.
197 En liten haug murpuss lå på brolegningen rett foran ham, og midt i den kunne han se en lysende rød strime. Da han kom frem til den, så han at det var en menneskehånd som var slitt av i håndleddet. Bortsett fra den blodige snittflaten var hånden så hvit at den lignet en gipsavstøpning.
198 De snakket om Lotteriet. Winston så jeg tilbake da han hadde gått tredve meter. Fremdeles stod de og kjeklet, med ivrige, opphissede fjes. Lotteriet, som hver uke utbetalte veldige premier, var den eneste offentlige begivenhet som proletarene var interessert i.
199 Det var en hel klasse mennesker som levde bare av å selge systemer, tips og lykkeamuletter. Winston hadde ingenting å gjøre med driften av Lotteriet, som lå under Overflodsministeriet, men som alle i Partiet var han på det rene med at premiene i stor utstrekning var imaginære.
200 I vireligheten ble bare småbeløp utbetalt, for vinnerne av de store lodder var personer som ikke eksisterte. Da det ikke fantes noen virkelige forbindelser mellom de forskjellige deler av Oceania, var dette ikke vanskelig å arrangere. Men om det var noe håp, lå det hos proletarene.
201 Når en uttrykte det i ord, lød det fornuftig; men når en så på de menneskevesener som passerte en på brolegningen, ble det en trosakt. Den gaten han hadde dreiet inn i, hellet nedover. Han hadde en følelse av at han hadde vært i dette strøket før, og at det fantes en hovedgate ikke langt unna.
202 Og i en liten papirhandel ikke langt unna hadde han kjøpt penneskaftet og blekkhuset. Et øyeblikk ble han stående øverst i trappen. På den annen side av smuget var det en skitten liten pub, hvis vinduer så ut som de var tilfrosset, men i virkeligheten bare var dekket av støv.
203 Mens Winston stod og så på ham, kom han plutselig til å tenke på at den gamle mannen, som minst måtte være åtti år, allerede hadde vært middelaldrende da Revolusjonen fant sted. Han og noen få andre av hans slag var nå de siste gjenværende bånd med kapitalismens svunne verden.
204 Hvis det ennå levde noen som kunne gi en sannferdig beretning om forholdene i begynnelsen av århundret, kunne det bare være en proletar. Med ett kom Winston til å huske på det avsnittet fra historielæreboken han hadde skrevet av i dagboken, og han ble grepet av en sinnssvak innskytelse.
205 Som vanlig var det ikke noe forbud mot å snakke til proletarer og besøke pubene deres, men det var en altfor usedvanlig opptreden til at den kunne passere ubemerket. Hvis patruljen dukket opp, kunne han skylde på et illebefinnende, men det var ikke sannsynlig at den ville tro ham.
206 Det kom et brøl av latter, og den utroen som Winstons ankomst hadde skapt, lot til å forsvinne. Ansiktet på den gamle mannen ble rødt under den hvite skjeggstubben. Han snudde seg, mumlet noe for seg selv, og kolliderte med Winston. Winston tok ham lett i armen.
207 Barmannen tappet to halvlitre mørkebrunt øl i tykke glass, som han hadde skyllet i en bøtte under disken. Øl var den eneste drikk en kunne få på proletarpubene. Meningen var at proletarene ikke skulle drikke gin, men i praksis var det ganske lett for dem å få tak i den.
208 Mennene med fjærpilene var i full gang igjen, og flokken ved barren hadde begynt å prate om loddsedler. Et øyeblikk var Winstons nærvær helt glemt. Under vinduet stod et furubord, der han og den gamle mannen kunne snakke sammen uten å være redd for å bli hørt.
209 Du må ha vært en voksen mann før jeg ble født. Du kan huske hvordan det var den gang, før Revolusjonen. Folk i min alder vet i grunnen ikke noe om den tiden. Vi kan bare lese om det i bøker, og det som står i bøkene er kanskje ikke sant. Jeg skulle gjerne vite hva du mener om det.
210 De kunne gjøre hva de ville med dere. De kunne sende dere til Canada som kveg. De kunne ligge med døtrene deres, om de ville. De kunne la dere bli pisket med noe som het den nihalede katt. Dere måtte ta av luen når dere gikk forbi dem. Alle kapitalistene hadde en gjeng av lakeier som.
211 Det jeg vil spørre deg om, er om disse menneskene kunne behandle deg som et laverestående vesen, bare fordi de var rike og du fattig. Er det for eksempel sant at du måtte si «Sir» til dem og ta lua av når du gikk forbi dem? Den gamle mannen syntes å tenke dypt.
212 Winston ble grepet av en slags hjelpeløshet. Gamlingens erindring var bare en skraphaug av detaljer. En kunne spørre ham ut en hel dag uten å få noen virkelige opplysninger. På sett og vis kunne parti-historiene likevel være riktige, de kunne til og med være helt riktige.
213 De fleste mennesker sier at de foretrekker det hvis du spør dem. Du er sunn og sterk når du er ung. Når en blir så gammel som jeg, er en aldri riktig frisk. Jeg har noe faenskap i beina, og blæra er lei. Jeg må opp seks og sju ganger om natta. Men det har også sine fordeler å være gammel.
214 Ikke noe bråk med kvinnfolk, og det er en stor ting. Jeg har ikke natt noe kvinnfolk på nesten tredve år, det forsikrer jeg deg. Og heller ikke har jeg hatt trang til det, og det er enda viktigere. Winston lente seg tilbake mot vinduskarmen. Det var nytteløst å fortsette.
215 Winston ble sittende et par minutter og glo på sitt tomme glass, det var så vidt han la merke til at bena bar ham ut på gaten igjen. Han tenkte på at om tyve år, i det meste, ville det enkle og store spørsmålet «Var livet bedre før Revolusjonen enn nå?» være helt umulig å svare på for alle tider.
216 De var som maur, som bare kan se små ting og ikke store. Og når hukommelsen sviktet, og de skrevne aktstykker ble forfalsket, måtte man godta Partiets påstand om å ha bedret vilkårene for menneskenes liv, fordi det ikke fantes og aldri mer kunne finnes noen målestokk som man kunne prøve den med.
217 I dette øyeblikk stoppet hans tankeflukt brått. Han stanset og så opp. Han var i en mørk gate med noen få mørke småbutikker spredt mellom leiegårder. Rett over hodet hans hang tre rustne metallkuler som så ut som om de en gang hadde vært forgylt. Han syntes å dra kjensel på stedet.
218 En iling av frykt gikk gjennom ham. Det hadde vært dristig nok av ham å kjøpe den boken, og han hadde svoret aldri å komme i nærheten av stedet igjen. Men i det øyeblikk han tillot sine tanker å vandre, hadde hans føtter likevel ført ham tilbake hit av egen drift.
219 Ble han spurt, kunne han gi den troverdige forklaringen at han prøvde å få tak i barderblad. Innehaveren hadde nettopp tent en oljelampe i taket, den luktet urent, men vennlig. Det var en mann på kanskje seksti år, med lang nese og milde øyne, hvis blikk ble forvridd av tykke brilleglass.
220 Håret hans var nesten hvitt, men øyenbrynene fremdeles buskete og svarte. Brillene, de små geskjeftige bevegelsene hans og den gamle jakken av svart fløyel, gav ham et svakt intellektuelt utseende, som om han hadde vært en slags skribent eller kanskje musiker.
221 Og metalltingene er naturligvis blitt smeltet om. Jeg har ikke sett en messinglysestake på mange år. Den ørlille butikken var faktisk overfylt, men det fantes nesten ikke en ting av verdi der. Gulvplassen var meget liten fordi det stod talløse støvede malerirammer stablet opp langs veggene.
222 Winston betalte øyeblikkelig de fire dollars og stakk den ettertraktede tingen i lommen. Det som tiltrakk ham så sterkt ved den, var ikke så meget dens skjønnhet som det sanseinntrykk den gav: det var som den tilhørte en verden som var helt forskjellig fra den man nå levde i.
223 Det var en underlig ting, til og med en kompromitterende ting å eie for et partimedlem. Alt som var gammelt, ja, alt som var vakkert, var alltid på sett og vis mistenkelig. Den gamle mannen var blitt påtagelig muntrere etterat han hadde fått sine fire dollars.
224 Bare noen få saker. Vi trenger lys når vi går ovenpå. Han tente en annen lampe, og med krøket rygg viste han Winston vei opp den bratte og slitte trappen og gjennom en liten gang til et værelse som ikke vendte til gaten, men ut mot en steinlagt gårdsplass og en skog av skorsteiner.
225 Winston bet merke i at møblene fremdeles var arrangert som om rommet var tenkt som oppholdsrom. Det var et lite teppe på gulvet, et par bilder på veggene og en dyp loslitt lenestol like ved kaminen. Et gammeldags glassur med tolv tall på skiven tikket og tikket på kaminhyllen.
226 Men dette er en nydelig mahogniseng som De ser, eller den ville iallfall være det hvis en kunne rense den for veggedyr. Jeg skulle forresten tro De synes den er litt for tungvint. Han holdt lampen i været for å lyse opp hele rommet, og i det varme dimme lyset virket det underlig innbydende.
227 Og jeg har likesom aldri hatt bruk for noen. Men se, der har De et pent klaffebord borte i kroken. Naturligvis må vi sette nye hengsler på det, hvis De vil bruke klaffene. I en annen krok stod en liten bokreol, og Winston hadde alt satt kursen mot den. Den inneholdt bare skrap.
228 Winston gikk bort til ham for å se nærmere på bildet. Det var et stålstikk av en oval bygning med firkantede vinduer og et lite tårn på fasaden. Rundt bygningen var det et jernstakitt og bak den noe som så ut som en billedstøtte. Winston stirret på den en liten stund.
229 Det var alltid vanskelig å bestemme alderen på en bygning i London. Alt som var stort og imponerende og som så noenlunde nytt ut, var bygd etter Revolusjonen, det var den gjengse påstanden, og alt som opplagt var av tidligere dato ble tilskrevet en uklar periode som het middelalderen.
230 Det var rart, men når en sa dette for seg selv, var det som en faktisk hørte klokker, klokker i et tidligere London som fremdeles eksisterte et eller annet sted, skjult og glemt. Han syntes han kunne høre kimingen av dem fra det ene spøkelsesaktige tårnet etter det annet.
231 Han forlot Charrington og gikk ned trappen alene, for at den gamle mannen ikke skulle se at han gransket gaten før han gikk ut av butikkdøren. Han hadde alt bestemt seg til at han ville ta den risiko å besøke butikken igjen når en passe tid var gått, for eksempel en måned.
232 Det var kanskje ikke farligere en å skulke en kveld i sentret. Den alvorlige galskapen han hadde begått, var å komme tilbake hit etter å ha kjøpt dagboken, uten å vite om han kunne stole på innehaveren. Imidlertid. Jo, han ville komme tilbake, tenkte han igjen.
233 Nedover gaten, ikke ti meter borte, kom en skikkelse i blå overall. Det var piken fra roman-avdelingen, piken med det mørke håret. Det tok til å skumre, men han hadde ikke vanskelig for å dra kjensel på henne. Hun stirret ham rett i ansiktet og fortsatte så hurtig, som om hun ikke hadde sett ham.
234 I noen sekunder var Winston så lammet at han ikke kunne røre seg. Så dreide han mot høyre og gikk med tunge skritt, i øyeblikket var han ikke oppmerksom på at han hadde tatt den gale retningen. En sak var i det minste blitt klar nå. Det var ikke lenger noen tvil om at hun spionerte på ham.
235 Hun måtte ha fulgt ham hit, for det var ikke trolig at hun ved en ren tilfeldighet spaserte den samme ettermiddagen i den samme obskure bakgaten, mange kilometer borte fra det nærmeste kvarter hvor partimedlemmer bodde. Det ville være et helt usannsynlig treff.
236 Det spilte knapt noen rolle om hun virkelig var en agent for Tankepolitiet eller bare en amatørspion som ble drevet av altfor stor tjenesteiver. Det var nok at hun passet på ham. Sannsynligvis hadde hun også sett ham da han gikk inn i puben. Det var en voldsom anstrengelse for ham å gå.
237 Men det verste var smerten i maven hans. Et par minutter hadde han følelsen av at han kom til å dø, om han ikke snart kom til et toalett. Men det var neppe noen offentlige toaletter i et slikt strøk som dette. Så forsvant krampetrekningene og etterlot seg en dump følelse av verking.
238 Da han gjorde helt om, kom han til å tenke på at det bare var tre minutter siden piken hadde passert ham, og at han kanskje kunne følge henne til de kom til et stille sted og så knuse hodet hennes med en kuppelstein. Glassklumpen i lommen hans var forresten også tung nok.
239 Dessuten var hun ung og sterk, og hun ville forsvare seg. Han tenkte også på å skynde seg til gruppesentret og bli der til det stenge, for å skaffe seg et delvis alibi for kvelden. Men heller ikke det var mulig. En dødlignende tretthet hadde tatt makten over ham.
240 Det eneste han lengtet etter, var å komme seg hjem fortest mulig og så sette seg i en stol og hvile ut. Klokken var over to og tyve da han kom tilbake til leiligheten. Lyset ville bli slått av klokken tre og tyve tredve. Han gikk ut i kjøkkenet og svelgjet nesten en full tekopp Seiersgin.
241 Så satte han seg ved bordet i alkoven og tok dagboken opp av skuffen. Men han åpnet den ikke straks. Fra fjernskjermen beljet en skurrende kvinnestemme en patriotisk sang. Han satt og stirret på det marmorerte bindet på boken og forsøkte uten hell å stenge stemmen ut av sin bevissthet.
242 Utvilsomt var det enkelte som gjorde det. Mange av dem som «forsvant», hadde i virkeligheten begått selvmord. Men det trengtes et desperat mot for å ta sitt eget liv i en verden hvor det var komplett umulig å skaffe seg ildvåpen eller en sikker og hurtigvirkende gift.
243 Det slo ham at i kritiske øyeblikk kjemper en aldri med en ytre fiende, men alltid med ens eget legeme. Selv nå, på tross av ginen, gjorde den dumpe smerten i maven det umulig for ham å tenke sammenhengende. Og likedan er det i alle tilsynelatende heroiske eller tragiske situasjoner, innså han.
244 Det stedet hvor det ikke en noe mørke, var den tenkte fremtiden, som en aldri kom til å se, men som en på mystisk måte kunne bli delaktig i, fordi en visste om den på forhånd. Men stemmen fra fjernskjermen skar i ørene på ham, slik at det var uråd å følge tanken videre.
245 Det var piken med den mørke håret. Fire dager var gått siden den kvelden da han hadde støtt på henne utenfor skraphandelen. Da han kom nærmere, så han at hun bar den høyre armen i en slynge, noe han ikke hadde sett på avstand da den hadde samme farve som hennes overall.
246 Trolig hadde hun skadd hånden mens hun holdt på å svinge et av de veldige kaleidoskopene som de brukte til å «koke sammen» romaner. Slike uhell var alminnelige i romanavdelingen. De var kanskje fire meter fra hverandre, da hun snublet og falt nesten pladask på maven.
247 Winston bråstanset. Hun hadde reist seg på knærne. Ansiktet hadde fått en slags melkeaktig gulfarve, slik at munnen virket rødere enn noensinne. Øynene hennes hang ved hans, med et bønnlig uttrykk som vitner mer om frykt enn om smerte. En underlig følelse rørte seg i Winstons hjerte.
248 Da han gikk gjennom døren til toalettet, stakk han det ned i lommen og følte på det med fingertuppene. Det var en papirbit som var brettet sammen i en firkant. Mens han stod i pissoaret klarte han med litt fingring å brette det ut. Tydeligvis måtte det være skrevet en eller annen beskjed på det.
249 Men som han godt visste, ville dette være en hårreisende dårskap. Det var ikke noe sted hvor en kunne være sikrere på at fjernskjermene nøye ble passet på. Han gikk tilbake til sitt avlukke, satte seg, kastet papirbiten likegyldig blant de andre papirer på bordet og drog så taleskriveren til seg.
250 Hjertet banket i ham, uhyggelig høyt. Heldigvis var det bare noe rutinearbeid han var opptatt med, nemlig korrigeringen av en lang rekke tall som ikke trengte intens oppmerksomhet. Hva som enn var skrevet på papiret, måtte det ha en slags politisk mening. Såvidt ha kunne se, var det to muligheter.
251 Han visste ikke hvorfor Tankepolitiet hadde valgt å overbringe sine budskaper på en slik måte, men kanskje hadde det sine grunner for det. Det som var skrevet på papiret kunne være en trusel, en innkallelse, en ordre om å begå selvmord, en felle av en eller annen art.
252 Kan hende eksisterte Brorskapet likevel! Kan hende var piken med i det! Naturligvis var denne tanken helt uvettig, men den hadde grepet ham i selvsamme øyeblikk han kjente papiret i hånden. Først et par minutter etter var han kommet til å tenke på den andre og mer sannsynlige forklaringen.
253 Og selv om hans forstand sa ham at budskapet sannsynligvis betydde døden, trodde han ikke en gang nå på dette. Det uvettige håpet levde videre, hans hjerte hamret, og han hadde vanskelig for å hindre sin stemme i å dirre da han mumlet tallene i snakkskriveren.
254 Han hadde håpet å kunne være alene en liten stund i lunsjtiden, men uhellet ville at den imbesille Parsons slo seg ned ved siden av ham, og startet en endeløs traleflom om forberedelsene til Hat-uken, mens svettestanken fra ham nesten nøytraliserte den sure ragu-lukten.
255 Det irriterende var at i støyen av alle stemmene kunne Winston snaut høre hva Parsons sa, og derfor måtte han stadig be ham gjenta en eller annen tåpelig bemerkning. En eneste gang fikk han et glimt av piken, hun satt ved et bord i den andre enden av rommet sammen med to andre piker.
256 Før han kunne bli alene, var det uråd å tenke denne nye situasjonen til bunns. I kveld var det på ny møte i sentret. Han slukte et nytt mål mat uten smak i kantinen, skyndte seg så til sentret og tok del i det tåpelige narrespillet som kaltes «diskusjonsgruppe».
257 Det var et fysisk problem han måtte løse: hvordan han skulle komme i kontakt med henne og arrangere et møte. Han tenkte ikke mer på muligheten av at hun stilte en slags felle for ham. Han visste at slik var det ikke, det forstod han av den påtagelige opphisselsen hennes da hun gav ham papirlappen.
258 Heller ikke falt det ham en eneste gang inn å avvise hennes tilnærmelser. Det var bare fem dager siden han hadde tenkt på å knuse skallen hennes med en stein, men det betydde ingenting nå. Han tenkte på den nakne, ungdommelige kroppen hennes, som han hadde sett den i drømme.
259 En slags feber grep ham ved tanken på at han kunne miste henne, at den hvite ungdommelige kroppen kunne gli bort fra ham! Det han fryktet mer enn noe annet, var at hun ville skifte sinn, hvis han ikke kom i kontakt med henne øyeblikkelig. Men den fysiske vanskeligheten ved å ordne et møte var enorm.
260 I virkeligheten hadde han grublet over alle mulige måter å ordne et stevnemøte på i de fem første minutter etter lesningen av hennes budskap, men nå da han hadde tid til å tenke nærmere etter, gjennomgikk han dem på ny, én for én, som om han la frem en rekke instrumenter på et bord.
261 Det var klart at et slikt møte som det i formiddag umulig kunne gjentas. Hadde hun arbeidet i arkivavdelingen, ville saken ha vært forholdsvis enkel, men han hadde bare en meget uklar forestilling om hvor roman-avdelingen befant seg i bygningen, og han hadde ikke noe påskudd for å begi seg dit.
262 Hadde ha visst hvor hun bodde og på hvilken tid hun sluttet arbeidet, kunne han ha ordnet det slik at han traff henne på hjemveien, men å forsøke å følge henne hjem var ikke ufarlig, for det betydde at han måtte henge utenfor ministeriet, og det måtte man nødvendigvis legge merke til.
263 Det var ikke en gang en hemmelighet at alle brev ble åpnet underveis. I virkeligheten var det få mennesker som noengang skrev et brev. Når man av og til måtte sende en beskjed, hadde man trykte brevkort med en lang rekke fraser, og da strøk en bare over dem som ikke gjaldt.
264 Antagelig var hun blitt overført til et senere skift. De gikk forbi hverandre uten å veksle et blikk. Dagen etter møtte hun i kantinen til vanlig tid, men sammen med tre andre piker og rett under en fjernskjerm. Så kom tre forferdelige dager da hun ikke viste seg i det hele tatt.
265 Hele hans sjel og hans legeme led likesom under en uutholdelig overfølsomhet, en slags gjennomsiktighet som gjorde hver bevegelse, hver lyd, hvert møte, hvert ord han måtte si eller høre på til en pine. Selv i søvne slapp han ikke helt unna bildet av henne. I disse dager rørte han ikke dagboken.
266 Heller ikke kunne han foreta noen undersøkelse av det. Hun kunne ha blitt fordampet, hun kunne ha begått selvmord, hun kunne ha blitt forflyttet til en annen kant av Oceania, og det verste og sannsynligste av alt var at hun ganske enkelt kunne ha ombestemt seg og besluttet seg til å unngå ham.
267 Armen hennes var kvitt slyngen, og hun hadde et bånd av heftplaster rundt håndleddet. Den lettelsen som fylte ham da han så henne, var så stor at han ikke kunne la være å stirre rett på henne i flere sekunder. Neste dag klarte han på et hengende hår å snakke til henne.
268 Køen albuet seg frem til Winston var nesten ved disken, men så ble den forsinket i to minutter, fordi det var en foran ham som klaget over at han ikke hadde fått sin sakkarintablett. Imidlertid satt hun fremdeles alene da Winston hadde sikret seg sitt brett og begynte å arbeide seg frem til bordet.
269 Det var ikke helt ufarlig å si nei. Når noen hadde dratt kjensel på ham, kunne han ikke gå bort og sette seg sammen med en enslig pike. Det var for oppsiktvekkende. Han slo seg ned ved Wilshers bord med et vennlig smil. Det tåpelige ansiktet strålte rett mot hans.
270 I en hallusinasjon så Winston seg selv drive en hakke tvers gjennom det. Bordet som piken satt ved ble fullt besatt noen minutter etter. Men hun måtte ha sett at han var på vei til henne, og hun ville kanskje følge vinket. Dagen etter passet han på å være der tidlig.
271 Mannen foran ham i køen var en liten kar med kjappe bevegelser og et utseende som en bille, han hadde et flatt ansikt og ørsmå, mistenksomme øyne. Da Winston snudde seg fra disken med brettet, så han at den vesle fyren stimet rett mot pikens bord. På ny svant hans forhåpninger.
272 I samme sekund hørtes et forferdelig rabalder. Den lille mannen lå og kravlet på alle fire, brettet hans hadde fløyet pokker i vold, og suppen og kaffen fløt i to strømmer over bordet. Han reiste seg med et giftig blikk på Winston, som han tydeligvis mistenkte for å ha satt krok-ben for ham.
273 Fem sekunder etter satt Winston med hamrende hjerte ved samme bord som henne. Han så ikke på henne. Han tok sakene fra brettet og begynte straks å spise. Det var av avgjørende betydning å si noe straks, før det kom noen annen, men en forferdelig angst hadde nå tatt makten fra ham.
274 På sin svevende måte følte Ampleforth seg knyttet til Winston, og han ville sikkert sette seg ved bordet hvis han fikk øye på ham. Han hadde kanskje et minutt å handle i. Både han og piken spiste automatisk. Det de langet i seg var en tynn stuing, i virkeligheten en suppe, av bønner.
275 Men i samme øyeblikk kom en øredøvende hujing og en rammel av tunge kjøretøyer fra et eller annet sted til venstre. Med ett var det som alle mennesker løp tvers over plassen. Piken smøg seg med lette skritt rundt løvene ved monumentets fotstykke og sluttet seg til de andre.
276 Winston boret seg inn sidelengs, og med et voldsomt puff klarte han å drive skulderen inn mellom dem. Et øyeblikk var det som hans innvoller ble malt til en våt masse mellom de to kraftige hofter, men så slapp han igjennom, svett og utkjaset. Han stod ved siden av piken.
277 De stod side om side, og begge stirret de stivt frem for seg. En lang rekke lastebiler kom langsomt nedover gaten, i hvert hjørne av lasteplanet stod vakter med treansikter, væpnet med automatvåpen. I bilene satt små gule menn i grønnaktige lurvete uniformer tett sammenpakket.
278 Det ene billasten med triste ansikter passerte etter den andre. Winston visste at fangene var her, men han så dem bare en sjelden gang. Pikens skulder og høyre arm ned til albuen var hardt presset mot hans. Kinnet hennes var så nær at han nesten kunne kjenne varmen av det.
279 Hun hadde straks gjort seg til situasjonens herre, akkurat som i kantinen. Hun tok til å snakke med den samme uttrykksløse stemmen som før, med lepper som snaut beveget seg, det var bare ett mumling som lett ble overdøvet av larmen av andre stemmer og skramlingen av vognene.
280 En halv times reise med toget, drei til venstre utenfor stasjonen, to kilometer langs veien, et led hvor den øverste stokken mangler, en sti over et jorde, en gressgrønn eng, en vei mellom buskene, et dødt tre med mose på. Det var som om hun hadde et kart inne i hodet.
281 Hun behøvde ikke å fortelle ham det. Men i øyeblikket kunne de ikke komme seg fri av folkemassen. Lastebilene defilerte fremdeles forbi, folk stod fremdeles umettelig og gapte. I førstningen hadde det vært litt hujing og piping, men den kom bare fra partimedlemmer i mengden og den stoppet fort.
282 Transporten nærmet seg sin slutt. I den siste bilen kunne han se en tilårskommen mann med et ansikt som bare var en masse av gråsprengt hår; han stod oppreist med hendene over kors foran seg, som om han var vant til å ha dem bundet. Det var på tide at Winston og piken skiltes.
283 Men i siste øyeblikk, mens mengden fremdeles stengte dem inne, lette hennes hånd etter hans og gav den en svak klem. Det kunne ikke ha vart mer enn ti sekunder, men likevel forekom det ham at deres hender hadde vært forenet i lang tid. Han fikk tid til å lære seg alle enkelthetene i hånden hennes.
284 Det vill ha vært en ubegripelig dumhet å snu seg og se på henne. Med sammenknyttede hender, usynlige i stimmelen av mennesker, ble de stående og stirre stivt frem for seg, og istedenfor hennes øyne var det øynene på den gamle fangen som sørgmodig så på Winston gjennom floken av uryddig hår.
285 Det var som luften kysset hans hud. Datoen var den annen mai. Fra et sted lenger inne i skogen kom kurringen av ringduer. Han var litt tidlig ute. Det hadde ikke vært noen vanskeligheter med reisen, og piken var tydeligvis så erfaren at han var mindre redd enn han normalt ville ha vært.
286 Veien ble bredere, og et minutt eller kom han til den stien hun hadde fortalt ham om, den var bare en kreatur-sti som snodde seg mellom buskene. Han hadde ikke noe ur, men den kunne ennå ikke være femten. Blåklokkene stod så tett under ham at det var umulig ikke å tråkke på dem.
287 Han fortsatte å plukke blåklokker. Det var det beste han kunne ta seg til. Det kunne være henne, men det kunne også være en forfølger. Hvis han så seg rundt, innrømmet han sin brøde. Han plukket en blåklokke til og enda en. En hånd falt lett på skulderen hans.
288 Det var henne. Hun ristet på hodet, tydeligvis for å varsku ham om at han ikke måtte si noe, og så bøyde hun buskene til side og gikk fort bortover den smale stien inn i skogen mens han fulgte etter. Tydeligvis hadde hun gått denne veien før, for hun unngikk de myrlendte delene som av vane.
289 Den duftende luften og det grønne løvhanget skremte ham. Alt på turen fra stasjonen hadde maisolen fått ham til å føle seg skitten og loslitt, et stuemenneske med London-soten i porene. Han måtte tenke på at dette var første gang hun hadde sett ham i fullt dagslys og i frisk luft.
290 Hun hoppet over det og tvang buskene til side på et sted hvor det ikke så ut til å være noen åpning. Da Winston fulgte etter, oppdaget han at de var i en naturlig lysning i skogen, en liten gresskledd bakke, omgitt av høye busker som skjulte den totalt. Hun stanset og snudde seg.
291 Dessuten har jeg vært her før. De konverserte bare. Han hadde klart å komme seg litt nærmere. Hun stod foran ham, meget rank, med et smil som virket litegrann ironisk, som om hun undret seg over at han var så sen i vendingen. Blåklokkene hadde falt til jorden.
292 Hun hadde slått armene om halsen hans, og hun kalte ham elskede, eneste, dyrebare. Han hadde trukket henne ned på gresset, hun gjorde ikke den minste motstand, han kunne foreta seg hva han ville med henne. Men sannheten var at han ikke hadde noen annen fysisk følelse enn nærheten av henne.
293 For to uker siden tenkte jeg i fullt alvor på å knuse hodet ditt med en stein. Hvis du virkelig vil vite sannheten, så innbilte jeg meg at du hadde noe med Tankepolitiet å gjøre. Hun lo henrykt, hun tok dette tydeligvis som en kompliment til sitt skuespillertalent.
294 Så var det som hun var blitt minnet om noe da hun tok seg må midjen, og hun kjente etter i lommen på sin overall og drog opp en liten plate sjokolade. Hun brakk den i to og gav Winston en av bitene. Før han hadde smakt på den kjente han på lukten at det var en meget ualminnelig sjokolade.
295 Den var mørk og blank og pakket i sølvpapir. Den vanlige sjokoladen var noe mørkebrunt stoff som smuldret opp og hadde en smak som best kunne beskrives som røken av et avfallsbål. Men av og til hadde han smakt sjokolade av den samme typen som den hun nå hadde gitt ham.
296 Jeg er flink i sport. Jeg var troppsfører i Spionene. tre kvelder i uken arbeider jeg frivillig for anti-kjønnsfylkingen. Utallige timer har jeg brukt til å klistre opp det forbannede sprøytet deres over hele London. Jeg bærer alltid den ene enden av en fane når vi marsjerer i tog.
297 Den første biten av sjokoladen hadde smeltet på Winstons tunge. Smaken var herlig. Men fremdeles var det dette minnet som beveget seg i utkanten av hans bevissthet, noe som han følte sterkt, men ikke kunne gi bestemt form, som en ting som en ser fra kroken av øyet.
298 Så snart jeg så deg, visste jeg at du var mot dem. Dem betydde øyensynlig Partiet, og fremfor alt Det indre parti. Om dette snakket hun med et åpenlyst og hånlig hat som fikk Winston til å føle seg urolig, enda han visste at her var de så trygge som de i det hele tatt kunne bli noe sted.
299 Medlemmer av Partiet skulle ikke banne, og selv bannet Winston meget sjelden, iallfall høyt. Derimot lot det til at Julia ikke kunne nevne Partiet, og særlig ikke Det indre parti, uten å bruke slike ord som en så krittet på veggene i skumle smug. Han hadde egentlig ikke noe imot det.
300 De hadde forlatt lysningen, og de vandret på ny gjennom den droplete skyggen, med armene om livet på hverandre så ofte stien var bred nok til at de kunne gå jevnsides. Han la merke til hvor meget mykere midjen hennes føltes nå da skjerfet var borte. De snakket ikke høyere enn i hvisking.
301 Det kan være noen som passer på. Vi er helt trygge, hvis vi holder oss bak buskene. De stod i skyggen av hasselbuskene. Sollyset som sivet gjennom talløse blad, var fremdeles hett i ansiktene deres. Winston så ut på jordet foran dem og fikk et underlig, langsomt gjenkjennelsens sjokk.
302 Han kjente det av utseende. Et gammelt, avgnaget beite med en sti som gikk tvers over det og et muldvarpskudd her og der. Over den ujevne hekken på den andre siden kunne han såvidt se grenene på almetrærne duve i brisen, og bladene på dem rørte seg svakt i tette masser som kvinnehår.
303 Kan hende hadde den ikke sett dem. Den var i solen, de i skyggen. Den bredte ut vingene, la dem omhyggelig på plass igjen, dukket hodet et øyeblikk, som om den gjorde en reverens for solen, og tok så til å gi fra seg en strøm av sang. I ettermiddagsstillheten var lyden merkelig sterk.
304 Somme tider stoppet den noen sekunder, bakset med vingene og slo dem sammen, og så lot den sitt spraglete bryst svulme og brast ut i sang igjen. Winston så på den med en slags vag ærbødighet. For hvem, for hva var det denne fuglen sang? Ingen make, ingen rival satt og hørte på den.
305 Men smått om senn drev flommen av musikk alle spekulasjoner ut av hodet hans. Det var som et slags flytende stoff strømmet over ham og ble blandet med sollyset som sivet gjennom bladene. Han sluttet å tenke, han følte bare. Hennes midje kjentes myk og varm i armen hans.
306 Hvor hans hender enn flyttet seg, gav alt etter som vann. Deres lepper hang sammen, det var noe helt annet enn de harde kyss de hadde vekslet tidligere. Da de fjernet ansiktene fra hverandre igjen, sukket de begge dypt. Fuglen ble skremt og fløy bort mens det suste i vingene på den.
307 Der er det tryggere. I en fart gikk de tilbake til lysningen, av og til knaket det i en kvist der de tråkket. Da de var innenfor ringen av unge trær, snudde hun seg og ble stående ansikt mot ansikt til ham. Begge pustet fort, men smilet var kommet tilbake i munnvikene hennes.
308 Han presset henne med i gresset, mellom de falne blåklokkene. Denne gang var det ingen vanskeligheter. Snart saktnet hevingen og senkningen av deres bryst av til normal fart, og i en slags frydefull hjelpeløshet gled de fra hverandre. Solen syntes å ha blitt varmere.
309 Begge var de søvnige. Han tok overallene og la dem delvis over henne. Nesten med det samme falt de i søvn og sov omtrent en halv time. Winston våknet først. Han reiste seg og så på det fregnete ansiktet som fremdeles lå i fredelig søvn, støttet i den ene hånden hennes.
310 Bortsett fra munnen kunne en ikke kalle henne vakker. Det var en rynke eller to ved øynene, hvis en så nøye etter. Det korte mørke håret var ualminnelig tykt og bløtt. Han kom til å tenke på at han ennå ikke kjente etternavnet hennes eller visste hvor hun bodde.
311 Den unge, sterke kroppen, som nå lå hjelpeløs i søvnen, vakte en medlidende, beskyttende følelse i ham. Men den ubevisste ømhet han hadde følt under hasselbusken, mens måltrosten sang, var ikke kommet helt tilbake. Han trakk overallen til side og så på hennes glatte, hvite hofte.
312 Selv skulle hun dra først, og Winston skulle vente en halv time før han fulgte etter. Hun hadde nevnt et sted hvor de kunne møtes etter arbeidet om fire dager. Det var en gate i et av de fattigere strøk, hvor det var et marked som pleide å være støyende og fullt av mennesker.
313 Når hun trodde at farvannet var klart, skulle hun pusse nesen mens han nærmet seg, i motsatt fall skulle han gå forbi henne uten å late som han kjente henne. Men var lykken med dem, og det var mye folk der, kunne de trygt snakke sammen et kvarters tid og avtale et nytt møte.
314 Børst litt av meg, er du snill. Har jeg noen kvister i håret? Er du sikker på det? Vel, adjø da, elsklingen min, adjø! Hun kastet seg i armene på ham, kysset ham nesten voldsomt, og et øyeblikk etter bante hun seg vei mellom bukkene og forsvant i skogen nesten uten en lyd.
315 Fremdeles hadde han ikke fått greie på hennes etternavn og adresse. Men det gjorde ingenting, for det var utenkelig at de noengang kunne møtes innendørs eller utveksle noen slags skriftlige meddelelser. Det ble til at de aldri kom tilbake til lysningen i skogen.
316 Hun var også utrolig dreven i å snakke uten å bevege leppene. Bare en eneste gang i nesten en hel måned av slike aftenmøter lyktes det dem å veksle et kyss. De vadret i taushet bortover en sidegate (Julia ville aldri snakke når de var ute av hovedgatene), da det kom et øredøvende brøl.
317 Jorden løftet seg, og himmelen ble mørk, og Winston oppdaget plutselig at han lå på siden, kvestet og skrekkslått. En rakettbombe måtte ha slått med like i nærheten. Med ett så han Julias ansikt bare noen centimeter fra sitt eget, død-blekt, så hvitt som kalk.
318 Det var kvelder da de kom til sitt møtested og måtte gå forbi hverandre uten et tegn, fordi en patrulje nettopp var kommet rundt hjørnet eller et helikopter kretset over dem. Selv om det hadde vært mindre farlig, ville det likevel ha vært vanskelig å ta seg tid til å møtes.
319 I hvert fall hadde Julia sjelden en hel frikveld. Hun brukte forbausende mye tid til å gå på forelesninger og demonstrasjoner, å dele ut litteratur for Ungdommens anti-kjønnsfylking, lage faner til Hat-uken, samle inn penger til sparekampanjen og lignende virksomhet.
320 Det lønnet seg, sa hun, det var kamuflasje. Når en overholdt de små reglene, kunne en bryte de store. Hun fikk til og med overtalt Winston til å kaste bort enda en av sine kvelder ved å melde seg til det frivillige krigsarbeidet som ble utført av nidkjære partimedlemmer.
321 Følgelig tilbragte han fire timer ukentlig med et arbeid som var fordummende kjedelig; han satt i et trekkfullt og dårlig opplyst verksted, det larmen av hammere blandet seg med musikken fra fjernskjermer, og skrudde sammen noen små metalldeler, som sannsynligvis var deler av tennrør til bomber.
322 Luften i det lille firkantede rommet over klokkene var varm og stillestående, med en gjennomtrengende lukt av dueskitt. De satt og snakket i timevis på det støvede, kviststrødde gulvet, av og til reiste en av dem seg for å kaste et blikk gjennom de smale gluggene og forvisse seg om at ingen kom.
323 Hun var «ikke flink», men var glad i å bruke hendene sine og følte seg hjemme med maskineri. Hun beskrev hele prosessen med fremstillingen av en roman, fra det alminnelige direktiv som ble utstedt av plankomitéen ned til den endelige finpussing av redaksjonsstaben.
324 På skolen hadde hun vært kaptein på hockeylaget og hadde vunnet førstepremien i gymnastikk to år i trekk. Hun hadde vært troppsfører i Spionene og avdelingssekretær i Ungdomsfylkingen før hun sluttet seg til Anti-kjønnsfylkingen. Hun hadde alltid fått de beste skussmål.
325 Hun fortalte at de som arbeidet der kalte den «Møkkhuset». Der hadde hun vært et år og hjulpet til å fremstille små bøker i lukkede omslag med titler som Noe som river, En natt på en pikeskole og så videre. De ble kjøpt i all hemmelighet av proletar-ungdommer som trodde at de kjøpte noe ulovlig.
326 Til sin forbauselse fikk han høre at alle funksjonærene i Pornosec unntatt avdelingssjefen var kvinner. Teorien gikk ut på at mennenes kjønnsinstinkter var mindre kontrollerbare enn kvinnenes, og at de derfor løp større risiko for å bli fordervet av den skitten de stelte med.
327 Livet var ganske enkelt, slik som hun så det. En ville ha moro, og «de», det vil si Partiet, ville hindre en i det, derfor brøt en reglene så godt en kunne. Hun lot til å finne det ikke naturlig at «de» forsøkte å frate en gleden som at en selv la an på ikke å bli knepet.
328 Hun avskydde Partiet, og sa det med de groveste ord, men hun kom ikke med noen generell kritikk av det. Hun hadde ingen interesse for Partiets lære unntatt når den berørte hennes egen tilværelse. Han la merke til at hun aldri brukte nytale-ord, bortsett fra dem som var gått over i dagligtalen.
329 Seksualundervisning en gang i måneden for alle over seksten år. Likedan i ungdomsbevegelsen. De hamrer det inn i en i årevis. Og jeg tror nok det virker i mange tilfelle. Men naturligvis vet du det aldri sikkert, menneskene er så fæle til å hykle. Hun tok til å utbre seg om emnet.
330 Det var ikke bare det at kjønnsdriften skapte en egen verden, som var utenfor Partiets kontroll og som derfor om mulig måtte tilintetgjøres. Enda viktigere var det at seksuelle savn avlet hysteri, som var ønskelig fordi det kunne omformes til krigsfeber og førerdyrkelse.
331 Hvis du føler deg lykkelig innvendig, hvorfor skulle du da bli så opphisset over Store Bror og treårsplanene og tominuttershatet og alt det andre fordømte tøyset deres? Det var helt riktig, tenkte han. Det var en direkte og intim forbindelse mellom kyskhet og politisk rett-troenhet.
332 For hvordan kunne den frykt, det hat og den sinnssvake letttroenhet som Partiet krevde av sine medlemmer bevare sin rette intensitet, om man ikke ensrettet en mektig drift og nyttet det som drivkraft? Kjønnsdriften var farlig for Partiet, og Partiet hadde nyttiggjort seg den.
333 Katharine ville utvilsomt ha angitt ham til Tankepolitiet, hvis hun ikke tilfeldigvis hadde vært for dum til å oppdage hans kjetteriske meninger. Men det som i virkeligheten fikk ham til å minnes henne i dette øyeblikk, var ettermiddagens kvelende hete som hadde gjort pannen hans våt av svette.
334 Han tok til å fortelle Julia noe som hadde hendt, eller rettere som ikke hadde hendt, en annen dampende het sommerettermiddag for elleve år siden. Det var tre eller fire måneder etter at de var blitt gift. De hadde gått seg vill under en fellesutflukt et eller annet sted i Kent.
335 Bare et par minutter hadde de ligget etter de andre, men de tok av i den gale retningen og måtte snart stanse på kanten av et gammelt kalkbrudd. Dybden var ti eller tyve meter loddrett, og det var store rullesteiner på bunnen. De så ingen de kunne spørre om veien.
336 Så snart Katharine oppdaget at de var på villspor, ble hun svært urolig. Hun fikk en følelse av at hun gjorde noe galt, bare hun et øyeblikk var borte fra den bråkende flokken av fotvandrere. Hun ville skynde seg tilbake den veien de var kommet og ta til å lete i den motsatte retning.
337 Men i samme øyeblikk oppdaget Winston noen klynger av kattehaler som vokste i fjellsprekkene under dem. En av dem var tofarvet, anilinrød og mursteinsrød, tydeligvis på samme roten. Han hadde aldri sett maken før, og han ropte til Katharine at hun skulle komme og se på det.
338 Den klyngen der nede nær bunnen. Ser du at det er to forskjellige farver? Hun hadde alt snudd seg for å gå, men kom nokså grinet tilbake til ham. Hun bøyde seg til og med ut over kanten for å se hvor han pekte. Han stod like bak henne og la hånden om livet hennes for å støtte henne.
339 På et sted som dette var det meget liten fare for at det eksisterte noen skjult mikrofon, og selv om det var noen slik, ville den bare fange opp lyd. Det var ettermiddagens heteste og søvnigste time. Solen flammet ned på dem, svetten silte nedover ansiktet hans.
340 Han drog henne til seg. Hennes hode hvilte på skulderen hans, den gode lukten av håret hennes døyvet stanken av dueskitten. Hun var svært ung, tenkte han, hun ventet seg ennå noe av livet, hun skjønte ikke at man ikke løser noe som helst problem ved å puffe en ubehagelig person ned i et kalkbrudd.
341 I dette spillet vi nå spiller, kan vi ikke vinne. Enkelte slags nederlag er bedre enn andre, det er det hele. Han merket at hun vrikket på skuldrene for å vise hvor uenig hun var. Hun motsa ham alltid når han sa noe slikt. Hun ville ikke godta det som naturens lov at et individ alltid blir slått.
342 Det eneste en behøvde, var hell og list og dristighet. Hun forstod ikke at det ikke fantes noen slik ting som lykke, at den eneste seier lå i den fjerne fremtid, lenge etterat en selv var død, at det var best å betrakte seg selv som et lik fra det øyeblikk en erklærte Partiet krig.
343 Liker du ikke at dette er meg, dette er hånden min, dette er benet mitt? Jeg er virkelig, jeg er å føle og ta på, jeg lever! Liker du ikke dette? Hun vred seg rundt og presset barmen mot ham. Han kunne kjenne brystene hennes gjennom overallen, modne og likevel faste.
344 Ved siden av vinduet stod den enorme sengen oppredd, med fillete lakener og et sengeteppe uten dyne. Det gammeldagse uret med de tolv tall på skiven tikket i vei på kaminhyllen. I hjørnet, på klaffebordet, lå den brevpressen han hadde kjøpt siste gang han var her og lyste bløtt i halvmørket.
345 Som han hadde ventet, hadde ikke Charrington gjort noen vanskeligheter med å la ham få leie værelset. Tydeligvis var han glad over de få dollars det ville innbringe ham. Heller ikke ble han sjokkert eller altfor intim da det ble klart at Winston trengte rommet på grunn av en elskovshistorie.
346 Hun var enorm, solid som en normannisk søyle, med muskelsterke røde underarmer og et forkle som var knyttet om livet; hun travet frem og tilbake mellom en vaskebalje og en klessnor og hengte opp en mengde små firkantede hvite plagg, som Winston så var barnebleier.
347 Han kunne høre sangen hennes og skrapingen av skoene hennes på broleggingen, og barna som hojet ute på gaten og langt borte en svak larm av trafikken. Men like fullt virket værelset underlig stille, fordi det ikke fantes noen fjernskjerm der. Galskap, galskap, galskap! tenkte han på ny.
348 Arbeidstiden var blitt drastisk øket på grunn av den kommende Hat-uken. Ennå var det over en måned til den, men de enorme og inviklede forberedelser som trengtes, betydde ekstraarbeid for alle og enhver. Langt om lenge klarte de å sikre seg en friettermiddag på samme tid.
349 De hadde avtalt å dra tilbake til lysningen i skogen. Kvelden i forveien hadde de et kort møte på gaten. Som vanlig stirret Winston intenst på Julia da de kom drivende mot hverandre i menneskestrømmen, men av det korte øyekastet han gav henne, fikk han det inntrykk at hun var blekere enn vanlig.
350 Det kom så tidlig denne gangen. Et øyeblikk var han hoppende sint. I den måneden han hadde kjent henne var arten av hans attrå blitt en annen. Til å begynne med hadde det vært lite virkelig sensualitet i den. Deres føreste samleie hadde bare vært en viljesakt.
351 Hun var blitt en fysisk nødvendighet, noe som han ikke bare lengtet etter, men følte han hadde en rett til. Da hun sa at hun ikke kunne komme, fikk han en følelse av at hun snøt ham. Men akkurat i dette øyeblikk presset mengden dem sammen, og deres hender fant hverandre et sekund.
352 Det slo ham at når en levde sammen med en kvinne, måtte denne særegne skuffelsen være en normal, tilbakevendende hendelse, og med ett ble han grepet av en sterk ømhet som han aldri hadde følt for henne før. Han ønsket at de var et gift par med ti års ekteskap bak seg.
353 Det var ikke akkurat i dette øyeblikk, men dagen etter at han fikk idéen om å leie rommet hos Charrington. Da han foreslo det for Julia, hadde hun samtykket med en uventet iver. De visste begge at det var det glade vanvidd. Det var som de med vitende og vilje tok et steg nærmere graven.
354 Han hørte rakse skritt i trappen. Julia kom farende inn. Hun hadde med seg en verktøypose av grov, brun seilduk, maken til den han stundom hadde sett henne gå med til og fra ministeriet. Han skyndte seg frem for å ta henne i armene, men hun fridde seg nokså fort, delvis fordi hun ennå holdt posen.
355 Har du skaffet noe av den fæle Seierskaffen? Jeg tenkte meg det. Du kan hive den, for vi trenger den ikke. Se her. Hun la seg på kne, åpnet posen og tømte ut noen skrunøkler og et skrujern som lå øverst i den. Under dem var det en hel del saker, pent innpakket i papir.
356 Gå og sett deg på den andre siden av sengen. Gå ikke for nær vinduet. Og snu deg ikke før jeg sier ifra. Winston stirret åndsfraværende ut gjennom musselinsgardinet. Nede på gårdsplassen travet den rødarmede kvinnen fremdeles frem og tilbake mellom vaskebaljen og snoren.
357 En hadde følelsen av at hun ville ha vært fullkommen lykkelig, om juni-kvelden hadde vært uendelig og vaskebaljen uuttømmelig, slik at hun kunne drive på i tusen år med å henge opp bleier og synge sludder. Det slo ham som noe merkelig at han aldri hadde hørt et partimedlem synge alene og spontant.
358 Han snudde seg, og det første øyeblikket hadde han vanskelig for å kjenne henne igjen. Det han i virkeligheten hadde ventet, var så se henne naken. Men hun var ikke naken. Den forvandlingen hun hadde gjennomgått var langt mer overraskende enn som så. Hun hadde sminket seg i ansiktet.
359 Han hadde aldri før sett eller forestilt seg en kvinne av Partiet med kosmetikk i ansiktet. Hun så påfallende meget bedre ut. Med bare noen få farveklatter på de rette stedene var hun ikke bare blitt meget penere, men også, og det var det viktigste, langt mer kvinnelig.
360 Jog, jeg skal få tak i en virkelig damekjole et sted og bruke den istedenfor disse fordømte buksene. Jeg skal ha silkestrømper og høyhælede sko! I dette værelset vil jeg være kvinne og ikke parti-kamerat. De kastet av seg klærne og krøp ned i den veldige mahognisengen.
361 Nå for tiden så en aldri en dobbeltseng, unntatt hjemme hos proletarene. Winston hadde av og til ligget i en i sin barndom, men Julia hadde aldri opplevd det, såvidt hun kunne minnes. Snart sovnet de av for en liten stund. Da Winston våknet, hadde urviserne krøpet rundt til nesten ni.
362 Det meste av make-upen hadde satt seg fast på hans eget ansikt eller på puten, men en lys strime rødt fremhevet fremdeles det vakre kinnet hennes. En gul stråle fra den synkende sol falt tvers over fotenden på sengen og lyste opp i kaminen hvor vannet i kasserollen fosskokte.
363 Hei, ditt fæle utyske! Med ett vred hun kroppen over sengen, trev en sko på gulvet lg lot den suse bort i en krok med en gutteaktig bevegelse av armen, akkurat den samme bevegelsen som hun hadde brukt da hun slengte ordboken etter Goldstein den formiddagen under to minutters-hatet.
364 Han stod foran en mur av mørke, og på den annen side var det noe uutholdelig, noe som var for fryktelig til at han kunne møte det. Den sterkeste følelsen i denne drømmen var alltid en følelse av selvbedrag, fordi han i virkeligheten visste hva som var bak denne muren.
365 Med en fortvilt anstrengelse, noe i likhet med å bryte et stykke løs av sin egen hjerne, kunne han til og med ha trukket frem det forferdelige. Alltid våknet han uten å ha oppdaget hva det var, men på en eller annen måte hadde det forbindelse med det Julia holdt på å si da han avbrøt henne.
366 Og neste gang vi kommer hit skal jeg ta med noe gips og fylle det ordentlig. Den svarte panikken var allerede halvveis glemt. Han skammet seg litt over seg selv og satte seg opp mot hodegjerdet. Julia stod opp av sengen, trakk på seg overallen og gjorde i stand kaffen.
367 Hun kastet et likegyldig blikk på bokhyllen, sa sin mening om hvordan kaffebordet best kunne repareres, slapp seg ned i den fillete lenestolen for å kjenne om den var god å sitte i, og undersøkte den idiotiske tallskiven med tolv tegn med en slags overbærende munterhet.
368 Nå tror jeg det nesten er på tide å skilles. Jeg må ta av meg denne malingen. Æsj, så vemmelig! Etterpå skal jeg vaske av deg leppestiften. Winston ble liggende enda i noen minutter. Det tok til å mørkne i værelset. Han snudde seg mot lyset og ble liggende og stirre på brevpressen.
369 Det var som om overflaten av glasset var himmelhvelvet, som omsluttet en komplett ørliten verden og dens atmosfære. Han hadde følelsen av at han kunne komme inn i den, og at han faktisk var inne i den, sammen med mahognisengen og klaffebordet og uret og stålstikket og brevpressen selv.
370 I tillegg til sitt ordinære arbeid tilbragte Winston lange tider hver eneste dag med å gå igjennom gamle kompletter av Times og pynte på ting som skulle omtales i talene. Sent på kvelden, når flokker av bråkende proletarer streifet om i gatene, virket byen underlig feberaktig.
371 Den nye melodien som skulle bli gjennomgangsmelodien under Hat-uken (hat-sangen ble den kalt) var alt blitt komponert og ble ustanselig sendt ut gjennom fjernskjermene. Den hadde en vill, bjeffende rytme, som ikke akkurat kunne kalles musikk, men minnet mer om dumpe slag på en tromme.
372 Når den ble brølt av hundrer av stemmer til den taktfaste trampingen av marsjerende føtter, var den skrekkinnjagende. Proletarene hadde fått en forkjærlighet for den, og ved midnattstider konkurrerte den i gatene med den fremdeles populære «Det var bare et håpløst innfall».
373 Winstons kvelder var travlere enn noensinne. Parsons hadde organisert lag av frivillige, som gjorde gatene i stand til Hat-uken. De sydde faner, malte plakater, satte opp flaggstenger på takene og med fare for livet trakk de ståltråd tvers over gaten og hengte vimpler på dem.
374 Han var alle steds på en og samme tid, han skjøv og drog, saget, hamret og improviserte, han satte fart i alle med kameratslige oppmuntringer mens hver fold av hans legeme utsondret et tilsynelatende uuttømmelig kvantum av sur svette. En ny plakat hadde plutselig dukket opp over hele London.
375 Uansett fra hvilken kant en så ham, var det som gevær-munningen pekte rett i ansiktet på en, forstørret av selve det forkortede perspektivet. Plakaten var klistret opp på hver ledig plass på hver eneste vegg, i enda flere eksemplarer enn selv bildet av Store Bror.
376 Hele befolkningen i nabolaget tok del i det endeløse begravelsestoget, som fortsatte i timevis og i virkeligheten var en harmdirrende protestdemonstrasjon. En annen bombe falt på et stykke ubebygd grunn som ble brukt som lekeplass, og hundrer av barn ble sprengt i filler.
377 Så ofte som Julia og Winston kunne møtes i rommet over Charringtons butikk, lå de der side om side i sengen, uten overdyne, under det åpne vinduet, og helt nakne på grunn av varmen. Rotten hadde aldri vist seg mer, men veggedyrene hadde formert seg uhyggelig i det varme været.
378 Enten rommet var skittent eller rent, var det et paradis. Så snart de kom dit, drysset de pepper overalt, så rev de av seg klærne og elsket med svette kropper, deretter sovnet de og våknet til slutt for å se at veggedyrene hadde samlet seg og tatt oppstilling til et motangrep.
379 Det som betydde noe, var at dette værelset over skraphandelen virkelig eksisterte. Å vite at det var der, ukrenket, var nesten det samme som å være der. Værelset var en verden, en rest av fortiden, der utdødde dyr kunne leve. Charrington var et annet slikt utdødd dyr, tenkte Winston.
380 Han førte en spøkelsesaktig tilværelse mellom den ørlille mørke butikken og det enda mindre kjøkkenet mot bakgården, der han laget sin mat og der det blant andre ting fantes en utrolig gammel grammofon med en enorm tut. Tilsynelatende var han glad over å få en anledning til å snakke.
381 Å snakke med ham var det samme som å høre på klimpringen av en utslitt spilledåse. Fra krokene av sin hukommelse hadde han dratt frem enda noen bruddstykker av glemte rim. Det var et om fire og tyve svarttroster, og et annet om en ku med krøket horn, og et tredje om den stakkars rødkjelken som døde.
382 Men det var også tider da de innbilte seg at dette ikke bare var trygt, men også kom til å vare. Begge følte at så lenge de virkelig var i dette rommet, kunne det ikke hende dem noe vondt. Det var vanskelig og farlig å komme dit, men rommet selv var et fristed.
383 Det gav Winston den samme følelsen som den gang han hadde stirret inn i hjertet av brevpressen og innbilt seg at det var mulig å komme inn i denne glassverdenen, og at tiden kunne stanses så snart han kom in der. Ofte hengav de seg til dagdrømmer om å slippe unna.
384 Eller de ville begå selvmord sammen. Eller de ville forsvinne, forandre seg slik at ingen kjente dem igjen, lære seg å snakke med proletar-aksent, skaffe seg arbeide i en fabrikk og leve resten av sitt liv i en bakgate uten å bli oppdaget. Alt sammen var bare tøv, de visste de begge.
385 Men hun nektet å tro at det eksisterte eller kunne eksistere noen omfattende og organisert opposisjon. Fortellingene om Goldstein og hans undergrunnsarmé var ber noe sprøyt, som Partiet hadde funnet opp for å fremme sine egne formål, og som en måtte late som en trodde på, sa hun.
386 En kunne bare gjøre opprør mot det ved hemmelig ulydighet eller i det meste ved isolerte voldshandlinger, som for eksempel å drepe noen eller å sprenge noe i luften. I enkelte retninger var hun langt skarpere enn Winston, og langt mindre mottagelig for Partiets propaganda.
387 Hun lot ikke til å bli forferdet over slike ting. Hun følte ikke den avgrunnen som åpnet seg foran føttene hennes ved tanken på at løgn ble til sannhet. Han fortalte henne historien om Jones, Aaronson og Rutherford, og det viktige papiret som han en gang hadde holdt mellom fingrene.
388 Forstår du ikke at hele fortiden fra og med i går faktisk er blitt avskaffet? Hvis den lever videre noe sted, er det i noen få solide ting med ingen ord på, som den glassbiten der. Allerede nå vet vi bokstavelig talt nesten ingenting om Revolusjonen og årene før Revolusjonen.
389 Alle dokumenter er blitt ødelagt eller forfalsket, alle bøker er blitt skrevet om, alle bilder malt om igjen, alle statuer og gater og bygninger har fått nye navn, alle datoer er blitt endret. Og denne prosessen fortsetter dag etter dag og minutt etter minutt.
390 Historien har stanset. Det eneste som eksisterer, er en uendelig nutid, og i den har Partiet alltid rett. Naturligvis vet jeg at fortiden er blitt forfalsket, men det ville aldri være mulig for meg å bevise det, selv om det var meg som hadde utført forfalskningen.
391 Man kunne få dem til å godta de mest flagrante krenkelser av realitetene, fordi de aldri helt fattet de abnormiteter som ble krevet av dem og ikke var nok interessert i offentlige saker til å legge merke til hva som foregikk. De levde uantastet, takket være sin mangel på forståelse.
392 Det syntes ham som han hadde ventet på dette hele sitt liv. Han gikk nedover den lange korridoren i ministeriet og var nesten kommet til det stedet hvor Julia hadde stukket papirlappen i hånden hans, da han ble oppmerksom på at noen som var høyere enn han selv, kom gående bak ham.
393 Han forsvant, og Winston ble stående tilbake med papirlappen, som det ikke var noen grunn til å skjule denne gang. Likevel lærte han seg omhyggelig utenat det som stod skrevet på den, og noen timer etter lot han lappen forsvinne i minnehullet sammen med en bunke andre papirer.
394 Det første skritt hadde vært en hemmelig, ufrivillig tanke, det andre var dagboken. Han hadde beveget seg fra tanker til ord, og nå fra ord til handling. Det siste skritt var noe som ville hende i Kjærlighetsministeriet. Det hadde han godtatt. Begynnelsen innebar også slutten.
395 Det var altfor innviklet til å bli uttrykt i ord. Det var ikke bare drømmen selv, det var også det minnet som hang sammen med den og som hadde svømt i hans bevissthet i noen sekunder etterat han hadde våknet. Han lå på ryggen med lukte øyne, fremdeles litt sløv etter drømmens atmosfære.
396 Det var en veldig, lysende drøm som likesom viste ham hele hans liv som et landskap en sommerkveld etter regn. Alt hadde foregått inne i glassbrevpressen, men overflaten av glasset var selve himmelhvelvet, og innefor lå alt badet i et klart, mykt lys, slik at øyet nådde endeløse avstander.
397 Ikke fysisk. I drømmen hadde han husket det siste glimt av moren, og i de korte sekundene da han våknet, var alle de små hendelsene som omgav dette kommet tilbake i hans erindring. Det var et minne som han med vilje måtte ha skjøvet ut av sin bevissthet i mange år.
398 Den store velskapte kroppen hennes syntes helt naturlig å synke ned i uvirksomhet. I flere timer om gangen kunne hun sitte nesten urørlig på sengekanten og pleie den vesle søsteren hans, et ørlite, sykelig og meget stille barn på to-tre år, med en ansikt som var så avpillet at det så ut som en apes.
399 På tross av sin ungdom og selviskhet forstod han at dette på en eller annen måte hang sammen med den aldri nevnte ting som kom til å skje. Han husket det værelset de bodde i, et mørkt rom som luktet innestengt og nesten halvveis var fylt av en seng med et hvitt teppe.
400 I kaminen var det en gassring og en hylle hvor maten ble oppbevart, og på trappeavsatsen utenfor var det en brun steintøyvask, som var felles for flere værelser. Han husket hvordan moren bøyde sin statuelignende skikkelse over gassringen for å røre rundt i noe i en kasserolle.
401 Eller han kunne anlegge en sutrende patetisk tone for å få mer enn sin del. Hans mor var mer enn villig til å gi ham mer enn han skulle ha. Hun tok det for selvsagt at han, «gutten», skulle få den største porsjon, men uansett hvor mye hun gav ham, forlangte han alltid enda mer.
402 Under hvert måltid tigget og bad hun ham om ikke å være egoistisk, og å huske på at hans lille søster var syk og også trengte mat, men det nyttet ikke. Han hylte av sinne hår hun sluttet å øse opp til ham, han prøvde å vri kasserollen og sleven fra henne, han stjal biter fra søsterens tallerken.
403 Den skrikende sulten i hans mave rettferdiggjorde det likesom. Mellom måltidene nasket han alltid av den ynkelige matforsyningen på hyllen, så sant ikke moren holdt vakt. En dag ble det frigitt en sjokoladerasjon. Det var uker eller måneder siden man hadde fått den siste.
404 Med ett, som om han lyttet til et helt annet menneske, hørte Winston seg selv si med høy, bråkende stemme at han ville ha hele platen. Hans mor sa at han skulle ikke være så grådig. Det ble en lang, vemmelig trette som fortsatte i det uendelige med skrik, klynk, tårer bebreidelser og prutting.
405 Den ørlille søsteren hans klynget seg til moren med begge hender, akkurat som en apeunge, og stirret på ham over skuldrene med store sørgmodige øyne. Til slutt brøt moren av tre fjerdedeler av platen og gav det til Winston, mens søsteren fikk den siste fjerdedelen.
406 Han snudde seg og flyktet ned trappen, mens sjokoladen ble klissen i neven hans. Han så aldri sin mor mer. Etterat han hadde slukt sjokoladen, følte han seg litt skamfull og drev omkring i gatene i flere timer, helt til sulten jaget ham hjem. Da han kom hjem, var moren forsvunnet.
407 Slikt var allerede blitt normalt på den tid. Ingenting var borte fra værelset unntatt moren og søsteren. De hadde ikke tatt med seg noen klær, ikke morens kåpe en gang. Ennå i dag visste han ikke sikkert om moren var død. Det kunne godt tenkes at hun bare var sendt til en tvangsarbeidsleir.
408 Hennes følelser var også hennes egne og kunne ikke endres utenfra. Det ville aldri ha falt henne inn at en handling som er virkningsløs dermed også blir meningsløs. Hvis en elsket noen, elsket en ham, og når en ikke hadde noe ellers å gi, gav en ham fremdeles sin kjærlighet.
409 Da han hadde tatt der siste av sjokoladen, hadde moren klemt hans søster inn til seg. Det nyttet ikke noe, det endret ikke noe, det skaffet ikke mer sjokolade, og heller ikke hindret det barnets død og hennes egen, men det syntes så naturlig at hun gjorde det.
410 Uansett hva som hendte, forsvant en, og man hørte aldri mer om en selv eller ens handlinger. En ble løftet helt opp av historiens strøm. Og likevel ville dette ha syntes det viktigste av alt for menneskene for bare to generasjoner siden, fordi de ikke gjorde noe forsøk på å endre historien.
411 De var ikke lojale mot et parti eller et land eller en idé, de var lojale mot hverandre. For første gang i sitt liv foraktet han ikke proletariatet, og heller ikke forestilte han seg det bare som en treg maktfaktor, som en dag i fremtiden ville få liv og gjenføde verden.
412 Hvis jeg tilstår, skyter de deg, og hvis jeg nekter å tilstå, gjør de det allikevel. Ingenting som jeg kan si eller gjøre, eller hindre meg selv i å si, kan utsette din død så mye som fem minutter. Ingen av oss vil noengang få greie på om den annen er i live eller død.
413 Hvis du kan føle at det er umaken verdt å forbli menneskelig, selv om det ikke fører til noe i det hele tatt, da har du slått dem. Han tenkte på fjernskjermen med dens aldri sovende øre. De kunne utspionere en natt og dag, men hvis en holdt holdet klart, kunne en likevel lure dem.
414 De kunne ikke endre ens følelser, en kunne for den saks skyld ikke endre dem selv, selv om en ønsket det. De kunne blottlegge i de minste detaljer alt det en hadde gjort og sagt og tenkt, men det indre hjerte, hvis virksomhet var et mysterium endog for en selv, det forble ugjennomtrengelig.
415 Han var en liten svarthåret mann i hvit jakke, med et rombeformet, totalt uttrykksløst ansikt som kunne ha vært ansiktet på en kineser. den korridoren han førte dem gjennom, var dekket med en myk løper og hadde gule tapeter og hvitt panel, alt sammen gullende rent.
416 Ikke noe annet enn et glimt i øyet og en enkel tvetydig bemerkning, ellers bare hans egne hemmelige fantasier som bygde på en drøm. Han kunne ikke engang holde seg til det påskuddet at han var kommet for å hente ordboken, for i så fall var det jo uråd å forklare hvorfor Julia var med.
417 Den kraftige skikkelsen raget over dem begge, og uttrykket i ansiktet hans var fremdeles umulig å tyde. Litt streng ventet han på at Winston skulle si noe, men hva? Selv i denne stund kunne det tenkes at han bare var en travel mann som irritert undret seg på hvorfor han var blitt forstyrret.
418 Vi er fiender av Partiet. Vi tror ikke på Ingsocs prinsipper. Vi er tankeforbrytere. Vi er også ekteskapsbrytere. Når jeg forteller deg dette, er det fordi vi vil utlevere oss til deg på nåde og unåde. Hvis du vil at vi skal anklage oss selv for noe annet, er vi villige til det.
419 Hent en stol til deg selv, Martin. Nå snakker vi forretninger. Du kan slutte med å være tjener i de neste ti minutter. Den vesle fyren satte seg uten å vise den minste sjenerthet, men likevel med et tjeneraktig uttrykk, uttrykket hos en kammertjener som nyter et privilegium.
420 Av en eller annen grunn hadde han alltid trodd at vin smakte intenst søtt, omtrent som bjørnebærsyltetøy, og at den virket øyeblikkelig berusende. Man da han svelgjet den, var den faktisk en avgjort skuffelse. Sannheten var at etter å ha drukket gin i årevis, merket han såvidt smaken av den.
421 Det forekom Winston at det gikk lang tid før han selv svarte. Et øyeblikk følte han det som han hadde mistet talens bruk. Hans tunge arbeidet uten at det kom noen lyd fra ham, den formet de første bokstavene først i det ene ordet og så det andre, gang på gang.
422 Vi kan bli nødt til å gi ham en ny identitet. Ansiktet hans, bevegelsene, formen på hendene, farven på håret, ja, selv stemmen vil bli en annen. Og selv kan du også bli et helt annet menneske. Vi har kirurger som kan forandre folk slik at ingen kjenner dem igjen.
423 Se godt på ansiktene til disse kameratene våre før du går. Du kommer til å se dem siden. Kanskje gjør ikke jeg det. Den vesle mannens mørke øyne flakket over ansiktene deres, nøyaktig som de hadde gjort i entrédøren. Det var ikke den minste antydning til vennlighet i hans oppførsel.
424 Dere vil få ordrer, og dere vil adlyde dem, uten å vite hvorfor. Senere skal jeg sende dere en bok som vil avsløre den sanne natur av det samfunn vi lever i, og den strategi vi skal bruke for å ødelegge det. Når dere har lest boken, vil dere være fulle medlemmer av Brorskapet.
425 Jeg har fortalt dere at Brorskapet eksisterer, men jeg kan ikke si dere om det teller hundre medlemmer eller ti millioner. Skal dere dømme etter deres personlige kjennskap til det, vil dere aldri kunne si at det teller så mange som vil bli fornyet fra tid til annen ettersom de tidligere forsvinner.
426 Da dette var den første kontakten dere fikk, skal den bli opprettholdt. Når dere mottar ordrer, vil de komme fra meg. Hvis vi mener det er nødvendig å komme i forbindelse med dere, vil det skje gjennom Martin. Når dere til slutt blir tatt, vil dere tilstå. Det er ikke til å unngå.
427 Men bortsett fra deres egne handlinger vil dere ha meget lite å tilstå. Dere kan ikke forråde mer enn en håndfull mennesker uten betydning. Sannsynligvis vil dere ikke en gang forråde meg. På den tiden kan jeg være død, eller jeg er blitt et annet menneske med et annet ansikt.
428 Utvilsomt har dere dannet dere at eget bilde av det. Dere har trolig forestilt dere en veldig underverden av konspiratører som holder hemmelige møter i kjellere, som rabler beskjeder på veggene, som bruker kodeord eller egne bevegelser med hånden som kjennetegn.
429 Om Goldstein selv falt i hendene på Tankepolitiet, kunne han ikke gi det noen fullstendig medlemsfortegnelse eller noen opplysning som kunne gi det den fullstendige listen. Det fins ikke noen slik liste. Brorskapet kan ikke bli utslettet, fordi det ikke er noen organisasjon i vanlig betydning.
430 Det eneste som holder det sammen er en idé, og den er uforgjengelig. Når unntas denne idéen, vil dere aldri få noe å støtte dere til Dere vil ikke få noen kamerater og ikke noen oppmuntring. Og når dere til slutt blir tatt, får dere ingen hjelp. Vi hjelper aldri medlemmene våre.
431 Når det er absolutt nødvendig at noen blir bragt til taushet, er det meste vi stundom kan gjøre å smugle inn et barberblad i cellen til vedkommende. Dere må venne dere til å leve uten resultater og uten håp. Dere vil arbeide en tid, dere vil bli tatt, dere vil tilstå, og så vill dere dø.
432 Dette er de eneste resultater dere kommer til å oppleve. Det er ingen mulighet for at det vil skje noen påtagelig endring i vår levetid. Vi er døde. Det eneste sanne liv ligger i fremtiden. Vi kommer til å ta del i det bare som håndfuller av støv og bensplinter.
433 Men hvor langt borte denne fremtiden er, er det ingen som vet. Det kan være tusen år. Det eneste som er mulig i øyeblikket, er å utvide det sunne området smått om senn. Vi kan ikke handle kollektivt. Vi kan bare spre vår viten utover fra individ til individ, generasjon etter generasjon.
434 Det var viktig at det ikke luktet vin av en når en kom ut, forklarte han, heisebetjeningen var meget påpasselig sånn. Så snart døren hadde lukket seg etter henne, var det som han glemte hele hennes eksistens. Han tok et par skritt til frem og tilbake, og så stanset han.
435 Som du kan tenke deg, finnes det ikke mange eksemplarer av den. Tankepolitiet oppsporer dem og ødelegger dem nesten like fort som vi kan fremstille dem. Men det gjør ikke så mye. Boken er uforgjengelig. Selv om det siste eksemplaret ble tatt, kunne vi rekonstruere den nesten ord for annet.
436 Gelé var det rette ordet. Helt uvilkårlig hadde det dukket opp i hans hode. Kroppen hans virket ikke bare som den var myk som gelé, den hadde også fått geléens gjennomsiktighet. Han hadde en følelse av at om han løftet hånden, kunne han se lyset tvers igjennom den.
437 Alle hans sanseinntrykk ble likesom forsterket. Hans overall gnaget ham på skuldrene, bruleggingen kilet føttene hans, selv når han åpnet og lukket hånden knaket det i leddene. Han hadde arbeidet over nitti timer på fem dager. Det samme hadde alle andre i ministeriet.
438 I den milde ettermiddagssolen gikk han langsomt bortover en skitten gate i retning av Charringtons butikk; med det ene øyet holdt han utkikk etter patruljen, men stikk imot all fornuft var han samtidig viss på at det ikke var fare for at noe ville hende ham denne ettermiddagen.
439 Den tunge dokumentmappen han slepte på, dunket mot kneet hans for hvert skritt og sendte en kriblende følelse opp og nedover huden på hans ben. Inne i mappen lå boken, som han nå kunne beholde i seks dager og som han ikke hadde åpnet og ikke en gang tittet i.
440 Selvfølgelig ble det ikke innrømmet at noen forandring hadde funnet sted. Det ble bare kjent, plutselig og overalt på samme tid, at det var Øst-Asia og ikke Eurasia som var fienden. Winston tok del i en demonstrasjon på en av plassene i Midt-London i det øyeblikk det hendte.
441 Det var nesten uråd å høre på ham uten først å bli overbevist og så vettløs av raseri. Med korte mellomrom kokte massens forargelse over, og talerens røst ble overdøvet av et vilt, dyrisk hyl som spontant steg opp fra tusener av struper. De som skrek verst av alle, var skolebarna.
442 Talen hadde vart i kanskje tyve minutter, da et bud styrtet opp på tribunen og gav taleren et stykke papir. Han brettet det ut og leste det uten å gjøre noen pause i sin tale. Ingenting forandret seg i hans stemme eller opptreden, eller i innholdet av det han sa, men med ett var navnene blitt andre.
443 Uten at det var sagt et ord om saken, gikk en bølge av forståelse gjennom hele massen. Oceania var i krig med Øst-Asia! I neste øyeblikk oppstod det en ubeskrivelig røre. De faner og plakater som hele plassen var pyntet med, var gale alle sammen! Minst halvdelen av dem viste de uriktige ansiktene.
444 Goldsteins agenter hadde vært ute! Det ble et beveget mellomspill, mens plakater ble revet ned fra veggene, og faner slitt i filler og trampet under fot. Spionene utførte de rene undere av aktivitet, de kløv over takmønene og skar ned de vimplene som hadde hengt mellom skorstenspipene.
445 Men det hele var over i løpet av noen minutter. Taleren fortsatte som om ingenting var hendt, fremdeles holdt han tak i mikrofonen og bøyde skuldrene forover og fektet med den frie hånden i luften. Et minutt etter hørte de på ny de dyriske hylene fra tilhørerne.
446 Hatet fortsatte nøyaktig som før, bare med den forskjell at målet var blitt et annet. Da Winston tenkte tilbake på dette, var det en ting som særlig imponerte ham, nemlig at taleren faktisk hadde slått om midt i en setning, ikke bare uten å stanse, men til og med uten å endre setningsbygningen.
447 Han så ikke mannens ansikt, men åndsfraværende tok han mappen, uten å si noe. Han visste at det ville ta dager før han fikk en anledning til å se hva det var i den. I det øyeblikk massemøtet var slutt, gikk han rett til Sannhetsministeriet, enda klokken nå var nesten tre og tyve.
448 Enda det aldri ble sendt ut noe direktiv, var det en kjent sak at sjefene for de enkelte avdelinger hadde satt seg et høytliggende mål: innen en uke var gått skulle det ikke noe steds finnes en eneste hentydning til krigen med Eurasia eller alliansen med Øst-Asia.
449 Alle i arkivavdelingen arbeidet i atten av døgnets fire og tyve timer, med to-tre timers søvn imellom. Madrasser ble båret opp fra kjelleren og plasert i alle korridorene, måltidene bestod av smørbrød og seierskaffe, som ble trillet rundt på trallebord av oppvartere fra kantinen.
450 Den tredje dagen verket det utidelig i øynene, og han måtte tørke brillene med bare noen minutters mellomrom. Det var som å kjempe med en overmektig fysisk oppgave, noe som en hadde rett til å si nei til, og som en samtidig var sykelig oppsatt på å få fullført.
451 I den utstrekning han kunne huske noe i det hele tatt, brydde han seg ikke større om det faktum at hvert ord han mumlet i taleskriveren, hvert strøk av hans blekkblyant, var en bevisst løgn. Han var så ivrig som noen annen i avdelingen for at falskneriet skulle bli fullkomment.
452 Om morgenen den sjette dag tok flommen av sylindere til å minske. Det gikk en hel halvtime uten at noe kom ut av røret, og så kom en sylinder til og deretter ingenting. Omtrent på samme tid slakket travelheten av overalt. Et dypt og hemmelig sukk gikk igjennom hele avdelingen.
453 Man hadde utført en veldig bedrift, som aldri kunne bli nevnt. Nå var det umulig for noe menneskelig vesen å føre dokumentarisk bevis for at det noen gang hadde vært krig med Eurasia. Klokken tolv null null ble det helt uventet kunngjort at alle funksjonærer i ministeriet hadde fri til neste morgen.
454 Dokumentmappen med boken hadde ligget mellom Winstons føtter mens han arbeidet og under ham mens han sov; nå tok han den med seg hjem, barberte seg og sovnet nesten av i badet, enda vannet såvidt var lunkent. Med en slags vellystig knaking i leddene gikk han opp trappen fra Charringtons butikk.
455 Han var trett, men ikke søvnig mer. Han åpnet vinduet, tente den skitne lille primusen og satte på en kjele med vann for å lage litt kaffe. Snart ville Julia komme, og i mellomtiden hadde han boken. Han slo seg ned i den fillete lenestolen og åpner remmene på mappen.
456 Selv etter enorme omveltninger og tilsynelatende ugjenkallelige forandringer har det samme mønster alltid gjentatt seg, akkurat som et gyroskop alltid vil vende tilbake til likevekt, uansett hvor langt det blir skjøvet til den ene eller den andre kanten. Disse tre gruppers mål er totalt uforenelige.
457 Den milde sommerluften strøk ham om kinnet. Fra et eller annet sted langt borte kom lyden av fjerne barneskrik glidende, i selve værelset var det ingen annen lyd enn urets insekt-tikking. Han satte seg dypere i lenestolen og la føttene på kaminristen. Dette var salighet, det var evigheten.
458 Den tredje, Øst-Asia, oppstod ikke som tydelig enhet før etter ytterligere ti års forvirret kamp. Grensene mellom de tre superstater er på noen steder vilkårlige, og på andre fluktuerer de etter krigslykken, men i det store og hele følger de geografiske linjer.
459 De er altfor jevnsterke, og deres naturlige forsvar er altfor mektig. Eurasia er beskyttet av sitt enorme landområde, Oceania av det brede Atlanterhav og Stillehav, Øst-Asia av innbyggernes fruktbarhet og flid. For det annet finnes det ikke mer noe å kjempe om, materielt sett.
460 I og med opprettelsen av det økonomiske autarki, hvor produksjonen og konsumpsjonen er koordinert, er kampen om verdensmarkedene slutt, og det var nettopp denne kampen som var en hovedårsak til de tidligere kriger. Konkurransen om råvarer er heller ikke mer noe spørsmål om liv eller død.
461 Men fremfor alt har de en uuttømmelig reserve av billig arbeidskraft. Den makt som kontrollerer Ekvatorial-Afrika eller landene i Midt-Østen eller Syd-India, eller den indonesiske øyverden, råder også over snesevis eller hundrer millioner av dårlig betalte og hardt arbeidende kulier.
462 De føyer ikke noe til verdens rikdom, da alt det de produserer blir brukt til krigsformål, og da hensikten med å føre en krig alltid er å skaffe seg en bedre posisjon for å kunne føre en annen krig. Ved sitt arbeid bevirker slavebefolkningene at den evige krigs tempo kan økes.
463 Når det likevel ikke gikk slik, skyldtes det delvis utarmingen som følge av en lang rekke kriger og revolusjoner, men dels også at de naturvitenskapelige og tekniske fremskrift bygde på en empirisk tenkning som ikke kunne overleve i et strengt dirigert samfunn.
464 Hvis dette en gang ble alminnelig, ville rikdommen ikke bety noen utmerkelse mer. Utvilsomt var det mulig å forestille seg et samfunn hvor rikdommen i betydningen personlige eiendeler og luksus, ville være likelig fordelt, mens makten forble i hendene på en liten privilegert kaste.
465 Dette stred med den tendens i retning av mekanisering som halvveis var blitt et instinkt over hele verden, og dessuten ville ethvert industrielt tilbakeliggende land bli militært hjelpeløst og derfor direkte eller indirekte dominert av mer fremskredne rivaler.
466 Men også dette ledet til militær svakhet, og da de lidelser det medførte åpenbart var unødvendige, ble motstanden uunngåelig. Problemet var hvordan man skulle holde industriens hjul i gang uten å øke verdens realvelstand. Varer måte fremstilles, men ikke fordeles.
467 Selv når krigsvåpen ikke blir direkte ødelagt, er fremstillingen av dem likevel en hendig metode til å bruke arbeidskraft uten å produsere noen konsumvarer. En flytende festning representerer for eksempel en arbeidsinnsats som kunne frembringe flere hundre lastebåter.
468 Selv det mest beskjedne partimedlem forutsettes å være dyktig, flittig og til og med intelligent innen snevre grenser, men det er også nødvendig at vedkommende må være en lett-troende og uvitende fanatiker, hvis rådende sinnsstemning er frykt, hat, smisking og orgiastisk jubel.
469 Det eneste som er nødvendig, er at det eksisterer krigstilstand. Den spaltning av intelligensen som Partiet krever av sine medlemmer og som er lettere å virkeliggjøre i en krigsatmosfære, er nå nesten universell, men jo høyere en kommer opp i rekkene dess mer markert blir den.
470 Alle medlemmer av Det indre parti tror på denne fremtidige verdenserobringen som på en trosartikkel. Målet skal nåes enten ved gradvis å erobre mer og mer land og dermed bygge opp en overveldende maktstyrke, eller ved oppfinnelsen av et nytt våpen som fienden ikke har noe å stille opp mot.
471 Arbeidet for å oppdage nye våpen fortsetter uten stans, og er en av de meget få gjenværende sysselsettelser hvor den oppfinnsomme eller spekulative åndstype ennå kan finne noe virkefelt. Naturvitenskap i den gamle betydningen av ordet har i dag nesten opphørt å eksistere i Oceania.
472 Den empiriske metode, som alle fortidens vitenskapelige fremskritt bygget på, er i strid med Ingsocs mest fundamentale prinsipper. Og selv rent tekniske fremskritt finner bare sted når deres resultater på en eller annen måte kan brukes til å minske den menneskelige frihet.
473 På den tid ble noen hundre bomber felt mot industrisentrer, hovedsakelig i européisk Russland, Vest-Europa og Nord-Amerika. De overbeviste de herskende grupper i alle land om at noen atombomber til ville bety slutten på alt som het organisert samfunn og dermed på deres egen makt.
474 Dette forklarer den kjensgjerning at grensene mellom superstatene på sine steder er vilkårlige. Eurasia kunne for eksempel lett erobre De britiske øyer, som geografisk sett er en del av Europa, og på den annen side kunne Oceania skyve sin grense frem til Rhinen og til og med til Weichsel.
475 Selv øyeblikkets offisielle forbundsfelle blir alltid betraktet med den mørkeste mistanke. Bortsett fra krigsfangene får gjennomsnittsborgeren i Oceania aldri se en borger hverken av Eurasia eller Øst-Asia, og det er en forbrytelse av ham å kunne et fremmed språk.
476 Overalt har man den samme pyramide-oppbyggingen, den samme dyrkelse av en halt guddommelig fører, den samme økonomi som eksisterer ved og for en evig krigføring. Av dette følger at de tre superstater ikke bare er ute av stand til å erobre hverandre, de ville heller ikke få noen vinning av det.
477 De ha vidd sine liv til verdenserobringen, men de vet også hvor nødvendig det er at krigen fortsetter i den uendelige og uten seier. Det faktum at det ikke er noen fare for erobring, gjør det i mellomtiden mulig å benekte den realitet som er særkjennet for Ingsoc og dens rivaliserende tankesystemer.
478 Her er det nødvendig å gjenta det som tidligere er sagt, at krigen fundamentalt har endret karakter ved å bli permanent. I tidligere tider var en krig, nesten i og med definisjonen av selve begrepet, noe som før eller siden måtte slutte, som regel i en opplagt seier eller et nederlag.
479 I filosofi, i religion, i etikk eller i politikk kan to og to være fem, men når en skulle konstruere en kanon eller et fly, måtte summen bli fire. Udugelige nasjoner ble alltid erobret før eller siden, og kampen for militær effektivitet var ødeleggende for alle illusjoner.
480 Aviser og historiebøker var naturligvis alltid farvet og tendensiøse, men en forfalskning av den art som foregår i dag ville ha vært umulig den gang. Krig var en sikker garanti for sunnhet, og for såvidt det angikk de herskende klasser var den trolig den viktigste av alle garantier.
481 Så lenge kriger kunne vinnes eller tapes, kunne ingen herskende klasse være helt uten ansvar. Men når krigen bokstavelig talt blir kontinuerlig, opphører den også å være farlig. Når krigen er kontinuerlig, eksisterer det ikke noe slikt som militær nødvendighet.
482 De er nødt til å hindre at deres tilhengere sulter i hjel i slike mengder at det ville skape ubehageligheter, og de er nødt til å holde seg på det samme lave nivå i militær teknikk som sine konkurrenter, men s å snart de har nådd dette minimum, kan de omdanne virkeligheten i hvilken from de ønsker.
483 Som man vil forstå, er krig nå en rent indre affære. I gamle dager var det slik at selv om de herskende grupper i alle land kunne innse sine felles interesser og derfor begrense krigens ødeleggende virkninger, så kjempet de likevel mot hverandre, og seierherren plyndret alltid den overvunne.
484 I vår tid bekjemper de ikke hverandre i det hele tatt. Krigen blir ført av hver herskende gruppe mot dens egne undersåtter, og dens mål er ikke å gjøre eller hindre territoriale erobringer, men å bevare samfunnets struktur intakt. Selve ordet «krig» er derfor blitt villedende.
485 Det ville sannsynligvis være riktig å si at krigen har opphørt å eksistere i og med at den er blitt kontinuerlig. Det spesielle press som den øvet på menneskelige vesener helt fra steinalderen til begynnelsen av det tyvende århundre, er forsvunnet og avløst av noe helt annet.
486 Boken var betagende, eller rettere, den gav ham visshet. På sett og vis inneholdt den ingenting som var nytt for ham, men nettopp dette var en del av den tiltrekningskraften den øvet. Den sa det samme som han selv ville ha sagt, om han hadde kunnet ordne sine forvirrende tanker.
487 De beste bøker, tenkte han for seg selv, er de som forteller deg det du allerede vet. Han hadde nettopp bladd tilbake til bokens første kapitel da han hørte Julias steg i trappen og reiste seg fra stolen for å møte henne. Hun slapp den brune verktøyposen på gulvet og kastet seg i armene på ham.
488 Det er fint, sa hun uten større interesse og la seg nesten øyeblikkelig på kne ved primusen for å lage kaffen. De kom ikke tilbake til emnet før de hadde ligget i sengen en halv times tid. Kvelden var akkurat så kjølig at det kjentes godt å bre sengeteppet over seg.
489 Det lot ikke til å være en eneste time på dagen da hun ikke ruslet fem og tilbake mellom baljen og klessnoren, mens hun vekselvis kneblet seg selv med klesklyper eller brøt ut i munter sang. Julia hadde lagt seg til ro på sin side og så ut som hun alt holdt på å sovne av.
490 Gjennom hele historien gjentas altså gang på gang en kamp, som i sine hovedtrekk er den samme. I lange tider synes det som de høyere sitter trygt ved makten, men før eller siden kommer det alltid et øyeblikk da de enten taper troen på seg selv eller sin evne til å styre effektivt, eller begge deler.
491 Da blir de styrtet av mellomgruppen, som skaffer seg de lavere som forbundsfeller ved å innbille dem at de kjemper for frihet og rettferd. Så snart mellomgruppen har nådd sitt mål, skyver den de lavere tilbake til deres gamle trellestilling og blir selv de høyere.
492 Selv i dag, da vi befinner oss i en forfallsperiode, har gjennomsnittsmennesket det fysisk bedre enn for noen hundre år siden. Men ingen fremskritt i rikdom, ingen avslipning av manerer, ingen reform eller revolusjon har noengang bragt menneskenes likhet en millimeter lenger.
493 Det oppstod skoler av tenkere som tolket historien som en syklisk prosess og påstod å kunne bevise at ulikheten var en uforanderlig lov for menneskelivet. Denne læren hadde selvsagt alltid hatt sine tilhengere, men nå ble den fremsatt på en måte som innebar en viktig forandring.
494 Tidligere hadde nødvendigheten av et hierarkisk samfunn vært de høyeres særegne doktrine. Den var blitt forkynt av konger og aristokrater, og av de prester, jurister, og andre som snyltet på dem, og som regel var den blitt sukret med løfter om belønning i en imaginær verden hinsides graven.
495 Så lenge det ble kjempet om makten, hadde mellomgruppen alltid nyttet slike uttrykk som frihet, rettferd og brorskap. Nå ble imidlertid begrepet menneskehetens brorskap angrepet av folk som ennå ikke var kommet til makten, men håpet å gjøre det om ikke så lenge.
496 Historiens sykliske bevegelse var nå forståelig, eller lot i hvert fall til å være det, og hvis den kunne forståes, kunne den også endres. Men den viktigste og underliggende grunn var at menneskelig likhet var blitt en teknisk umulighet så tidlig som i begynnelsen av det tyvende århundre.
497 Det var fremdeles sant at menneskene ikke var like i medfødt begavelse, og at deres funksjoner måtte spesialiseres på en måte som favoriserte enkelte individer fremfor andre, men det var ikke lenger noe virkelig behov for klasseforskjell eller for stor ulikhet i rikdom.
498 Ulikhet var sivilisasjonens pris. I og med utviklingen av maskinproduksjonen ble imidlertid dette annerledes. Selv om det fremdeles var nødvendig for menneskene å utføre forskjellige slags arbeid, behøvde de ikke lenger å leve på forskjellige sosiale eller økonomiske plan.
499 I mer primitive tider da et rettferdig og fredelig samfunn faktisk var umulig, hadde det vært ganske lett å tro på dette. Tanken om et jordisk paradis, der menneskene skulle leve sammen i et brorskap, uten lover og uten dyrisk slit, hadde spøkt i den menneskelige fantasi i tusener av år.
500 Likeså tydelig hadde man sett hva slags mennesker som kom til å kontrollere denne verden. Det nye aristokrati bestod for det meste av byråkrater, vitenskapsmenn, teknikere, fagforeningsledere, eksperter i publisitet, sosiologer, lærere, journalister og profesjonelle politikere.
501 Jevnført med sine forgjengere i tidligere tider var de mindre griske, mindre fristet av materielle goder, mer begjærlig etter ren makt, og fremfor alt hadde de større bevissthet om hva de gjorde og var mer oppsatt på å slå ned all opposisjon. Denne siste ulikheten var avgjørende.
502 De herskende grupper var alltid i noen grad infisert med liberale idéer og lot det alltid være et visst spillerom her og der, de tok bare hensyn til de åpenlyse handlinger og var ikke interessert i hva deres undersåtter tenkte. Selv middelalderens katolske kirke var tolerant målt med moderne mål.
503 Grunnen til dette var delvis at i gamle dager hadde intet styre makt til å holde sine borgere under stadig oppsikt. Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten gjorde det imidlertid lettere å dirigere den offentlige mening, og denne utviklingen ble ført videre av filmen og kringkastingen.
504 Etter den revolusjonære periode i femti og sekstiårene, grupperte samfunnet seg på ny som vanlig i høyere, middels og lavere mennesker. Men i motsetning til alle sine forgjengere handlet den nye høyere gruppen ikke etter instinkt, den visste hva som måtte til for å sikre dens stilling.
505 Ingsoc, som vokste frem av den tidligere sosialistiske bevegelse og som arvet dens fraseologi, har i virkeligheten realisert den viktigste post på sosialistenes program, med den følge som var forutsett og tilsiktet på forhånd, nemlig at økonomisk ulikhet er gjort permanent.
506 Bare på fire måter kan en herskende gruppe miste makten. Enten blir den beseiret utenfra, eller den styrer så udugelig at massene blir drevet til opprør, eller den tillater en sterk og misnøyd mellomgruppe å danne seg, eller den mister sin selvsikkerhet og sin vilje til å herske.
507 Disse årsakene virker ikke enkeltvis, og som regel er de alle fire til stede til en viss grad. En herskende klasse som kunne verge seg mot dem alle, ville beholde makten for alltid. Den avgjørende faktor er til syvende og sist den mentale holdning innen den herskende klasse selv.
508 Etter midten av inneværende århundre hadde den første av disse farene i virkeligheten forsvunnet. Alle de tre makter som nå har delt verden mellom seg, er faktisk uovervinnelige, og de kan bare bli overvinnelige ved langsomme demografiske endringer, som et styre med omfattende makt lett kan hindre.
509 Den annen fare er nå også bare teoretisk. Massene gjør aldri opprør av egen drift, og de revolterer aldri bare fordi de blir undertrykt. Så lenge de ikke har noen målestokk de kan bruke til sammenligning, blir de faktisk ikke oppmerksomme på at de er undertrykt.
510 Med hensyn til problemet om overproduksjonen, som har ligget latent i vårt samfunn siden utviklingen av maskinteknikken, så blir det løst ved hjelp av den permanente krig (se 3. kapitel), som også hjelper til å sette den offentlige moral i det nødvendige høyspenn.
511 Fra våre nuværende herskeres synspunkt er det derfor bare to virkelige farer: at det skiller seg ut en ny gruppe av dyktige maktlystne mennesker, som for tiden ikke har de stillinger de mener de fortjener, og at liberalismen og tvilen brer seg i Partiets egne rekker.
512 Toppen på pyramiden er Store Bror. Store Bror er ufeilbarlig og allmektig. Hver eneste seier, hver bedrift, hver medgang, hver vitenskapelig oppfinnelse, all viten, all visdom, all lykke, all dyd, blir oppfattet som direkte resultater av hans førerskap og inspirasjon.
513 Ingen har noensinne sett Store Bror. Han er et ansikt på plankegjerdene, en røst i fjernskjermen. Vi kan noenlunde sikkert gå ut fra at han aldri vil dø, og det råder allerede atskillig uvisshet om når han ble født. Store Broer er den maske Partiet bruker når det fremstiller seg for verden.
514 Prinsipielt er medlemskapet i disse tre grupper ikke arvelig. Et barn, hvis foreldre tilhører Det indre parti, er ikke teoretisk sett født i Det indre parti. Opptagelsen i begge grener av Partiet foregår etter den granskning som foretas når barna er seksten år.
515 Heller ikke er den noen rasediskriminering eller noen utpreget begunstigelse av bestemte provinser fremfor andre. I Partiets høyeste rekker finner man jøder, negre og syd-amerikanere av ren indiansk herkomst, og administratorene av et område blir alltid valgt blant dette områdes innbyggere.
516 De mest begavede av dem, som muligens kan bli støttepunkter for misnøye, blir ganske enkelt plukket ut av Tankepolitiet og likvidert. Men denne tingenes tilstand er ikke nødvendigvis permanent, og heller ikke er den en prinsippsak. Partiet er ikke noen klasse i ordets gamle betydning.
517 Den omstendighet at Partiet ikke var noen arvelig organisasjon, bidrog meget til å nøytralisere motstanden i de kritiske år. Sosialisten av den gamle typen, som var blitt lært opp til å kjempe mot noe som ble kalt «klasseprivilegier», trodde at det som ikke var arvelig, ikke kunne bli permanent.
518 Det essensielle ved et oligarkisk styresett er ikke at makten arves fra far til sønn, men at man holder fast ved en bestemt verdensanskuelse og bestemte livsformer, som de døde har pålagt de levende. En herskende gruppe er en herskende gruppe så lange den kan nominere sine etterfølgere.
519 Overlatt til seg selv vil det fortsette fra generasjon til generasjon og fra århundre til århundre med å arbeide, formere seg og dø, ikke bare uten noen impuls til å gjøre opprør, men til og med uten evne til å begripe at verden kunne være annerledes enn den er.
520 De meninger som massene har eller ikke har, blir betraktet som likegyldige. Man kan gi dem intellektuell frihet, fordi de ikke har noe intellekt. Hos et medlem av Partiet kan man på den annen side ikke tolerere selv den minste meningsavvikelse i det mest ubetydelige spørsmål.
521 Selv når han er alene, kan han aldri være viss på at han virkelig er alene. Enten han er våken eller sover, arbeider eller hviler, er i badet eller sengen, kan man holde øye med ham uten varsel og uten at han vet at han blir iakttatt. Ingenting han gjør er likegyldig.
522 Ikke bare alle hans virkelige feil og forsyndelser, men også enhver eksentrisitet, samme hvor liten den er, enhver endring av vaner, alle nervøse fakter som kanskje kan være uttrykk for en indre kamp, er viss på å bli oppdaget. Han har ikke noe fritt valg på noe som helst område av livet.
523 Det kreves av partimedlem at vedkommende ikke bare har de rette meninger, men også de riktige instinkter. Mange av de oppfatninger og standpunkter som kreves av ham blir aldri klart og tydelig definert, og kunne heller ikke bli det uten at man avslørte de motsetninger som Ingsoc innebærer.
524 Det forutsettes at det partimedlem ikke har noen private følelser og aldri slapper av i sin begeistring. Han skal leve i en uavbrutt orgie av hat mot utenlandske fiender og innenlandske forrædere, av jubel over landets seiere og av selvfornedrelse overfor Partiets allmakt og visdom.
525 Den misnøyen som avles av denne golde, utilfredsstillende tilværelse blir bevisst avledet utover og spredt ved slike påfunn som tominuttershatet, og de spekulasjoner som kanskje kan føre til en skeptisk eller opprørsk holdning blir kvalt på forhånd av den tidlig ervervede indre disiplin.
526 Men tåpelighet er ikke nok. Tvertom krever ortodoksi i sin egentlige mening en kontroll over ens egne mentale prosesser som er likeså fullkommen som et slangemenneskes over sin kropp. Oceanias samfunn bygger til syvende og sist på den tro at Store Bror er allmektig og at Partiet er ufeilbarlig.
527 Dette krever en stadig endring av fortiden, og dette lar seg gjøre ved hjelp av et tankesystem som i virkeligheten omfatter alt det øvrige og som i nytale er kjent som dobbelttenkning. Endringen av fortiden er nødvendig av to grunner, hvorav den ene er subsidiær og så å si forebyggende.
528 Å endre sinn, ja slev politikk, er nemlig en innrømmelse av svakhet. Hvis for eksempel enten Eurasia eller Øst-Asia er fienden i dag, må det landet alltid ha vært fienden. Og hvis kjensgjerningene sier noe annet, må en forandre dem. På den måten blir historien stadig skrevet om.
529 Denne daglige forfalskningen av fortiden blir utført av Sannhetsministeriet og er like nødvendig for stabiliseringen av styret som det undertrykkelses og spioneringsarbeid som utføres av Kjærlighetsministeriet. Fortidens foranderlighet er en av Ingsocs sentrale grunnsetninger.
530 Og da Partiet har fullstendig herredømme over alle kilder og likeså fullstendig kontroll over sine medlemmers sinn, følger hermed at fortiden er slik som Partiet bestemmer den skal være. Følgen er også at selv om fortiden er foranderlig, er den aldri blitt endret i noe spesielt tilfelle.
531 Som en vil se, er kontrollen av fortiden først og fremst avhengig av treningen av hukommelsen. Å sikre seg at alle skrevne kilder stemmer overens med øyeblikkets ortodokse oppfatning, er bare en mekanisk handling. Men det er også nødvendig å huske at hendelsene foregikk på den ønskede måten.
532 Selv når en bruker ordet dobbelttenke er en nødt til å dobbelttenke. Når en bruker dette ordet, medgir en nemlig at en klusser med virkeligheten, men ved ny dobbelttenkning eliminerer en denne viten, og så videre i det uendelige, slik at løgnen alltid er et skritt foran sannheten.
533 Enten ble de tåpelige og arrogante og klarte ikke å tilpasse seg de endrede forhold, og ble så styrtet. Eller de ble liberale og feige og gjorde innrømmelser der de burde ha brukt makt, med den følge at de også ble styrtet. Med andre ord: de falt enten bevisst eller ubevisst.
534 Partiets bedrift er at det har skapt et tankesystem hvori begge forhold kan eksistere samtidig. Og Partiets herredømme kunne ikke gjøres permanent på noen annen intellektuell basis. Hvis en skal herske og fortsette å herske, må en kunne forrykke selve virkelighetssansen.
535 Herskermaktens hemmelighet er nemlig å kombinere troen på ens egen ufeilbarlighet med evne til å lære av fortidens feil. En behøver neppe å si at de mest subtile utøvere av dobbelttenkning er de som oppfant dobbelttenkningen og vet at den er et veldig system for åndelig bedrag.
536 I vårt samfunn er det slik at de som har det beste kjennskap til det som skjer, også er de som minst ser verden slik som den er. Stort sett kan man si at jo større forståelsen er, dess større er selvbedraget, jo mer intelligent en er, dess mindre fornuftig er en.
537 De mennesker hvis holdning til krigen er nærmest det rasjonelle, er de undertvungne folk i de omstridte områder. For disse folk er krigen bare en evigvarene ulykke som feier frem og tilbake over dem som en tidevannsbølge. Det er dem fullstendig likegyldig hvem det er som vinner.
538 De er klar over at et skifte av herredømmet bare betyr at de kommer til å gjøre det samme arbeidet som før for nye herrer, som vil behandle dem akkurat på samme måte som de gamle. De litt mer begunstigede arbeidere vi kaller «proletarer», er seg bare av og til krigen bevisst.
539 Når det trenges, kan de bli pisket opp til orgier av frykt og hat, men blir de overlatt til seg selv, kan de i lange tider glemme at det raser noen krig. Det er innen Partiets rekker, og fremfor alt i Det indre parti, at man finner den sanne begeistring for krigen.
540 Selv navnene på de fire ministerier som nå styrer oss, avslører en viss skamløshet fordi de er en bevisst forvrengning av sannheten. Fredsministeriet sysler med krigen, Sannhetsministeriet med løgn, Kjærlighetsministeriet med tortur og Overflodsministeriet med hungersnød.
541 Disse selvmotsigelser er ikke tilfeldige og heller ikke en følge av alminnelig hykleri, de er bevisste øvelser i dobbelttenkning. Det er nemlig bare ved å forsone selvmotsigelser at man kan beholde makten i det uendelige. Den gamle kretsgang kunne bare brytes på denne måten.
542 Det er: hvorfor bør menneskelig likhet hindres? Hvis vi forutsetter at utviklingens mekanikk er blitt riktig beskrevet, hva er så motivet for dette veldige, omhyggelig planlagte forsøket på å fryse historien fast på et bestemt tidspunkt? Her står vi ved den sentrale hemmelighet.
543 Men enda dypere enn dette ligger det opprinnelige motiv, det aldri omdiskuterte instinkt som først ledet til at det grep makten og som senere skapte dobbelttenkning, Tankepolitiet, permanent krig og alt det øvrige nødvendige utstyret. Dette motivet er i virkeligheten.
544 Ennå kjente han ikke den siste og dypeste hemmelighet, tenkte han. Han forstod hvordan, men han forstod ikke hvorfor. Hverken første eller tredje kapitel hadde i virkeligheten lært ham noe som han ikke visste, de hadde bare systematisert den viten han allerede hadde.
545 En ble ikke gal av å være et mindretall, selv om det var mot hele verden. En gul stråle fra den synkende sol falt på skrå inn gjennom vinduet og streifet puten. Han lukket øynene. Solen i ansiktet hans og Julias glatte kropp mot hans egen gav ham en sterk og søvndyssende følelse av sikkerhet.
546 Det hadde aldri før falt ham inn at en kvinne på femti, pustet opp til enorme dimensjoner av barselsenger, og så herdet og slitt av arbeid til hun var grov i fibrene som overmoden turnips, kunne ha en vakker kropp. Men slik var det, og når det kom til stykket, hvorfor ikke? tenkte han.
547 Aldri ville det komme noe barn av deres legemer. Det var noe de aldri kunne gjøre. Bare med muntlige ord, fra sinn til sinn, kunne de sende hemmeligheten videre. Kvinnen der nede hadde ikke noen tanker, hun hadde bare sterke armer, et varmt hjerte og et fruktbart liv.
548 Den mystiske ærbødighet han følte for henne var på sett og vis blandet med synet av den bleke, skyfri himmelen som strakte seg bak skorstenene ut til uendelige avstander. Det var rart å tenke på at himmelen var den samme for alle, i Eurasia og Øst-Asia så vel som her.
549 Fremtiden tilhørte proletarene. Og kunne han være viss på at den verden de ville bygge når deres time kom, ikke ville være like fremmed for ham, for Winston Smith, som Partiets verden? Jo, fordi det i det minste ville bli en fornuftens verden. Der det er likhet, kan det være fornuft.
550 De fløy fra hverandre. Det var som Winstons innvoller frøs til is. Han kunne se det hvite rundt hele irisen i Julias øyne. Ansiktet henne var blitt melkeaktig gult. Sminkeflekkene hun fremdeles hadde på kinnet, tegnet seg skarpt mot huden, nesten som om de ikke hadde noe med den å gjøre.
551 Fold hendene bak hodet. Rør ikke hverandre. De rørte ikke hverandre, men det forekom ham at han kunne føle hvordan Julias kropp dirret. Eller kanskje var det bare skjelvingen av hans egen. Det var såvidt han kunne hindre at tennene hans klapret, men knærne klarte han ikke å kontrollere.
552 Noe braket ned på sengen bak Winstons rygg. Enden av en stige var blitt kjørt gjennom vinduet og hadde knust glasset. Noen kom klyvende inn gjennom vinduet. Støvler larmet opp trappen. Rommet var fullt av kraftige karer i svarte uniformer, med jernbeslåtte støvler og køller i neven.
553 Selv øynene beveget han nesten ikke. Nå var det bare en ting som tellet: å være rolig, rolig, og ikke gi dem noe påskudd til å slå! En mann med en glatt bokserhake og en munn som var bare et snitt, stanset foran ham og lot ettertenksomt køllen balansere mellom tommelen og pekefingeren.
554 Winston så ham i øynene, følelsen av nakenhet var nesten uutholdelig slik som han stod med hendene bak nakken og hele ansiktet og kroppen vergeløst. Mannen stakk ut spissen på en hvit tunge, slikket det stedet hvor leppene hans skulle ha vært og gikk så videre.
555 Hvor liten, tenkte Winston, hvor liten var den ikke! Så hørte han et stønn og et dumpt slag bak seg, og han fikk et voldsomt spark i ankelen, slik at han nesten mistet balansen. En av karene hadde drevet neven inn i Julias underliv, slik at hun klappet sammen som et lommemetermål.
556 Winston våget ikke å snu hodet en millimeter, men av og til fikk han et glimt av det likbleke stønnende ansiktet hennes. Enda han var lamslått av skrekk, var det som han kunne føle smerten i sin eget kropp, den skjærende smerten som likevel betydde mindre en det å få pusten igjen.
557 Han visste hvordan det kjentes: den grufulle, forferdelige smerten var der fremdeles, men hun merket den ikke så tydelig ennå, fordi det først og fremst gjaldt å kunne få puste. Så heiste to av mennene henne opp i knærne og skuldrene og bar henne ut som en sekk.
558 Fremdeles stod han dørgende stille. Ingen hadde ennå slått ham. Tanker som kom av seg selv, men som virket helt uten interesse, tok til å flakke gjennom hjernen hans. Han lurte på om de hadde fått tak i Charrington. Han undret seg på hva de hadde gjort med kvinnen nede i gården.
559 Han ble oppmerksom på at han hadde en voldsom trang til å late vannet, og følte en svak forbauselse, fordi det bare var to-tre timer siden han hadde gjort det. Han la merke til at uret på kaminhyllen viste ni, det vil si en og tyve. Men lyset virket for sterkt.
560 Men han fulgte ikke tanken videre. Den interesserte ham ikke. Nye og lettere steg hørtes ute i gangen. Charrington kom inn. De svartkledde menns oppførsel ble med ett mer behersket. Det var også noe som hadde forandret seg i Charringtons utseende. Øynene hans falt på bitene av brevpressen.
561 En av mennene bøyde seg og gjorde det. Cockneyaksenten var borte, og med ett skjønte Winston hvis stemme han hadde hørt i fjernskjermen for en kort stund siden. Charrington hadde fremdeles den gamle fløyelsjakken, men det nesten hvite håret hans var nå blitt svart.
562 Han gav Winston et eneste skarpt blikk, likesom for å forvisse seg om hvem han var, og vidde ham så ingen ytterligere oppmerksomhet. En kunne fremdeles kjenne ham igjen, men han var ikke den samme mann mer. Hans kropp var blitt rankere og lot til å ha blitt høyere.
563 Ansiktet hadde bare undergått små forandringer, men var likevel blitt et helt annet. De svarte brynene var ikke så busket, rynkene var borte, selve ansiktstrekkene var likesom blitt annerledes, selv nesen virket kortere. Det var det årvåkne, kalde ansiktet på en mann i fem og tredveårsalderen.
564 Trolig var han i Kjærlighetsministeriet, men det var umulig å vite det sikkert. Han var i en høyloftet celle uten vinduer og med vegger av skinnende hvite fliser. Skjulte lamper kastet en flom av kaldt lys over det, og det var en lav, summende lyd, som han antok hadde noe å gjøre med ventilasjonen.
565 På veggen rett mot doren var et vannklosett uten tresete. Det var fire fjernskjermer, en i hver vegg. Det verket i maven hans. Verkingen hadde han kjent helt siden de slengte ham inn i den lukkede bilen og kjørte ham bort. Men han var også sulten, det var en gnagende sykelig slags sult.
566 Ennå visste han ikke, og ville vel aldri få vite, om det var om morgenen eller kvelden de hadde arrestert ham. Siden det hendte, hadde han ikke fått noe mat. Han satt så stille han kunne på den smale benken, med hendene i kors over kneet. Han hadde alt lært a sitte stille.
567 Før han ble ført hit, hadde de tatt ham til et annet sted som måtte ha vært et alminnelig fengsel eller et midlertidig varetekstslokale som patruljene brukte. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært der, det var iallfall noen timer, men uten klokke og dagslys var det vanskelig å beregne tiden.
568 Det var et bråkende sted som luktet vondt. De hadde satt ham i en celle som var maken til den han nå var i, men den var griset og skitten og hele tiden full av minst ti-femten mennesker. Flertallet av dem var alminnelige forbrytere, men det fantes også noen politiske fanger blant dem.
569 De hylte fornærmelser til vokterne, sloss av alle krefter når deres eiendeler ble tatt fra dem, rablet svinske ord på gulvet, spiste innsmuglet mat som de drog frem fra mystiske skjulesteder i klærne og skrek til og med til fjernskjermen når den prøvde å gjenopprette orden.
570 På den annen side lot det til at noen av dem stod på god fot med vokterne, de kalte dem med utnavn og forsøkte å lure sigaretter gjennom tittehullet i døren. Vokterne behandlet på sin side de alminnelige forbrytere med en viss overbærenhet, selv når de måtte bruke vold mot dem.
571 Winston fikk høre at det var «all right» i leirene så lenge en hadde gode forbindelser og kunne trekke i snorene. Det var bestikkelse, begunstigelse og svindel av alle slag der, det var homoseksualitet og prostitusjon, det fantes til og med ulovlig brennevin som ble destillert av poteter.
572 Tillitsvervene ble bare gitt alminnelige forbrytere, særlig gangstere og mordere, som dannet et slags aristokrati. Alt negerarbeid ble utført av de politiske fanger. Fanger av alle slag kom og gikk stadig: rusgifthandlere, tyver, banditter, svartebørshandlere, fylliker, gatetøser.
573 Det var rart. Jeg heter åsså Smith. Herregud, jeg kunne ha vært mora di, sa hun sentimentalt. Det kunne hun, tenkte Winston. Hun hadde omtrent den riktige alder og legemsbygning, og det var trolig at folk forandret seg litt etter tyve års tvangsarbeidsleir. Ingen andre hadde snakket til ham.
574 Bare en eneste gang, da to kvinnelige partimedlemmer satt tett klemt sammen på benken, hørte han noen hurtig hviskende ord midt i levenet, og særlig en hentydning til rom «en null en» som han ikke skjønte. Det kunne være to eller tre timer siden de hadde ført ham hit.
575 Det var øyeblikk da han forutså det som ville skje med ham så levende at hans hjerte galopperte og han mistet pusten. Han kjente kølleslagene på sine albuer og de jernskodde støvlene på skinnebenene, han så seg selv ligge og kave på gulvet og skrike om nåde gjennom utslåtte tenner.
576 Han kunne ikke samle tankene om henne. Han elsket henne og ville ikke svike henne, men det var bare et faktum, noe han visste på samme måte som han kjente aritmetikkens regler. Han følte ingen kjærlighet til henne, og han funderte nesten ikke en gang på hva som foregikk med henne.
577 Det ville kanskje ta fem sekunder før vokterne kunne styrte inn i cellen. Bladet ville skjære inn i ham med en slags brennende kulde, og selv de fingrene som holdt det ville bli skåret opp inntil benet. Alle tanker vendte tilbake til hans syke kropp, som skjelvende vek unna selv den minste smerte.
578 Det burde ha vært lett, men han mistet alltid tråden på det ene eller annet punkt. Oftere undret han seg på hvor han satt, og hvilken tid av døgnet det var. Et øyeblikk følte han seg sikker på at det var fullt dagslys utenfor, i neste like så sikker på at det var stummende mørkt.
579 Cellen hans kunne likke midt i bygningen eller mot ytterveggen, den kunne være ti etasjer under jorden eller tredve over den. I tanken flyttet han seg fra sted til sted og forsøkte på grunnlag av følelsene i sin kropp å avgjøre om han satt høyt oppe i luften eller dypt nede i jorden.
580 Utenfor hørte han lyden av marsjerende støvler. Ståldøren ble åpnet med et smell. En ung offiser, en velstelt mann i svart uniform, som lot til å skinne over det hele av blankpusset lær, med et blekt, skarpskårent ansikt som lignet en voksmaske, kom inn med raske skritt.
581 Dikteren Ampleforth sjanglet inn i cellen. Døren smalt igjen. Ampleforth gjorde et par usikre bevegelser til begge sider, som om han trodde at det var en dør til som han skulle igjennom, og tok så til å vandre opp og ned i cellen. Ennå hadde han ikke lagt merke til at Winston satt der.
582 Han var uten sko, store skitne tær stakk ut av hullene i sokkene hans. Det var også flere dager siden han hadde barbert seg. Skjeggstubb dekket ansiktet hans helt opp til kinnbenene og gav ham et skurkaktig utseende som harmonerte dårlig med den store veike kroppen og de nervøse bevegelsene.
583 Det var ikke noe annet rim som passet. Hans ansiktsuttrykk forandret seg. Ergrelsen forsvant, og et øyeblikk så han nesten fornøyd ut. En slags intellektuell varme, gleden hos en pedant som har oppdaget en unyttig kjensgjerning, lyste gjennom skitten og det uryddige håret.
584 Winston satt rolig med foldede hender. Ampleforth var for svær til å kunne sitte godt på den smale benken og snudde rastløst på seg, mens han først slo de tynne hendene om det ene kneet og så om det andre. Fjernskjermen bjeffet at han skulle sitte stille. Tiden gikk.
585 På ny hørtes trampingen av støvler utenfor. Winston innvoller trakk seg sammen. Snart, meget snart, kanskje om fem minutter, kanskje nå, ville støvletrampingen bety at hans egen tur var kommet. Døren ble åpnet. Den unge offiseren med det kalde fjeset kom inn igjen.
586 Han tok til å gå usikkert frem og tilbake, tydeligvis var det umulig for ham å holde seg rolig. Hver gang han strakte de fete knærne sine var det tydelig at de skalv. Øynene hadde et vidt åpent, stirrende blikk, som om han ikke kunne la være å se på noe et stykke borte.
587 Ja, det sa jeg! Sa det gang på gang, later det til. Mellom oss, gamle venn, så er jeg glad for at de tok meg før det gikk enda lenger. Vet du hva jeg skal si til dem når jeg blir stilt for retten? Takk, skal jeg si, takk for at dere reddet meg før det ble for sent.
588 Ganske smart av en jentunge på syv år, hva? Jeg er ikke sinna på henne for det. Jeg er faktisk stolt av henne. Det viser at jeg iallfall har oppdratt henne i den rette ånd. Han gjorde noen usikre bevegelser frem og tilbake mens han flere ganger kastet et lengselsfullt blikk på klosettet.
589 Slikt er forbudt i cellene. Winston tok hendene ned. Parsons brukte klosettet, høylydt og i overflod. Så viste det seg at avløpet var i uorden, og cellen stinket avskyelig i flere timer etterpå. Parsons ble fjernet. Nye fanger kom inn og forsvant så på mystisk vis.
590 Alle satt meget stille. Rett mot Winston satt en mann med et hakeløst ansikt med store tenner, han lignet på en prikk en eller annen stor harmløs gnager. De tykke kinnene hans hadde hektiske flekker og var så posete at det var vanskelig å tro at han ikke hadde gjemt bort små matforsyninger i dem.
591 Døren gikk opp igjen, og inn kom en ny fange, hvis utseende et øyeblikk fikk det til å gå kaldt gjennom Winston. Det var en alminnelig mann som så fattig ut, han kunne ha vært ingeniør eller en slags tekniker. Det som virket så uhyggelig, var det uttærte ansiktet hans.
592 Mannen satte seg på benken et lite stykke fra Winston. Winston så ikke på ham igjen, men det pinte kranielignende ansiktet stod likelevende i hans sinn som om det hadde vært rett foran øynene hans. Med ett skjønte han hva som var i veien. Mannen holdt på å dø av sult.
593 Den samme tanken lot samtidig til å slå alle de andre i cellen. Det ble en svak bevegelse bortover hele benken. Øynene på den hakeløse mannen fortsatte å flakke i retning av mannen med dødningeskallen, snart dreide de skyldbevisst unna, men ble så tvunget tilbake igjen av en uimotståelig drift.
594 Plutselig begynte han å flytte seg urolig der han satt. Til slutt reiste han seg, vraltet klosset over gulvet mens han grov i lommen på sin overall, og med et skamfullt uttrykk rakte han den andre et skittent stykke brød. Et rasende, øredøvende brøl kom fra fjernskjermen.
595 Rør deg ikke. Den hakeløse mannen adlød. De store posete kinnene hans dirret, og han klarte ikke å ta seg sammen. Døren ble slått opp. Den unge offiseren kom inn og trådte til side, og bak ham dukket det frem en lavvoksen firskåren vakt med enorme armer og skuldrer.
596 Gjør dere ferdig med det og la meg dø. Skyt meg. Heng meg. døm meg til fem og tyve år. Er det noen andre dere vil jeg skal angi? Bare si det, så skal jeg fortelle dere alt dere vil. Jeg bryr meg ikke om hvem det er, eller hva dere gjør med dem. Jeg har kone og tre barn.
597 Det ble noe galt med fjernskjermen. Men det er han dere skal ta. Han, ikke meg! De to røslige vokterne hadde stanset for å ta ham i armene. Men akkurat i samme sekund kastet han seg tvers over cellegulvet og tok tak i et av de jernbena som støttet under benken.
598 Han hadde tatt til å ule som et dyr. Vokterne prøvde å vri ham løs, men han klynget seg fast med forbausende kraft. I kanskje tyve sekunder rev og slet de i ham. Fangene satt stille med hendene om knærne og så rett frem for seg. Hylingen stanset, mannen hadde ikke pust til mer enn å henge seg fast.
599 Mannen ble ført ut, han sjanglet i vei med senket hode og følte på den knuste hånden, all kamplysten var gått ut av ham. Det gikk lang tid. Hvis det hadde vært midnatt da mannen med kraniet ble ført bort, var det nå morgen, og hadde det vært morgen, var det nå blitt ettermiddag.
600 I førstningen måtte han ta seg kraftig sammen for ikke å se på det, men snart ble hans sult fordrevet av en ulidelig tørst. Munnen hans var sammengrodd og luktet vondt. Summelyden og det skjærende hvite lyset fylte ham med en følelse av svakhet, av tomrom inne i hodet.
601 Han kunne reise seg, fordi verkingen i bena ikke var til å holde ut lenger, og så kunne han sette seg igjen nesten med det samme, fordi han var for svimmel til å kunne stå trygt på føttene. Hver gang hans fysiske reaksjoner var litt under kontroll, kom redselen tilbake.
602 Han følte den ikke. På dette stedet kunne en ikke føle neonting unntatt smerte og forutfølelse av smerte. Og når en allerede led, var det da mulig å ha noen som helst grunn til å ønske at ens egen smerte skulle øke? Men det spørsmålet kunne han ennå ikke svare på.
603 Men det var ikke tid til å tenke på det. Det eneste han hadde øye for, var køllen i neven på vakten. Den kunne falle hvor som helst: på hodet, på øret, på overarmen, på albuen... Albuen! Han seg i kne, nesten som lammet, mens han med den andre hånden grep om den slåtte albuen.
604 Utrolig, utrolig at et eneste slag kunne gjøre så vondt! Lyset letnet, og han kunne se de to andre som stod og så på ham. Vakten lo av hans krampetrekninger. Ett spørsmål hadde Winston iallfall fått svar på: aldri, ikke av noen som helst grunn, kunne en ønske seg en økning av smerten.
605 På den annen side stod en mann i en hvit kittel med injeksjonssprøyte i hånden. Selv etterat Winston hadde åpnet øynene ble han bare gradvis klar over omgivelsene. Han hadde følelsen av at han svømte opp i dette værelset fra en helt annen verden, en slags undervannsverden langt nede.
606 Siden det øyeblikk da han ble arrestert hadde han ikke sett mørke eller dagslys. Dessuten var hans erindring ikke sammenhengende. Det hadde vært tider da bevisstheten, selv den bevissthet en har i søvne, hadde stanset brått og så fortsatt igjen etter et tomt mellomrom.
607 Men om mellomrommene strakte seg over dager og uker eller bare sekunder, var umulig å si. Marerittet hadde begynt med det første slaget på albuen hans. Siden skulle det gå opp for ham at alt som da hendte bare var en innledning, et rutineforhør som nesten alle fangene ble underkastet.
608 Tilståelsen var en formalitet, men torturen var virkelig. Hvor mange ganger han var blitt slått, hvor lenge mishandlingen hadde fortsatt, husket han ikke. Alltid var fem-seks menn i svarte uniformer over ham samtidig. Stundom brukte de nevene, stundom køller, stundom stålrør og stundom støvlene.
609 Av og til rullet han seg på gulvet, like skamløs som et dyr, han vred kroppen hit og dit i et uendelig og håpløst forsøk på å unngå sparkene, men han innbød bare til nye spark, i ribbenene, i maven, albuene, skinnebenene, lysken, testiklene, den nederste hvirvel i ryggraden.
610 Det var også lengre hvileperioder. Han husket dem uklart, fordi de for det meste ble tilbragt i søvn eller bevisstløshet. Han husket en celle med en plankeseng, en slags hylle som stakk ut fra veggen, og et vaskefat av blikk, og måltider som bestod av varm suppe og brød og av og til kaffe.
611 Han tilstod å ha vært spion i eurasisk tjeneste siden 1968. Han tilstod at han var en religiøs troende, beundrer av kapitalismen og seksuelt pervers. Han tilstod at han hadde myrdet sin kone, enda han visste, og hans forhørere også måtte ha visst, at hun fremdeles var i live.
612 Han tilstod at han i årevis hadde vært i personlig kontakt med Goldstein og hadde vært medlem av en underjordisk organisasjon som omfattet nesten alle de mennesker han noengang hadde kjent. Det var lettere å tilstå alt og trekke alle inn i det. Dessuten var det alt sammen sant på sett og vis.
613 De trådte usammenhengende frem i hans erindring, som bilder som er helt omgitt av svart. Han var i en celler som både kunne ha vært mørk og lys, for det eneste han kunne se, var et par øyne. Like i nærheten var det et eller annet instrument som tikket langsomt og regelmessig.
614 Øynene ble større og mer lysende. Med ett fløt han opp av sitt sete, dukket inn i øynene og ble oppslukt av dem. Han ble bundet fast til en stol som var omgitt av tallskiver og stod under et blendende lys. En mann i hvitt kittel leste av tallskivene. Utenfor lød trampingen av tunge støvler.
615 Mannen i den hvite frakken snudde seg ikke. Han så ikke på Winston heller, han så bare på tallskivene. Han ravet nedover en veldig korridor som var en kilometer bred og full av et strålende gyllent lys; han brølte av latter og skrek ut tilståelser så høyt han kunne.
616 Han husket ikke avslutningen på forhørene. Det var en helt svart periode, og så etterpå den cellen eller det rommet som han nå var i og som gradvis hadde materialisert seg rundt ham. Han lå nesten flat på ryggen og kunne ikke røre seg. Kroppen hans ble holdt nede på alle viktige punkter.
617 Sett nedenfra virket ansiktet hans grovt og slitt, med poser under øynene og furer av tretthet fra nesen til munnen. Han var eldre enn Winston hadde trodd, han var kanskje åtte og førr eller femti. Under hånden hans var det en skive med et håndtak på toppen og tall rundt hele skiven.
618 Vil du være så snill å huske på under hele vår samtale at det står i min makt å gjøre deg vondt når som helst og i den grad jeg vil. Hvis tu forteller meg noen løgner eller prøver å vri det fra deg på noen måte eller til og med later som du er dummere en du er, kommer du straks til å hyle av smerte.
619 Du vet så inderlig godt hva som er i veien med deg. Du har visst det i mange år, enda du har kjempet mot denne kunnskapen. Du er mentalt forvirret. Du lider av en svekket hukommelse. Du kan ikke huske virkelige hendelser, og du overtaler deg selv til å tro at du husker andre som aldri har hendt.
620 Heldigvis kan dette helbredes. Du har aldri helbredet deg selv for det, fordi du bestemte deg til ikke å gjøre det. Det krevdes en liten viljeanspennelse som du ikke ville gjøre. Jeg er fullt oppmerksom på at du selv nå klynger deg til din sykdom i den innbilning at den er en dyd.
621 Det var en reproduksjon av et fotografi, og det var ingen tvil om hva det forestilte. Det var fotografiet. Det var et annet eksemplar av bildet av Jones, Aaronson og Rutherford på partimøtet i New York, det samme som han tilfeldigvis var komet over for elleve år siden og straks hadde tilintetgjort.
622 Bare et øyeblikk kunne han se det, så forsvant det igjen. Men han hadde sett det, det var ikke tvil om at han hadde sett det! Han gjorde et desperat og smertefullt forsøk på å vri den øverste halvdel av kroppen fri. Men det var uråd å bevege seg så meget som en centimeter i noen retning.
623 Og hvis så, ville han alt ha glemt at han nektet å huske det og glemt selve den handlingen å glemme. Hvordan kunne ne være viss på at det bare var lureri? Kanskje kunne denne sinnssvake forskyvningen i sinnet virkelig finne sted. Det var denne tanken som knekket ham.
624 Og det er nettopp det som har bragt deg hit. Du er her, fordi du har sviktet i ydmykhet, i selvkontroll. Du ville ikke foreta den underkastelsen som er prisen for ens sunne fornuft. Du foretrakk å være en sinnssyk, et mindretall på én. Bare det disiplinerte sinn kan se virkeligheten, Winston.
625 Du tror også at virkelighetens natur er selvinnlysende. Når du narrer deg selv til å tro at du ser noe, går du ut fra at alle andre ser det samme som deg. Men jeg sier deg at virkeligheten ikke er noe utvendig, Winston. Virkeligheten eksisterer i menneskets eget sinn og ikke noe annet sted.
626 Alt det som Partiet mener er sannhet, er sannhet. Det er umulig å se virkeligheten uten gjennom Partiets øyne. Dette er den kjensgjerning som du blir nødt til å lære på ny, Winston. Det krever en selvutslettelse, en viljesakt. Du må ydmyke deg selv før du kan bli normal.
627 Fire! Jeg kan da ikke svare annet. Fire! Viseren måtte ha steget enda mer, men han så ikke på den. Det tunge strenge ansiktet og de fire fingrene fylte hele hans synskrets. Fingrene ruvet for hans blikk som søyler, de var enorme, utvisket og lot til å vibrere.
628 Av og til tre. Stundom er det alt dette på en og samme tid. Du må anstrenge deg mer. Det er ikke så lett å bli riktig igjen. Han la Winston ned på sengen. Strammingen om hans kropp ble hardere igjen, men smerten hadde ebbet ut og skjelvingen stanset, nå kjente han seg bare svak og forfrossen.
629 Winston kunne bare med mellomrom huske hvorfor torturen fortsatte. Bank hans øyelokk lot en skog av fingre til å bevege seg i en slags dans, de gled ut og inn mellom hverandre, forsvant bak hverandre og dukket så frem igjen. Han prøvde å telle dem, han kunne ikke huske hvorfor.
630 Du skal forstå en ting, Winston, nemlig at ingen som vi bringer hit slipper ut av hendene våre uten å være helbredet. Vi er ikke interessert i disse dumme forbrytelsene du har begått. Partiet har ingen interesse for den åpenlyse handling, tanken er det eneste vi bryr oss om.
631 Ansiktet hans virket enormt på grunn av nærheten, og redselsfullt stygt fordi Winston så det nedenfra. Dessuten var det preget av en slags oppløftet stemning, en gal manns intensitet. På ny sank hjertet i Winston. Hadde det vært mulig, ville han ha gravd seg dypere ned i sengen.
632 Mennesker døde fordi de ikke ville oppgi det de oppriktig trodde på. Og naturligvis fikk offeret hele æren, og inkvisitoren som brente ham all skammen. Siden, i det tyvende århundre, hadde vi de totalitære makter, som de ble kalt. Vi hadde de tyske nazistene og de russiske kommunistene.
633 Russerne forfulgte kjetteriet grusommere enn inkvisisjonen hadde gjort. Og de innbilte seg at de hadde lært av fortidens feil, de visste iallfall at en ikke måtte skape martyrer. Før de fremstilte sine fiender for en offentlig domstol, ødela de målbevisst deres menneskeverdighet.
634 De knekket dem med tortur og ensomhet helt til de ble foraktelige, krypende vrak som tilstod alt som ble lagt i munnen på dem, som anklaget hverandre og skjulte seg bak andre mens de tryglet om nåde. Og likevel hendte akkurat det samme igjen etter noen års forløp.
635 De døde menn var blitt martyrer og deres nedverdigelse var glemt. På ny spør du hvorfor? Først og fremst fordi de tilståelser de hadde avlagt, var så opplagt tvungne og usanne. Vi begår ingen feil av det slaget. Alle de tilståelser som blir avlagt her, er sanne.
636 Vi gjør dem sanne. Og fremfor alt lar vi ikke de døde oppstå mot oss. Du må slutte med å innbille deg at etterslekten vil gi deg oppreisning, Winston. Etterslekten vil aldri få høre om deg. Du vil bli løftet helt opp av historiens strøm. Vi vil lage deg om til gass og blåse deg ut i stratosfæren.
637 Du er en flekk som må viskes bort. Fortalte jeg deg ikke nettopp at vi er annerledes enn forfølgerne i gamle dager? Vi nøyer oss ikke med negativ lydighet, ikke en gang med den mest ydmyke underkastelse. Når du til slutt overgir deg til oss, må det være av din egen frie vilje.
638 Det er helt utålelig for oss at det skal finnes en uriktig tanke noe sted i verden, om den er aldri så hemmelig og maktesløs. Selv i dødsøyeblikket kan vi ikke tillate noen avvikelse. I gamle dager vandret kjetteren til bålet som kjetter, han forkynte sitt kjetteri og triumferte ved det.
639 Det var ingenting igjen i dem, unntatt sorg over det de hadde gjort og kjærlighet til Store Bror. Det var rørende å se hvor de elsket ham. De tigget om å bli skutt så snart som mulig, forat de kunne dø mens sinnet deres fremdeles var rent. Stemmen hans var blitt nesten drømmende.
640 Ansiktet var fremdeles preget av henførelsen, den sinnssykes begeistring. Han spiller ikke komedie, tenkte Winston, han er ingen hykler, han tror hvert eneste ord av det han sier. Det som knuget ham mest, var bevisstheten om hans egen intellektuelle underlegenhet.
641 Ingen som har fart vill, om bare en eneste gang, blir noensinne spart. Og selv om vi lot deg leve din naturlige levetid, ville du aldri slippe unna oss. Det som skjer med deg her, blir for alltid. Vær oppmerksom på det på forhånd. Vi skal knekke deg så totalt at det ikke er noen vei tilbake.
642 Det vil skje ting med deg som du aldri kunne komme deg etter om du levde i tusen år. Aldri vil du kunne ha en alminnelig menneskelig følelse mer. Alt vil være dødt inne i deg. Aldri mer vil du kunne føle kjærlighet eller vennskap, livsglede, munterhet, nysgjerrighet, mot eller selvstendighet.
643 Utvilsomt var det et voldsomt lysglimt som blindet ham. Winston kjente ingen smerte, bare total lammelse. Enda han hadde ligget på ryggen da det skjedde, hadde han en underlig følelse av at han var blitt slengt ned i denne stillingen. Et forferdelig, smertefritt slag hadde slått ham helt flat.
644 Det hadde også hendt noe inne i hodet hans. Da han fikk innstilt øynene igjen, husket han hvem han var og hvor han var, han drog også kjensel på det ansiktet som stirret inn i hans eget, men på en eller annen måte var det et stort tomrom, som om et stykke var fjernet fra hjernen hans.
645 Så lenge du lever vil det være en uløst gåte i ditt sinn. Winston lå taus. Hans bryst hevet og senket seg litt hurtigere. Fremdeles hadde han ikke stilt det spørsmålet som han først av alle hadde tenkt på. Han måtte komme med det, og like fullt var det som tungen ikke ville forme det.
646 Det er på tide du tar fatt på annet stadium. Som tidligere lå Winston flat på ryggen. Men i det siste var båndene blitt løsere. De holdt ham fremdeles naglet til sengen, men han kunne bevege knærne litt, snu hodet fra den ene siden til den andre og løfte underarmene.
647 Det er sludder alt sammen. Proletarene vil aldri gjøre opprør, ikke på tusen eller en million år. De kan ikke. Jeg behøver ikke å fortelle deg grunnen til det, du vet den allerede. Hvis du noen gang har hatt drømmer om en voldsom revolusjon, må du skiple dem. Partiet kan ikke styrtes på noen måte.
648 At menneskehetens valg var enten frihet eller lykke, og at lykke var det beste for de aller fleste av dem. At Partiet var de svakes alltid våkne beskytter, en sekt som hadde vigslet seg til å gjøre vondt for at det gode kunne komme, som ofret sin egen lykke til fordel for andres.
649 Det er følgende. Partiet streber etter makt ene og alene for sin egen skyld. Vi er ikke interessert i andres beste, vi interesserer oss bare for makt. Ikke rikdom eller luksus eller et langt liv eller lykke, bare makt, ren makt. Hva ren makt betyr, skal du snart få greie på.
650 Vi er forskjellig fra alle fortidens oligarkier, vi vet nemlig hva vi gjør. Alle de andre, selv de som lignet oss, var kujoner og hyklere. De tyske nazister og de russiske kommunister brukte metoder som minnet mye om våre, men de hadde aldri mot til å tilstå sine egne motiver.
651 De lot som, og kanskje trodde de til og med, at de hadde tatt makten mot sin egen vilje og bare for en begrenset tid, og at det like bak hjørnet lå et paradis, der menneskene var frie og like. Sånn er ikke vi. Vi vet at ingen noensinne tar makten i den hensikt å gi den fra seg.
652 Men i øyeblikket er makt bare et ord hva det angår. Det er på tide du får et visst begrep om hva makt betyr. Det første du må blir klar over, er at makt er noe kollektivt. Individet har bare makt i det omfang det opphører å være et individ. Du kjenner parti-slagordet «Frihet er trelldom».
653 Men hvis det kan underkaste seg fullstendig og ubetinget, hvis det kan unnslippe fra sin identitet, hvis det kan gjøre seg til ett med Partiet slik at det er Partiet, da blir det allmektig og udødelig. Den andre tingen du må huske, er at makt er makt over mennesker.
654 Tror du virkelig at vi ikke kan klare å ha et dobbeltsystem i astronomien? Stjernene kan være nære eller fjerne, ettersom vi har bruk for det. Tror du at våre matematikere ikke kan greie den jobben? Har du glemt det som heter dobbelttenkning? Winston falt sammen på sengen igjen.
655 Ved å få det til å lide. Lydighet er ikke nok. Så lenge det ikke lider, hvordan kan en da være sikker på at det adlyder din vilje og ikke sin egen? Makt er å påføre lidelse og ydmykelse. Makt er å slite menneskesinnene i småbiter og sette dem sammen igjen i nye mønstre som en selv bestemmer.
656 Den er det stikk motsatte av de dumme hedonistiske Utopiaer de gamle samfunnsforbedrere drømte om. En fryktens og forræderiets og pinslenes verden, en verden hvor man tramper andre ned og selv blir trampet på, en verden som ikke vil bli mindre men mer ubarmhjertig ettersom den utvikler seg.
657 Vi holder allerede på å rydde vekk de konvensjonelle tanker som har overlevd fra før Revolusjonen. Vi har brutt båndene mellom barn og foreldre, mellom menneske og menneske og mellom mann og kvinne. Ingen våger lenger å stole på en hustru eller et barn eller en venn.
658 Men i fremtiden vil det hverken bli hustruer eller venner. Barna vil bli tatt fra mødrene like etter fødselen, akkurat som en tar et egg fra en høne. Kjønnsdriften vil bli utryddet. Formeringen vil bli en årlig formalitet på samme måte som hentingen av nye rasjoneringskort.
659 Våre nevrologer holder nå på å arbeide med denne saken. Det vil ikke bli noen lojalitetsfølelse unntatt lojaliteten mot Partiet. Det vil ikke bli noen annen kjærlighet enn kjærligheten til Store Bror. Det vil ikke bli noen annen latter enn den triumferende latter over fiendens nederlag.
660 Det vil ikke bli noen kunst, noen litteratur, noen vitenskap. Når vi blir allmektige, behøver vi ikke noen vitenskap mer. Det vil ikke bli noen forskjell mellom det vakre og det stygge. Det vil ikke bli noen nysgjerrighet, noen glede over livsprosessen. Alle atspredelser vil bli avskaffet.
661 Spionasjen, angiveriet, arrestasjonene, torturen, henrettelsene, forsvingene vil aldri slutte. Det vil bli en terrorens verden like mye som en triumfens verden. Jo mektigere Partiet blir, dess mindre tolerant blir det, jo svakere opposisjonen er, dess hardere blir despotiet.
662 En verden av seier på seier, triumf på triumf, et endeløst press, press, press på maktnerven. Jeg kan se at det begynner å gå opp for deg hva slags verden dette blir. Men til slutt vil du ikke bare forstå det. Du vil godta det, hilse det velkommen, bli en del av det.
663 Men det er vi som skaper menneskenaturen. Menneskene kan formes i det uendelige. Eller har du kanskje vendt tilbake til din gamle idé om at proletarene eller slavene vil reise seg og styrte oss? Slå den tanken ut av hodet. De er like hjelpeløse som dyrene. Menneskeheten, det er partiet.
664 Nå skal du få se deg selv slik som du er. Kle av deg. Winston løsnet den hyssingbiten som hadde holdt hans overall sammen. Glidespennen var blitt revet ut for lenge siden. Han kunne ikke huske om han noen gang etter arrestasjonen hadde tatt av seg alle klærne på samme tid.
665 Under overallen var kroppen hans dekket av skitne gulnede filler, som såvidt kunne bestemmes som rester av undertøy. Da han lot dem gli ned på gulvet, så han et tredelt speil i den andre enden av rommet. Han gikk bort til det, men bråstanset på veien. Et ufrivillig skrik hadde unnsloppet ham.
666 Du må se deg selv fra siden også. Han hadde stanset fordi han ble skremt. En lut, gråfarvet skapning som lignet et skjelett kom ham i møte. Det som fylte ham med redsel var ikke bare at han visste at dette var ham, skikkelsen så i seg selv uhyggelig ut. Han gikk nærmere speilet.
667 Kinnene var furet, munnen virket innfallen. Det var ikke tvil om at det var hans eget ansikt, men det forekom ham at det hadde forandret seg enda mer enn han hadde endret seg innvendig. De følelser det gav uttrykk for, måtte være andre enn de han hadde inne i seg.
668 Bøyningen av ryggraden var utrolig. De tynne skuldrene var skutt slik frem at brystet virket som en fordypning, den radmagre halsen bøyde seg likesom dobbelt under vekten av hodet. Anslagsvis ville han ha sagt at dette var kroppen til en mann på seksti som led av en eller annen ondartet sykdom.
669 Se på hvor utmagret du er. Ser du? Jeg kan få tommelen og pekefingeren til å møtes rundt overarmen din. Jeg kunne brekke halsen på deg som en brekker en gulrot. Vet du at du har mistet fem og tyve kilo siden du kom i hendene på oss? Jeg kan til og med ta ut never av håret ditt.
670 Ser du det som står rett mot deg? Det er det siste menneske. Hvis du er menneskelig, er dette menneskeheten. Ta nå på deg klærne igjen. Winston tok til å kle seg langsomt og med stive bevegelser. Helt til nå hadde han ikke lagt merke til hvor tynn og svak han var.
671 Før han visste hva han selv gjorde, hadde han falt sammen på en liten krakk ved siden av sengen, og ble sittende der og gråte. Han var oppmerksom på hvor stygg han måtte se ut da han satt her som en bylt ben i skittent undertøy og gråt i det harde, hvite lyset, men han kunne ikke stanse det.
672 Vi har knekket deg. Du har sett hvordan kroppen din ser ut. Ditt sinn er i samme forfatning. Jeg tror ikke det er større stolthet igjen i deg. Du er blitt sparket og slått og skjelt ut, du har skreket av smerte, du har veltet deg på gulvet i ditt eget blod og spy.
673 Han ble tykkere og sterkere for hver dag, om en da kunne snakke om dager på dette stedet. Det hvite lyset og den summende lyden var de samme som før, men cellen var litt mer komfortabel enn de andre han hadde vært i. Det var en hodepute og en madrass på plankesengen og en krakk å sitte på.
674 De hadde til og med gitt ham varmt vann til vaskingen. Han hadde fått nytt undertøy og en ren overall. De hadde behandlet leggesåret hans med en legende salve. De hadde trukket ut de siste tennene hans og gitt ham et nytt sett falske. Uker eller måneder måtte ha gått.
675 Hadde han hatt noen interesse for det, kunne han nå ha holdt regnskap med tiden, for han fikk mat med tilsynelatende regelmessige mellomrom. Han anslo at han fikk tre måltider i løpet av fire og tyve timer, men stundom spekulerte han uklart på om det var om natten eller om dagen.
676 Første gang han forsøkte å røke, ble han kvalm av det, men han gav seg ikke, og drøyet pakken så lenge han kunne ved å røke en halv sigarett etter hvert måltid. De hadde også gitt ham en hvit tavle med en blyantstump bundet fast til det ene hjørnet. I førstningen brukte han den ikke.
677 Ofte kunne han ligge mellom det ene måltidet og det annet nesten uten å røre seg, stundom sov han, stundom fortapte han seg i uklare drømmerier slik at det var for brysomt for ham å åpne øynene. Han hadde for lenge siden vennet seg til å sove med et sterkt lys rett i ansiktet.
678 De tanker han hadde når han var våken, angikk for det meste disse drømmene hans. Han syntes å ha mistet evnen til å gjøre noen intellektuell anstrengelse nå da smertens stimulans var borte. han kjedet seg ikke, han hadde ingen trang til samtale eller atspredelse.
679 Dat det var gått en tid, kunne han gå tre kilometer, som han måtte ved å skritte opp cellen, og hans lutende skuldrer rettet seg opp. Han forsøkte seg på mer innviklede øvelser, og han ble forbauset og ydmyket da han oppdaget de tingene som han ikke kunne utføre.
680 Han kunne ikke sette farten opp, han kunne ikke løfte krakken på strak arm, han kunne ikke stå på ett ben uten å miste balansen. Han bøyde seg ned på hælene og oppdaget at med en ulidelig smerte i lårene og leggene klarte han såvidt å reise seg i stående stilling.
681 Han begynte å bli virkelig stolt av sin kropp, og av og til begynte han også å tro at hans ansikt var på vei til å bli som før. Bare når han tilfeldigvis kom til å ta seg på den skallete issen husket han det furete, herjede ansiktet som hadde sett på ham i speilet.
682 Han satte seg på plankesengen med ryggen mot veggen og tavlen på knærne og gikk målbevisst i gang med den oppgave å omskolere seg selv. Han hadde kapitulert, det var en avtale. Nå innså han at han i virkeligheten hadde vært rede til å kapitulerte lenge før han besluttet seg til det.
683 Det var ikke den fysiske handling, ikke der sagte ord som det ikke hadde notert seg, og ikke den tanke som det ikke hadde klart å slutte seg til. Selv det lille kornet av hvitt støv på permen av dagboken hans hadde Tankepolitiet omhyggelig lagt på plass igjen.
684 Dessuten hadde Partiet rett. Slik måtte det være, for hvordan kunne den udødelige, kollektive hjerne ta feil? Hvilken ytre målestokk hadde en om en ville vurdere dets avgjørelser? Fornuft var statistisk. Det var bare et spørsmål om å lære seg å tenke som de gjorde.
685 Det hadde aldri eksistert, han hadde diktet det opp. han husket at han hadde erindret motstridende ting, men dette var falske erindringer, produkter av hans selvbedrag. Hvor lett var ikke det hele! Det var bare å overgi seg, så fulgte alt de andre av seg selv.
686 Det var som å svømme mot en strøm som førte en bakover, samme hvor hardt et slet, og så plutselig å snu seg helt rundt og følge med strømmen i stedet for å kjempe mot den. Ingenting hadde endret seg unntatt ens egen stilling, og det forutbestemte hendte i alle tilfelle.
687 Winston utdypet det. «Hvis han tror at han svever opp fra gulvet, og hvis jeg samtidig tror at jeg ser ham gjøre det, da foregår det virkelig.» Med ett brøt en tanke inn i hans sinn som et stykke neddykket vrakgods, som plutselig stikker opp av vannet: I virkeligheten foregår det ikke.
688 Hvilken viten har vi om noe, unntatt gjennom vårt eget sinn? Alle hendelser foregår i sinnet. Det som skjer i alle sinn, det hender virkelig. Det var ikke vanskelig for ham å bli kvitt denne villfarelsen, og det var ikke noen fare for at han skulle bukke under for den.
689 Likevel innså han at den aldri burde ha falt ham inn. Sinnet burde utvikle en blind flekk hver gang en slik farlig tanke meldte seg. Prosessen burde være automatisk, instinktiv. Forbryterstopp ble det kalt i nytale. Han gikk i gang med å øve seg opp i forbryterstopp.
690 Han kunne kjenne den myke, elastiske gresstorven under føttene sine og det milde solskinnet i ansiktet. På kanten av jordet stod almetrærne og duvet svakt, og etsteds bortenfor dem var bekken der ørekyten vaket i de grønne kulpene under vidjene. Med ett skvatt han opp i et sjokk av redsel.
691 Han la seg tilbake på benken igjen og prøvde å ta seg sammen. Hva hadde han gjort? Hvor mange år hadde han løyet til sin trelldom ved dette øyeblikk av svakhet? I neste øyeblikk ville han høre tramping av støvler utenfor. De kunne ikke la et slikt utbrudd gå ustraffet.
692 Han adlød Partiet, men han hatet fremdeles Partiet. I gamle dager hadde han skjult et kjettersk sinn bak en maske av rett-troenhet. Nå hadde han tatt enda et skritt tilbake: han hadde overgitt seg i sinnet, men han hadde håpet å kunne bevare sitt innerste hjerte ukrenket.
693 Han ble nødt til å begynne forfra igjen. Det kunne ta år. Han strøk seg over ansiktet og forsøkte å venne seg selv til dets nye utseende. Det var dype furer i kinnene, kinnbenene kjentes skarpe, nesen flatere. Dessuten hadde han fått en helt ny tanngard siden han så seg selv i speilet.
694 Det var ikke lett å bevare uransakeligheten når en ikke visste hvordan ens ansikt så ut. I hvert fal var det ikke nok bare å kontrollere ansiktstrekkene. For første gang gikk det opp for ham at om en vil bevare en hemmelighet, må en også skjule den for seg selv.
695 En dag ville de beslutte å skyte ham. En kunne ikke si når det ville skje, men noen sekunder i forveien burde det la seg gjøre å gjette det. Det foregikk alltid bakfra, når en gikk nedover en korridor. Ti sekunder ville være nok. På den tiden kunne den verden som var inne i ham forandre seg.
696 Dette stedet lå mange meter under jorden, så dypt nede som det var mulig å komme. Det var større enn de fleste av de cellene han tidligere hadde vært i. Men det var såvidt han la merke til sine omgivelser. det eneste som fanget blikket hans var to små bord rett foran ham, begge dekket av grønn boy.
697 Det var et avlangt ståltråd-bur med et håndtak til å bære det i. Festet til forsiden av det var noe som så ut som en fektemaske med den konkave siden ut. Enda det var tre-fire meter fra ham kunne han se at buret var delt på langs i to rom, og at det var et dyr i dem begge.
698 Dette har ikke noe med mot og feighet å gjøre. Hvis en faller med fra et høyt sted, er det ikke feigt å klynge seg til et tau. Når en er kommet opp fra dypt vann, er det ikke feigt å fylle lungene med frisk luft. Det er bare et instinkt som en alltid må følge.
699 Forsiktig satte han det ned på det grønne kledet. Winston kunne høre blodet synge i ørene. Han hadde følelsen av å sitte helt ensom og fortapt. Han var midt på en stor tom slette, en flat ørken som var svidd av solen, og over denne sletten kom alle lyder til ham fra umåtelige avstander.
700 Du har sikkert hørt om de tingene som foregår i fattigkvarterene her i byen. I somme gater tør en mor ikke la barnet være alene hjemme, ikke i fem minutter engang. En kan sikkert gå ut fra at det vil bli angrepet av rotter. I løpet av ganske kort tid vil de ete det opp til benene.
701 De går også løs på syke eller døende mennesker. De viser en forbausende intelligens når det gjelder å vite når et menneske er hjelpeløst. En rekke ville hyl kom fra buret. Det var som Winston hørte dem langt borte fra. Rottene sloss, de prøvde å få tak i hverandre gjennom skilleveggen.
702 Når jeg trykker på den andre fjæren, vil døren til buret gli opp. De sultne beistene vil fare ut med lynets fart. Har du noen gang sett en rotte fly gjennom luften? De vil fare løs på ansiktet ditt og grave seg tvers igjennom det. Stundom angriper de øynene først.
703 Likevel kom han ut av mørket mens han klynget seg til en tanke. Bare på én, en eneste måte, kunne han redde seg selv. han måtte plasere et annet menneske, legemet av et annet menneske, mellom seg og rottene. Masken var så stor at han ikke kunne se noe utenfor den.
704 Det var den ensomme femtentimen. Skramlemusikk kom sivende fra fjernskjermene. Winston satt i sin vanlige krok og stirret på et tomt glass. Av og til kastet han et blikk på et veldig ansikt som voktet ham på den motsatte vegen. Store Bror ser deg! lød innskriften.
705 Det var sakkarin, tilsatt kryddernellik, kaféens spesialitet. Winston hørte på fjernskjermen. Nå kom det bare musikk fra den, men det var sannsynlig at det hvert øyeblikk kunne bli sendt ut en særmelding fra Fredsministeriet. Nyhetene fra Afrika-fronten var ytterst foruroligende.
706 Han sluttet å tenke på krigen. I den situasjon han nå var i, kunne han aldri feste tankene på noe bestemt emne mer enn noen øyeblikk om gangen. Han tok glasset og tømte det i ett drag. Som alltid fikk drikken ham til å gyse og til og med rape litt. Det var et redselsfullt brygg.
707 En kelner kom, også ubudt, med sjakkbrettet og siste nummer av Times, han hadde slått opp den siden hvor sjakkoppgaven stod. Da han så at Winstons glass var tomt, hentet han ginflasken og skjenket på igjen. Winston behøvde ikke å bestille noe. De kjente hans vaner.
708 Han gad ikke telle drinkene sine engang. Med regelmessige mellomrom kom de med en skitten lapp papir, som de sa var regningen hans, men han hadde inntrykk av at de alltid gjorde den for liten. Det ville ikke ha spilt noen rolle om de hadde beregnet seg for mye.
709 Han hadde til og med en stilling, en sinekyre, som var bedre lønnet enn hans tidligere jobb hadde vært. Musikken i fjernskjermen stoppet, og en stemme overtok. Winston løftet hodet for å høre. Imidlertid var det ikke noe kommuniké fra fronten, bare en kort melding fra Overflodsministeriet.
710 Det lot til at i siste kvartal var den tiende treårsplans kvote for skolisser blitt oppfylt med 98 prosents overskudd. Han gransket sjakkproblemet og stilte opp brikkene. Det var en utspekulert avslutning som omfattet et par springere. «Hvit gjør matt i to trekk».
711 Alltid, uten unntagelse; blir det ordnet slik. Siden verdens begynnelse har svart aldri vunnet i noe sjakkproblem. Symboliserte ikke dette det godes evige, uforanderlige seier over det onde? Det veldige fjeset stirret tilbake på ham, fullt av ro og makt. Hvit gjør alltid matt.
712 Femten tredve! Skramlemusikken fortsatte igjen. Winstons hjerte ble urolig. Dette var kommunikéet fra fronten, og hans instinkt sa ham at det kom dårlige nyheter. Hele dagen hadde tanken på det knusende nederlaget i Afrika flagret ut og inn av hans sinn under små anfall av opphisselse.
713 Det var som han kunne se den eurasiske hær strømme over den grensen som aldri var blitt overskredet og myldre nedover mot Afrikas sydspiss som en hærskare av maur. Hvorfor hadde en ikke kunnet omgå dem i flanken på en eller annen måte? Konturene av Vest-Afrikas kyst stod tydelig tegnet i hans tanke.
714 Han tok den hvite springeren og flyttet den på brettet. Der var det riktige stedet. Samtidig med at han så de svarte horder ile sydover, så han en annen styrke som var samlet på mystisk vis i ryggen på dem og som skar av deres forbindelseslinjer til lands og sjøs.
715 Han følte det som om han ved sin viljekraft kunne gjøre denne andre styrken til virkelighet. Men det var nødvendig å handle hurtig. Hvis de kunne sikre seg herredømmet over hele Afrika, hvis de hadde flyplasser og ubåt-baser ved Kapp, ville de kutte Oceania i to.
716 Han hadde sett henne, han hadde til og med snakket med henne. Det var ingen fare ved det. Nesten instinktivt visste han at de nå nesten ikke interesserte seg det minste for hva han gjorde. Han kunne ha ordnet det slik at de møttes igjen, om neon av dem hadde ønsket det.
717 I virkeligheten var det rent tilfeldig de traff hverandre. Det hendte i Parken, en ufyselig bitende dag i mars da jorden var hard og kald som jern og gresset virket dødt og det ikke fantes en knopp noe sted unntatt noen få krokus som hadde skutt opp for å bli slitt i stykker av vinden.
718 Det slo ham straks at hun hadde forandret seg på en måte som var vanskelig å definere. De passerte nesten hverandre uten noe tegn på gjenkjennelse, men så snudde han og fulgte etter henne, ikke særlig ivrig. Han visste at det ikke var noen fare, ingen ville fatte noen interesse for dem.
719 Hun sa ikke noe. Hun gikk skrått over gresset som om hun forsøkte å bli kvitt ham, men lot så til å resignere og finne seg i at han fulgte henne. Snart kom de til et snar av værslitte bladløse busker som hverken gav noe skjul eller noen beskyttelse mot vinden.
720 De stanset. Det var isnende kaldt. Vinden pep gjennom kvistene og rev i de skitne krokus. Han la armet rundt livet hennes. Det var ingen fjernskjermen der, men det måtte være skjulte mikrofoner, og dessuten kunne de bli sett. Men det spilte ingen rolle, ingenting betydde noe mer.
721 Hun svarte ikke det minste på trykket av armen hans, hun forsøkte ikke engang å gjøre seg fri. Nå visste han hva som hadde forandret seg i henne. Ansiktet var mer gustent, og tvers over pannen og tinningen hadde hun et langt arr som delvis var skjult av håret.
722 Han husket at han en gang, etter eksplosjonen av en rakettbombe, hadde hjulpet til å dra et lik ut av ruinene, og han var da blitt forbauset ikke bare over hvor utrolig tungt det var, men også over hvor stivt og vanskelig det var å bære, det var som det skulle ha vært av stein og ikke av kjøtt.
723 Kroppen hennes kjentes akkurat likedan. Han kom til å tenke på at selve vevet i huden hennes måtte være annerledes enn det engang hadde vært. Han forsøkte ikke å kysse henne, og heller ikke sa de noe. Da de vandret tilbake over gresset, så han ham rett i øynene for første gang.
724 Det var bare et lynrapt blikk, fullt av forakt og avsky. Han undret seg på om det var en avsky som bare skyldtes fortiden eller om den kom av hans opphovnede ansikt og vannet som vinden stadig presset ut av øynene hans. De satte seg på to jernstoler, side om side, men ikke for nær hverandre.
725 Og så sier en: «Gjør det ikke med meg, gjør det med noen annen, gjør det med den og den.» Og kanskje innbiller du deg etterpå at det bare var et knep, og at du bare sa det for å få dem til å stoppe og ikke mente noe med det. Men det er ikke sant. I det øyeblikk det skjer, mener du det.
726 Det lot ikke til å være mer å si. Vinden limte de tynne overallene mot kroppene deres. Nesten med det samme ble det pinlig å sitte her i taushet, og dessuten var det for kaldt til at en kunne holde seg i ro. Hun sa noe om at hun måtte ta undergrunnsbanen og reiste seg for å gå.
727 Hun prøvde ikke direkte å ryste ham av seg, men gikk akkurat så fort at han ikke klarte å holde seg jevnsides med henne. Han hadde bestemt seg til å følge henne så langt som til undergrunnsstasjonen, men med ett forekom det ham at denne travingen i kulden var meningsløs og vemmelig.
728 Han ble maktstjålet av et ønske, ikke så meget om å slippe vekk fra Julia som å komme tilbake til Kastanjetre-kaféen, som aldri hadde virket så dragende på ham som akkurat da. Han lengtet tilbake til sitt bord i kroken med avisen, sjakkbrettet og den evig strømmende gin.
729 I neste øyeblikk, og ikke helt tilfeldig, lot han en liten flokk mennesker komme mellom seg og henne. Han gjorde et tafatt forsøk på å ta henne igjen, men saktnet så farten, snudde seg og forsvant i den motsatte retning. Da han hadde gått femti meter, så han seg tilbake.
730 Han hadde ment det. Han hadde ikke bare sagt det, men også ønsket det. Han hadde ønsket at hun og ikke han skulle bli prisgitt... Det var noe som endret seg i den musikken som kom sivende ut fra fjernskjermen. En skjærende uharmonisk tone, en gul tone, kom inn i den.
731 Fluidumet ble ikke mindre, men tvertom mer redselsfullt for hver munnfull han drakk. Men det var blitt det element han svømte i. Det var hans liv, hans død og hans oppstandelse. Det var gin som senket ham ned i sløvhet hver kveld, og gin som kvikket ham opp hver morgen.
732 Og så kunne plutselig alt liv gå ut av dem, og de ble sittende rundt bordet og se på hverandre med slokte blikk, som gjenferd som svinner bort ved det første hanegal. Et øyeblikk var fjernskjermen taus. På ny løftet Winston hodet. Kommunikéet! Men nei, de endret bare musikken.
733 Han hadde Afrika-kartet på netthinnen. Arméens bevegelser var et diagram: en svart pil som åt seg vertikalt sydover, og en hvit pil som skjøt seg horisontalt østover, tvers over halen, av den første. Som for å forvisse seg om riktigheten av dette så han opp på det uforstyrrelige ansiktet på veggen.
734 Var det tenkelig at den andre pilen ikke eksisterte engang? Hans interesse tapte seg igjen. Han drakk en ny slurk gin, tok den hvite springeren og flyttet den prøvende. Sjakk. Men det var tydeligvis ikke det riktige trekket, fordi... Helt ukallet dukket et minne opp i hans sinn.
735 Han så et rom som ble opplyst av et tent lys, med en veldig seng med hvitt teppe på, og seg selv, en liten gutt på ni-ti år, sittende på gulvet. Han rystet et terningbeger og lo oppskaket. Moren satt rett overfor ham og lo også. Det måtte ha vært en måneds tid før hun forsvant.
736 De to barna kjedet seg ulidelig i det mørke trange soveværelset. Winston sutret og gråt, kom med nytteløse krav om mat, ruslet irritabel rundt i værelset, flyttet alle ting på gal plass og sparket i panelet til naboene banket i veggen. Den vesle søsteren ynket seg ustanselig.
737 Til slutt hadde moren sagt: «Vær nå snill gutt, så skal jeg kjøpe et leketøy til deg. Et nydelig leketøy, som du blir ordentlig glad i.» Og så hadde hun gått ut i regnet, til en liten butikk i nærheten som fremdeles var åpen av og til, og kom tilbake med en pappeske med et ludo-spill.
738 Det var et ynkelig sett. Brettet var sprukket, og de bitte små treterningene var skåret til så dårlig at de snaut kunne ligge på siden. Winston betraktet det surmulende og uten interesse. Men så tente hans mor en lysestump, og de slo seg ned på gulvet for å spille.
739 Snart var han vilt begeistret og skrek av latter når brikkene krøp fremover og så ble slått ut og måtte tilbake til utgangspunktet. De spilte åtte spill og vant fire hver. Den lille søsteren var for liten til å forstå spillet, men hun satt støttet opp til en pute og lo fordi de andre gjorde det.
740 Hele denne ettermiddagen hadde de vært lykkelige sammen, som i hans tidligere barndom. Han skjøv bildet ut av sitt sinn. Det var et falskt minne. En gang imellom ble han plaget av slike falske minner. Det var ikke så farlig så lenge en var klar over hva de var.
741 Nesten i samme sekund falt den om på brettet med et lite klirr. Han hadde fått et støkk som om en nål plutselig var kjørt inn i ham. En skingrende trompetfanfare hadde brutt stillheten. Det var kommunikéet! Seier! det betydde alltid seier når nyhetene ble innledet med et hornsignal.
742 En slags elektrisk spenning oppstod i kaféen. Selv kelnerne hadde fart sammen og spisset ørene. Fanfaren hadde sloppet løs en umåtelig larm. En opphisset stemme talte alt i fjernskjermen, men i samme øyeblikk den begynte, ble den nesten overdøvet av brølende hurrarop utenfor.
743 En av dem nærmet seg med ginflasken. Winston satt hensunket i en vidunderlig drøm og la ikke merke til at glasset hans ble fylt igjen. Han løp ikke, han ropte ikke hurra mer. Han var tilbake i Kjærlighetsministeriet, og alt var ham tilgitt, hans sjel var så hvit som snø.
744 Han stod på tiltalebenken og tilstod alt, angav alle. Han gikk nedover den hvite flisekledde korridoren med en følelse av å vandre i solskinnet og med en væpnet vokter bak seg. Den kulen han lenge hadde lengtet etter gikk inn i hans hjerne. Han stirret på det enorme ansiktet.
745 Det hadde tatt ham førti år å lære hva slags smil som skjulte seg bak den mørke barten. Å, grusomme, unødvendige misforståelse! Å, halsstarrige, selvforskyldte flukt fra det elskende bryst! To ginduftende tårer trillet nedover sidene av nesen hans. Men alt var i orden nå, kampet var ført til ende.
746 En gikk ut fra t nytale definitivt ville ha avløst gammeltatle (eller normalt engelsk, som vi ville kalle det) omkring år 2050. I mellomtiden vant det stadig terreng, for alle partimedlemmer søkte mer og mer å bruke nytale-ord og grammatikalske konstruksjoner i sin dagligtale.
747 Den ordforråd var sammensatt slik at det gav nøyaktige og ofte meget subtile uttrykk for enhver mening som et partimedlem med rette kunne ønske å uttrykke, mens det samtidig utelukket alle andre meninger og likeså muligheten for å nå frem til dem ved indirekte metoder.
748 Nytale-ordene ble delt i tre særskilte klasser, kjent som A-ordlisten, B-ordlisten (også kalt sammensatte ord) og C-ordlisten. Det enkleste vil være å behandle hver klasse av ord for seg, men slik at språkets grammatikalske eiendommeligheter blir drøftet under omtalen av A-ordene.
749 Meningen var at den bare skulle brukes til å uttrykke enkle klare tanker, som i regelen angikk konkrete gjenstander eller fysiske handlinger. Nytale-grammatiken hadde to iøynefallende eiendommeligheter. Den første var at de forskjellige deler av ens tale kunne byttes om nesten uhindret.
750 Når verbal og substantiveformen hadde samme rot, var det aldri noen ulikhet mellom dem, og denne regelen medførte i seg selv utryddelsen av mange arkaiske former. Ordet tanke eksisterte for eksempel ikke i nytale. Det var avløst av tenke, som gjorde tjeneste både som substantiv og verbum.
751 Selv når et substantiv og et verbum av likeartet betydning ikke hadde noen etymologisk forbindelse med hverandre, ble enten det ene eller det annet av dem ofte undertrykt. Det fantes for eksempel ikke noe slikt ord som skjære, da dets mening ble tilstrekkelig dekket av knive.
752 Det eneste som behøvdes, iallfall når to ord dannet et naturlig par av motsetninger, var å bestemme hvilket av dem som skulle avskaffes. Mørk kunne for eksempel erstattes med ulys eller lys med umørk, alt ettersom en ville. Det annet særtrekk ved nytale-grammatikken var dens regelmessighet.
753 I alle verber var for eksempel fortid og fortids partisipp det samme og endte på te. Fortid av stjele var stjelte og fortid av skrike var skrikte, og det samme var tilfelle for alle verber, alle slike former som gav, tok, bragte, sang og så videre var avskaffet.
754 Alle disse fulgte gammel skikk og bruk, med unntagelse av at hvem var blitt kassert som unødvendig, og at alle skal-skulle-tidene var blitt sløyfet og erstattet med bare vil-ville. Det var også visse uregelmessigheter i orddannelsen, som skyldtes behovet for å kunne tale hurtig og lett.
755 Uten en full forståelse av Ingsocs prinsipper var det vanskelig å bruke disse ordene korrekt. I noen tilfelle lot de seg oversette til gammeltale, og til og med til uttrykk som var hentet fra A-listen, men da trengtes det som regel en lang omskrivning, og det medførte alltid tap av visse overtoner.
756 Det amalgamet som oppstod på denne måten, var alltid et substantivisk verbum og ble bøyet i samsvar med de alminnelige regler. For å ta et eksempel: ordet godtenke betydde sånn omtrentlig «ortodoksi», eller, om en oppfattet det som et verbum, «å tenke på ortodoks vis».
757 Og til dette kommer at bare et menneske som er helt inne i Ingsoc kan fatte den full styrke av ordet maveføle, som innebar en blind, entusiastisk billigelse som vi vanskelig kan forestille oss i dag, eller av ordet gammeltenke som var uløselig forbundet med tanken på ryggesløshet og dekadanse.
758 Noen få dekkord erstattet dem alle. Alle ord som grupperte seg om slike begreper som frihet og likhet var for eksempel gått opp i det ene ordet forbrytertenke, og alle ord som hang sammen med begrepene objektivitet og rasjonalisme var oppslukt av det ene ordet gammeltenke.
759 Det dekket hor, utukt, homoseksualitet og andre perverse saker, og i tillegg til dette også normalt samleie, utøvet for dets egen skyld. Det var ikke noen grunn til å regne opp disse tingene særskilt, for alle var de i like grad hjemfalne til straff, og prinsipielt var døden straffen for dem alle.
760 Alt annet var kjønnsforbrytelse. I nytale var det sjelden mulig å forfølge en kjettersk tanke lenger enn til erkjennelsen av at den var kjettersk; bortenfor det punkt eksisterte ikke de nødvendige ord. Ikke et eneste ord i B-listen var ideologisk nøytralt. En meget stor av dem var eufemismer.
761 Atter andre ord var ambivalente, de dekket begrepet «god» når de ble brukt om Partiet og «slett» når de ble nyttet om dets fiender. Men dessuten var det en mengde ord som ved første blikk bare syntes å være forkortelser, og hvis ideologiske betydning ikke skyldtes deres mening men deres struktur.
762 Så tidlig som i de første årtier av det tyvende århundre hadde teleskoperte ord og fraser vært et av det politiske språks karakteristiske trekk, og tendensen til å bruke forkortelser av dette salg hadde vært mest utpreget i totalitære stater og totalitære organisasjoner.
763 Ordene Den kommunistiske Internasjonale fremkaller for eksempel et sammensatt bilde av alment menneskelig brorskap, røde flagg, barrikader, Karl Marx og Pariskommunen. Ordet Komintern skaper på den annen side bare forestillingen om en stramt sammenknyttet organisasjon og en tydelig definert lære.
764 Det refererer seg til noe som er nesten like lettkjennelig og begrenset i sitt formål som en stol eller et bord. Komintern er et ord som kan brukes nesten uten nærmere etteranke, men Den kommunistiske Internasjonale er et uttrykk som man er nødt til å la tanken oppholde seg ved iallfall et øyeblikk.
765 På samme måten vekker ordet Minisann færre og mer kontrollerbare idéassosiasjoner enn Sannhetsministeriet. Dette var grunnen til at man ikke bare forkortet overalt hvor det lot seg gjøre, men også hadde en nesten overdreven omsorg for at hvert ord skulle bli lett å uttale.
766 Grammatikkens regelmessighet ble alltid ofret for den når det syntes nødvendig. Og med rette, for det man trengte, først og fremst av politiske grunner, var stutte knappe ord hvis mening ikke var å ta feil av, som kunne sies fort og som vakte et minimum av gjenlyd i talerens sinn.
767 I virkeligheten atskilte nytale seg fra nesten alle andre språk ved at dets ordforråd ble mindre og ikke større for hvert år som gikk. Hver reduksjon var en vinning, for jo mindre mulighet det var for å velge, dess mindre ble også fristelsen til å bruke tanken.
768 Som forskjellige andre ord i B-listen hadde det en dobbelt betydning. Forutsatt at de meninger som ble snadret var ortodokse, innebar det bare ros, og når Times omtalte en av Partiets talere som en dobbeltplussgod andtaler, var det en varmt og høyt verdsatt kompliment.
769 Disse minnet om den vitenskapelige terminologi som brukes i dag og var konstruert av de samme røtter, men de ble lagt den vanlige vekt på å definere dem skarpt og avkle dem alle uønskede betydninger. De fulgte de samme grammatikalske regler som ordene i de to andre listene.
770 Faktisk fantes det ikke noe ord for «vitenskap», for enhver betydning det mulig kunne ha var alt tilstrekkelig dekket av ordet Ingsoc. Av det foregående vil en se at det nesten var umulig å uttrykke uortodokse meninger i nytale, iallfall ikke over et meget lavt plan.
771 Sant å si kunne en bare bruke nytale i uortodokst øyemed ved ulovlig å oversette noen av ordene tilbake til gammeltale. For eksempel: Alle er like var en mulig setning i nytale, men bare i samme betydning som man i gammeltale ville påstå at Alle mennesker er rødhåret.
772 Begrepet politisk likhet eksisterte ikke mer, og følgelig var denne sekundære betydningen utrensket av ordet lik. I 1984, da gammeltale fremdeles var det alminnelige meddelelsesmiddel, eksisterte teoretisk sett den fare at man kunne huske ordenes opprinnelige mening når man brukte nytale-ord.
773 At det for å trygge disse rettigheter blir opprettet styrer blant menneskene, som utleder sin makt fra de styrtes samtykke. At det alltid når noen styreform blir fiendtlig mot disse mål, er Folkets rett å endre eller avskaffe den og å opprette et nytt styre...
774 Prestisjehensyn gjorde det ønskelig å bevare minnet om enkelte historiske skikkelser, men samtidig måtte man bringe deres bedrifter på linje med Ingsocs filosofi. Derfor drev man på med å oversette forskjellige forfattere, som for eksempel Shakespeare, Milton, Swift, Byron, Dikens og noen andre.
775 Når denne oppgaven var fullført, ville man ha tilintetgjort deres originale verker og alt det øvrige som hadde overlevd av fortidens litteratur. Disse oversettelsene var en langsom og vanskelig jobb, og en ventet ikke å få dem ferdige før i det første eller annet tiår av det enogtyvende århundre.
776 Jeg spiller alt mulig. Monopol, Scrabble, Scotland Yard, domino og sjakk. I sjakk faa jeg forresten alltid grundig juling av kompisen min, Proffen, som bor i etasjen under meg. en som du sikkert skjoenner av klengenavnet hans, saa er jo han proff paa de fleste omraader.
777 Racer paa skolen og sputnik i fritida. Men akkurat denne dagen var Proffen langt unna, og jeg hadde nettopp spilt bort femogsoetti spenn paa flipperspill paa en bule nede i Oslo sentrum. Jeg hadde rett og slett mista hue, som man sier. Det hoeres kanskje ikke saa jaevla farlig ut.
778 Vi har rett og slett dårlig råd. Mutter sitter i billetluka på et teater i byen, og fatter flyr rundt med håret nedpå ræva og trur han er kunstner. Blakk som ei kjerkerotte nesten bestandig. Derfor var dette litt krise for å si det mildt. Dårlig samvittighet hadde jeg selvsgt også.
779 Solgt billetter til gretne folk som ville ha seg en titt på Ibsen og det kjøret der. Hun hadde til og med prioritert meg framfor lille My, søstra mi, denne måneden. Ment at det var viktigere med ny skolebukse til meg enn at My fikk en ny bobledress å ødelegge i barnehagen.
780 Det var slutten av november, og akkurat den måneden er like fæli Oslo som alle andre steder i landet. Klokka var fem om ettermiddagen, og inn fra fjorden kom sluddetvannrett, mens himmelen over Postgirobygget og Oslo S var full av truende skyer, svarte som koksbinger.
781 En ond ånd som når som helst kunne finne på å slippe seg ned i gatene og raserealt med jævelskapen sin. Og idet jeg fikk ansiktet fullt av nypiska snø, tenkte jeg at kanskje den ånden allerede hadde landa, at det var klørne dens som svei så jævlig og klorte meg helt innunder skjerfet.
782 Derfor dreide jeg inn på en Burger King helt nederst på Karl Johan. Det var en hel masse mennesker der inne. Flere enn jeg som var blitt jagai hus av dårlig samvittighet og onde ånder. Jeg bestilte akkurat det som jeg nettopp nevnte, og fant meg en plass ved et bord som ikke var helt overfylt.
783 Men situasjonen var selvsagt ikke hakket bedre fordi om folka ved bordet ikke var av det masete slaget. Hva i granskauen skulle jeg si til mutter? At jeg var blitt rana? Den var liksom litt syltynn. Jeg mener, femtenåringer er ikke så ettertrakta vilt for folk som driver med denslags.
784 Men jeg likte ikke den løsninga noe særligheller. Jeg er vel ikke noe bedre enn de fleste, kan jeg tenke meg, men det vrengte seg liksom i meg når jeg tenkte på hvordan Den Grusomme Sannheten ville såre henne. Dessuten ville det jo tross alt være litt for kjiptå dra fatter med seg i dragsuget.
785 Etter at han fikk sparken fra en lagerjobbnoen ukker tidligere fordi han ikke kom seg opp om morran, hadde nakken hans vært litt bøyd. Jeg var inne på tanken om å ringe Proffen for å høre om han kunne låne meg noen grunker, men det var en håpløs tanke som jeg bare kunne slå frameg med det samme.
786 Hovedsaken var at hjertet mit satte opp fartaet par hakk, for å si det sånn. Flott var hun! Dritflott! Allerede på lang avstand kunne jeg se at hun hadde blå øyne av det skrå slaget som liksom virker litt kinesiske, og det blanke mørke håret hennes rant over kragenpå dynejakka.
787 Jeg tenkte meg at hun kunne være like gammal som jeg, kanskje litt eldre, og begynte selvsagt å fable om henne allerede før hun hadde nådd fram til disken. Tanta til Proffen er kristen. Hun tror på undre og denslags. Merkelige greier som bare skjer, liksom. Veit ikke helt hva jeg skal tru om sånt.
788 Og apropos kviser: Jeg hadde fått en solid en i løpet av natta. En av det slaget som liksom aldri kommer seg helt opp og ut, men som isteden ligger og presser og truerunder nesehuden, rød og jævlig. Men, men. Det var vel for mye å vente at dette underet skulle fjerne kvisa mi i samme slengen.
789 Har lest i et ukeblad at det der har noe med alderen å gjøre, men jeg veit ikke helt hva jeg skal tru om det. Helt sikkert er det ihverfall at den ukebladartikkelen ikke kunne hjelpe meg noe særlig akkurat da. Hadde det vært noe tak i meg, hadde jeg selvsagt noe smart nå.
790 For en idiot jeg er, tenkte jeg. For en idiot jeg er som ikke går rundt med en lighter i lomma selv om jeg ikke røyker! Mye en kan bruke en lighter til, ikke sant? Tenne opp båli skauen, selv om vedener litt fuktig. Sette fyr på noe papirdritt som ligger og flyter i bakgården.
791 Jeg hadde en ekkel følelse av at hun så på meg som den barnerompa. En av pakistanerne ga henne fyr med en rød Bic. Gliste til henne med noen ufordragelig hvite tenner. Ikke antydningtil ei jævla kvise i det trynet! Jeg syntes disse karene fikk se å komme seg ut snart, helst med en gang.
792 Jeg kom til å tenke på dagboka til Trine i klassen. Den dagboka som Øyvind hadde rappa i et frikvarter, og som han var så jævlig å lese høyt fra ute i skolegården. Det er vel ikke tvil om at denslags er bånnkjipt gjort, men jeg kunne altså ikke unngå å høre en del av det.
793 Var jo ikke helt grønn heller. Skjønte opplegget. Enten så jeg ikke en dritt mer til verken jenta eller gtunkene, eller så ville jeg kunne dra på meg ei handstjålen bukse om en halvtime. Må se å få kontroll over den spillegalskapen før jeg havner helt utpå skråplanet, tenkte jeg.
794 Det gikk en time. Jeg ga meg sjøl ei solid kule kjeftog reiste meg for å gå. Jeg hadde spilt to forskjellige spill denne ettermiddagen, og jeg hadde tapt begge. Nå måtte jeg snike på trikkenhjem, og komme hjem til kald middag og mutters gloheite fortvilelse. Det var som faen.
795 Fant ikke han typen med det samme. Jeg sa at det ikke gjorde noe. Skullebare mangle. Jeg kunne ha venta i ti timer på et sånt smil hvis det var det om å gjøre. Men noen bukse hadde hun ikke med seg. Bare den lille skulderveska som antakelig ikke kunne romme mer enn litt sminkegreierog en kam.
796 Jeg gjorde det. Låste båsenettertrykkeligetter meg, og dro av meg den slitte cordfløyelsbuksa. Den nye satt som et skudd. Som et skudd! Ikke for trang og ikke for vid. Litt lang på beina, men det fiksa jeg med en oppbrett. Jeg fikk meg ikke til å ta den av meg igjen.
797 Vi begynte å le samtidig. Jeg var så letta at jeg kunne ha hoppa opp på bordet og sunget julesanger for alle som gadd høre på. Vi ble sittende og preike. Jeg ga jamt blaffen i de kalde kjøttkakene, eller hva det nå var som sto på kjøkkenbordet og venta på meg.
798 Hun kom fra Grorud. Faren henne var død, og mora hennes jobba på et supermarked på Bøler. Kjipt med faren, naturligvis, men hun sa at det ikke gjorde noe. Hadde ikke sett stort ham mens han levde. Han hadde vært sjømann, og da han falt overbord, var hun tre år gammal.
799 Fatter og lille My lå på divanen og sov middag. Det vil si, lille My lå oppå magen til fatter, og holdt seg godt fast med begge de små henda sine i det lange ragget hans. Jeg ble stående og se på dem, mens jeg gnei kinnet mitt febrilskmed spytt. Det ene øyelokket til fatter åpna seg dovent.
800 Så ikke forkjell på Ånden som går og Guran engang. Jaså, tenkte jeg. Så det er sånn det er å være skikkelig forelska! Jeg slengte bladet i veggen, og lukka øynene. Kunne ikke skjønne hvorfor det hadde blit sagt og skrevet så mye kult om den feelinga der opp gjennom åra.
801 For på side seksten var det et digert bilde av et kjøkken, ellet noen som engang hadde vært et kjøkken. Nå var det et rom fullt av splintra bord og stoler, knuste glass og tallerkener, en velta komfyr, og et kjøleskap som det så ur som om noen hadde prøvd seg på med slegge.
802 Fillas historie hadde alltid vært ille. Men i de siste par månedene hadde den rett og slett blitt helt forjævlig. Og med den nyheten som Proffen kom med nå, var det helt klart at bånn i bøtta var nådd. Tidligere hadde Fila, som egentlig het Gunnar, vært en slags fiendeav Proffen og meg.
803 Ikke bare av oss forresten. Filla hadde vært en fiende av de aller fleste. Han hadde gått et trinn over oss på skolen, og han hadde det med å plagedem han kunne klareå plage. Far hans hadde flippa utpå sprit allerede før Filla ble stuerein, og Filla hadde vokst opp aleine sammen med mora si.
804 Og sannheten er at vi faktisk ikke ville ha klart det hvis ikke Filla hadde skifta side i siste øyeblikk og redda oss ut avei heller svart knipe. Ja, for å si det rett ut: Filla redda live våre den gangen. Og ettersom vi altså ble utropt tilhelteralle tre, begynte vi å henge sammen.
805 Men det var sejvsagt ikke så helt enkelt likevel. For jeg fant fort ut at... Ja, hva var det egentlig jeg fant ut? Det var som om livet til Filla, historia hans, hadde en hel masse høl. Digre svarte høl, som han liksom ikke klarte å fylle opp med noe som helst.
806 Ja, hun dauaikke, men det var visst ikke så mange hele bein jgjen i henne etterpå. Det bar (bære) rett på en eller annen spesialklinikk hvor de visstnok dreiv på og lærte hene alle mulige ting om igjen. Trøbbelt med hue hadde hun også, selv om hun ikke var blitt helt grønnsak.
807 Tankene kom som tornadoer i tohundreogtjue km i timen. Det er jo merkelig åssen det er: En dag opplever man liksom ingeting, bortsett fra å gå på skolenog ete middag når man kom hjem. Og så dukker det plutselig opp dager da alt skjer på en gang. Flipperspil og tap.
808 Denne novemberdagen hadde vært som å kjøre berg og dalbane. Høy fart, og langt mellom toppen og bånn. Til slutt sklei jeg inn i en helt sprø drøm der Filla spankulerte rundt i ei splitter ny dongeribukse mens han banna og steika overat kjøttkakene til mor mi smakte verre enn dritt.
809 Det vil si, det ble ikke skikkelig lyst i det hele tatt. Det var mørkt da vi gikk på skolen, og det var mørkt da vi gikk hjem. Et glimt av gråtti storefri, det var alt som kunne minne om dag. Etter middag pakka Proffen og jeg oss inn i grensere og dynejakker, og begynte å gå østover.
810 Proffen er nesten bestandig sikker. Vi sto midt oppi den uendelige bakken som slynga seg videre opp mot Ekebergsletta, og et stykkeunder oss lå et monstrum av et hus inne mellom snøtynga trær og busker. Det måtte være bygget for evigheter siden, for jeg tror ikke folk bygger på den måten lenger.
811 Digre grå steinblokker var stabla på hverandre, og vinduene lå dypt innfelt i veggene. Taket var belagt med svart skifer, som uværet hadde gjort hvitflekka av klissvåt snø. Men det pussige med huset var formen. Fra der vi sto, virka det som om den sydvende veggen var skeiv.
812 Skipet som var laga av stein. Langt der nede under åsenglitra lysa fra Oslo, med veier som sankthansormerpå bånn av havet. Skipet av stein seilte over alt dette, over alle lysa, over alle menneskene som vrimla rundt der nede og handlajulepresanger og hamburgere og nye dongeribukser.
813 Og skipet av stein var ikke noe skip i det hele tatt, det var bare et gammalt hus, og det sto stille, dønn stille. Fra vinduene strømma hvit lys ut i kvelden, et kaldt lys som en eller annen grunn fikk meg til å tenke på det lyset som trengte seg ut gjennom vinduene på skolen vår.
814 Svarte greier klotre mot himmelen, her og der mangladet et tre i rekka, og de som var på plass virka sjuke, kanskje døde. Og etterhvert som vi kom nærmere, var det som om huset este ut, som om det vokste foran øynene våre. Det var skremmende. Jeg likte meg ike i det hele tatt.
815 Trappa var sopa rein for snø, og gjennom ei glassrute i døra kunne vi se inn i en blåmalt korridor. Til høyre for trappa var en nyrydda parkeringsplass, der fire biler sto som utstoppa kjempeskilpadder fra Beri. En grønn rover. Ei svart merce. Ei lyseblå folkevogn og en rød mini.
816 La meg ta meg av åpninga. Han gikk resolutt fram til ringeklokka og pressa inn knappen. Vi kunne høre en skarp ringetone innefra huset, men det var ikke en kjeft å se. Vi venta. Ringte igjen, og venta. Så kom plytselig en skikkelse småløpende nedover korridoren.
817 Geniale Proffen. Det var selvsagt en super løgn å late som at vi ikke hadde peiling på hva som hadde foregått. På den måten kunne vi kanskje få en ny versjon av det hele, finne nye innfallsvinkler. Den langhåra kisen, jeg gjetta på at han var sivilarbeider, granska oss i flere sekunder.
818 Og forresten var jeg innstilt påå gå med på det aller meste bare jeg kunne få en titt på dette huset fra innsida. Korridoren endte i ei dobbelt klappdør, og bak den lå et sirkelrundt rom med noen stoler og to små bord. På borda lå etpar aviser og noen tegneseriehefter.
819 Petter banka kort på døra, og forsvant inn på kontoret uten å vente på svar. Proffen og jeg satte oss. Etter noen minutter gikk døra opp, og Petter kom ut. Etter ham fulgte en type som rygga mot oss, han snakka med en eller annen som tydeligvis befant seg der inne.
820 Han virka ok. Slutten av førtiåra, tenker jeg. Mørk blå frakk, strøkentutseende. Svakt grånrnde hår som var gredd bakover, og to grå øyne som var ramma inn av et par moderne briller. Petter fikk et kameratslig klapp på skuldra, og så slo døra bak den fremmede.
821 Kontoret til bestyreren så omtrenet ut som jeg hadde venta meg. Mapper og permer pent ordna i hyllene. Et ryddig skrivebord med et stort krystallaskebeger som så ut som om det aldri hadde tatt imot en sneip. Bak skrivebordet satt en diger mann og smilte til oss.
822 Jeg var alene her, for Petter og den andre sivilarbeideren som hadde vakt var i byen med tre av gutta for å kjøpe klær. Jeg hørte et forferdelig brak fra kjøkkenet i annen etasje, og løp opp. Men døra var låst fra innsida, og spetakkelet bare fortsatte, Ikke stort jeg kunne gjøre med det.
823 Fra kjøkkenvinduet er det ikke mer enn en meter ned til taket på garasjen, og derfra er det en smal sak å ta seg videre. Jeg tenkte ikke på det da. Ble isteden stående og forsøke å godsnakke med dem, men de var selvsagt over alle haugerfør jeg skjønte hvordan det lå an.
824 Og så måtte vi besvare en hel masse spørsmål om hvor vi kunne tenke oss at Filla hadde tatt veien. Hvor han pleide å gå, hvor han hadde venne osv. Vi svarte at såvidt vi visste hadde han ingen andre kompiser enn oss, og at vi ikke hadde peiling på hvor han hadde tatt veien.
825 Været var nå blitt helt vanvittig, og jeg tenkte på det bestyreren hadde sagt om at det ikke akkurat virka særlig fristende å sove ute for tida. Ikke at jeg trudde at Filla sov ute, men det kunne ikke være særlig behagelig å overnatte i et eller annet rivningshusheller.
826 Og helt uten å planlegge det, tråkka jeg nærmere Proffen. Da vi kom helt innpå, viste det seg at det var en gutt på vår egen alder. Han hadde svart dyffelcoatpå seg, og hetta var snørtigjen så vi bare såvid kunne se det hvite ansiktet. Proffen gikk ut i veien og stoppa ham.
827 Vi gikk ned i Gamlebyen uten å si noe. Det var så å si ikke mulig å snakke på grunn av vinden og sluddet. Dessuten foregikk det så mye i hue på både Proffen og meg akkurat da, vi ville være aleine med spekulasjonene våre til vi hadde noe fornuftig å komme med.
828 Eller var det denne gutten i dyffelen som hadde bløffa? Jeg viste ikke. Vi orka ikke å stå og vente på en buss, så vi fortsatte like godt forbi Politihuset og videre bortover Grønland. Ved et lyskryss ble vi stående og vente på grønt. Traffiken fløyt langosmt forbi oss i retninng sentrum.
829 Opphengfra dengang jeg bare var valpenog bodde sammen med mutter og fatter nede på Tøyen i en aldgammal kåk der vinden kom inn gjennom vinduskarmene, sikrigene gikkhver fjerde time, og et felles bad nederst i en lang, mørk gang måtte fyres opp med ved før det kom varmt vann ut av krana.
830 Høres middelalders ut, men sånn var det. Og etter at fatter hadde fyrtsom en gal i en time eller to, ga den gamle tanken såvidt fra seg nok varmt vann til å fylle det nedslitte badakaret halv opp to ganger. Mutter og jeg bada først, så fatter. Lille My var ute og svevde i kosmos på den tida.
831 Jeg har en annet særhetogså. Like godt å innrømme det med det samme, selv om det høres temmelig barnsli ut: Jeg klarer ikke å slappe helt av i badekaret uten flodhestenmin. En plastflodhest med et jævla glis rundt kjeften, som sitter i en plastbåt og ror som en gal når den er trukket opp.
832 Kunne det tenkes at han rett og slett hadde valgt å holde kjeft om en eventuell slåsskamp, for ikke å gjøre hele suppa verre for Filla og kompisen hans? Kanskje. Men hvis det ikke v ar grunnen? Da kunne det bety at han hadde et eller annet å skjule, noe som hadde med grunnen til hæarverket å gjøre.
833 Den teorien åpna også for flere muligheter. Sett at de to hadde kommet i tottene på hverandre, og at det hadde sprukket for Filla. Kunne det tenkes at bestyreren hadde diska opp med en litt for jævlig hevn? Ja, det var absolutt en mulighet. Filla var lett antennelig, det visste jeg.
834 Og helt ekstremt kjørt på rettferdighetkunne han også være. Hvis han på en eller annen måte hadde følt seg tråkka på, urettferdig behandla, ville han uten tvil kunne ha oppført seg som vist i avisa. Men den andre, denne Stein Hansen? De måtte ha hatt noe på gang sammen.
835 Ikke nødvendigvis, forresten. For Fillas rettferdighetssans ville også uten tvil kunne føre til at han ga noen en på kjeften på vegne aven annen som var blitt tråkka på. Real sånn, Filla. Men mest av alt tenkte jeg rett og slett på Fillas situasjon akkurat nå.
836 På hvor han var, hva han dreiv med. Og jeg hadde en vond følelse i magen det jeg lå, for jeg trudde jeg visste svaret på ihvertfall det siste spørsmålet. For Filla hadde aldri vært særlig sterk. Hvis han syntes virkeligheten ble noe jævlig, hadde han lett for å stikke av fra hele greia.
837 For noen år tilbake hadde han kjørt seg temmelig hard på sniffing, det var derfor han hadde fått tilnavnet Filla. Og selv om det var lange siden, så hadde han hatt det så beinhardt i det siste at jeg ikke syntes det var særlig rart om han hadde ramlautpå igjen.
838 Jeg trakk opp flodhesten en gang til. Den gikk løs påen helt umulig skumdott med den samme energien, det samme påklistra gliset. Etter at jeg hadde tørka meg og fått på meg reine klær, gikk jeg ned til Proffen og sa at det var på tide å foreta seg noe annet enn å glo Toppop.
839 Foran kioskene sto lange køer med folk som ville handle aviser og røyk, og grønne epler og hva veit jeg. Rundt en snackbar kokte det formelig av hamburgere og pølser, varm kaffe og halve kyllinger. Og overalt: Hastende mennesker med ryggsekker og koffeter, bæreposer og mapper.
840 Men vi hadde ikke kommet hit for å se på togene. Det var lenge siden denslags hadde frista oss. Og vi hadde ikke kommet hit for å se på alle folka som var på vei hjem heller. Vi var her for å ta en titt på skyggene. De skyggene som sklei stille rundt blant alle de vellukka folka.
841 Borte ved en av dassene sto ei jente og hang med en bærepose i handa. Hun var kledd i siste skrik, men svikteni knea og hue som liksom ikke satt helt fast på halsen, det dingla hit og dit, sa sitt om at hun ikke akkurat kom rett fra jazzballeten. Heroin, tenkte jeg.
842 Hun var eldre enn Proffen og Jeg. Ikke så veldig mye eldre, men eldre. Kanskje det bare var kjøretsom hadde gjort henne eldre. Dag ut og dag inn i kalde bygater of trappeoppganger. Dag ut og dag inn på harde stoffer. Vi hadde ikke peiling på hvem hum var, og fortsatte videre.
843 Litt lenger borte sto to typer og lekeslossom ei colaflaske. De var dopa som bare juling, men mye eldre enn oss, og de kunne sikkert bli dødsfarlige hvis vi spurte om å få leke med dem. Så vi satte oss på en benk sammen med ei gammal dame som så ut som om hun hadde fullstendig noia, og lot tida gå.
844 Det var kaldt, men jeg hadde dratt på meg stillongsfør jeg gikk hjemfra, og den surevinden holdt seg tross altpå utsida. Det gikk et kvarter. Det gikk en halv time. Da kom Roy Rogers og et par jenter. Stilte seg opp ved en fotoautomat ikke så langt gra oss, og lot ei flaske Gold gå på rundgang.
845 Rødt og blått i det strittende håret. Lærjakke, og ei dongeribukse som var så møkkete at den sikkert kunne stå av seg sjøl. Rogers var en sånn type som kunne få folk som dama ved sida av oss til å pisse på seg av redsel, mens han i virkeligheten var omtrent like farlig som en hamster.
846 Ikke sikkelig. Proffen og jeg kjente ham fra skolen, men det var lenge siden han hadde hatt noe der å gjøre for å si det sånn. Sist jeg hadde hørt noe om Rogers, hadde barnevernet, eller hvem det var, sendt ham til et eller annet køllektiv på Toten hvor han skulle lære å bli edru og lese og skrive.
847 At han var her nå, kunne tyde på at han ikke hadde likt seg noe særlig der oppe. De to jentene som sto sammen med ham kjente jeg ikke. Kanskje de ikke hadde likt seg på kollektivet de heller. Proffen og jeg reiste oss og gikk bort til dem. Rogers gliste, og det var lett å se at han var nokså skeiv.
848 Vi snudde oss, og så i den retningen Rogers så. Jentene også. De var plutselig blitt litt mer interesserte. De to typene i uniform hadde kommet helt plutselig på oss, så det var liksom ingen vits å lage noe krøll. Ikke for det: Proffen og jeg hadde jo ikke noe å skjule.
849 Mora di deler ut kronene og du går og handler. For søstra di. Nesten ikke til å tro! Jenta hadde mista den tøffe maska si nå. Holdt på å begynne å grine. Alle som der skjønte sikkert at det ikke var på grunn av klærne, som nå helt sikkert kom til å bli tatt med til politivakta.
850 Akkurat da følte jeg en varme bre seg gjennom meg. Purken ble stående og småpreike litt til, men de overså Proffen og meg fullstendig. Likevel hadde jeg en bestemt følelse av at de merka seg oss. Kom vi hit ned en gang til, kunne det bli våre lommer som ble vrengt.
851 Jeg hadde et problem nå. Ett til. Kunne jo ikke bare skli rett forbi snackbaren uten å ta en titt etter Lena. Samtidig syntes jeg liksom ikke at Proffen hadde noe med den saken å gjore. For første gang på det jeg kunne huske ønska jeg Proffen pokkerivold, ihvertfall for en time eller to.
852 Sånne stoffer som gjør at hjernen din ser ut som en dass etter ganske få år. Ingen vei tilbake når hjerne og lever og nyrer er skada nok. Da er det bare døden som står igjen. Jeg visste at Proffen hadde rett i at den bula måtte sjekkes. Men bare tanken på det fikk det til å vrenge seg i meg.
853 Hver gang en av de blå boksene kom skranglende, befant vi oss midt mellom to stopp. Jeg begynte å bli gjennomfrossen på tross av stillongsen. Men jeg ga blaffen nå. Det gjorde liksom ikke noe. Ikke når jeg tenkte på alle de folja som ikke var på vei noe sted. Alle de som ikke hadde noe sted å gå.
854 Et hus med lukt av kjøttkaker i trappeoppgangene, et hus fult av latter og krangling, unger og voksner som levde liva sine bak de lyseblå murveggene. Helt til en smart type på et kontor nede i byen hadde fått den lyse ideen at huset måtte rives for og gi plass til et eller annet viktig.
855 En film om et merkelig dyr som heter eremittkreps. Eremittkrepsen er bløt som ei plomme og lever på bånn av havet. Sånn som nateren har skapt den er den helt ubeskytta overfor steinbit og torsk og alle mulige andre typer som svømmer rundt der nede og er kronisk sultne.
856 Man blir sikkert ikke så jævla fantasifull når man fryser vettet av seg. Ei dør sto på vidt gap. Ei svart katte kom snikende ut, så seg til høyre og venstre før den pilte ut i mørket. Verken Proffen eller jeg var særlig kjekk nå. Vi gikk nølende fram til døråpningen og ble stålende og lytte.
857 Hadde nok annet å tenke på også, forsåvidt. Det vi foretok oss nå kunne være farlig! Ikke at det bodde en gæern mordergjeng her akkurat, men vi var inne på andre folks territorium, og det var ingen grunn til å regne med at det ville bli likt. Da vi kom opp i annen etasje, var mørket nesten totalt.
858 Svakt, så svakt at vi ikke kunne oppfatte orda, men det var stemmer. Foran oss lå en korridor, og jeg mente at stemmene skreiv seg fra et rom i enden av den. Vi gikk langsomt framover. Om det var Proffen som klemte seg inn mot meg eller om det var jeg som klemte meg inn mot Proffen, veit jeg ikke.
859 Iallfall gikk vi tett som et forlova par der i mørket. Og så skjedde det et par jævlig ubehagelige ting på en gang! For det første fikk vi lyset fra ei uhyggelig sterk lommelykt rett i trynet, vi ble fullstendig blenda. Og for det andre så kjente jeg et svakt stikk rett under adamseplet.
860 Vi dilta etter løkta nedover korridoren. Veggene var spraya med dårlig graffiti her som ute. Overalt på golve lå strødd søppel og sirarettsneiper. Fyren med løkta sparka opp ei dør, og slo av det skarpe lyset. Ut i korridoren siva nå et svakt skinn fra stearinlys.
861 I stolene satt tre skikkelser. Ei tynn skjære av ei jente som jeg kjente utseendet på fra Løkka lente seg framover, og lot til å studere skoa sine, som forresten ikke var stort å skryte av. En gutt, helt sikkert yngre enn Proffen og jeg, hadde dratt beina oppunder seg i stolen, så helt hinsides ut.
862 Tredjemann var sikkert på alder med far min, bortimot førti. Han hadde krølla seg inn i en sovepose og sov med hue på skakke. Munnen var åpen, han snorka svakt. Typen som nettopp hadde snakka så hyggelig til meg, gikk fram og smelte kniven ned i bordet med et brak.
863 Jeg flådde av meg jakka og gikk ut på kjøkkenet for å få meg en brødblings eller fem. Maktell i tomat, med ei tjukk (tykk) stripe majones, det er spesialiteten min. Og mens jeg satt der ved benken og spiste, tenkte jeg over all den dritten jeg nettopp hadde sett.
864 Åssen folk bare gikk nedenom og hjem. Her sett jeg i et varmt hus og gassa meg med fersk kneip og melk, mens andre fløy rundt og stressa et stred der ute i kulda... Fra stua kom det enda flere dårlige meldinger. Mutter hadde tatt ekstrajobb på krisesenteret for kvinner.
865 Jeg skjønte det sånn at de andre jentene der inne også jobba der. Og det de nå satt og fortalte hverandre var alt annet enn gøy. Jeg tygget makrell i tomat, og hadde en sterk følelse av at verden var gått av hengslene. Etter en halvtimes tid kom fatter hjem også, han hadde vært på kino.
866 Men etter en times tid med bamser og giraffer, troll og kjekke typer på trehjulssykkel, orka jeg ikke mer. My satte i med et ramaskrik da jeg sto opp, men jeg bestakk henne med et halvt marsipanbrød jeg hadde liggende. Jeg kledde på meg, fikk meg noe mat, og stakk ned trappa til Proffen.
867 Huset lå inne mellom grantrær og noen storvokse bjerker. Dessverre for Proffen og meg virka det ikke som om fyrem var hjemme. På en nybrøyta plass ved huset sto bare ei enslig søppelkasse, ingen bil. Og bortsett fra ei lampe over døre, var det ikke lys å se noe sted.
868 Det er dårlig med røde kiosker på Grefsen. Det eneste vi fant var stille gater og veier, og store mengder våt snø som hele tida ramla ned fra himmelen. Vi tok en stor runde før vi vendte tilbake. Da jeg så på klokka, viste det seg at vi hadde trala rundt i nesten en time.
869 Jeg sier at leg slo opp i telefonkatalogen for å ringe ham privat, men at jeg fant ut at adressa hans er rett i nærheten av huset til tanta og onkelen min, for eksempel. Sier at jeg og folka mine var bedt dit i kveld, og at jeg syntes det var like greit å stikke innom.
870 På vestsida av huset det bilen sto, var det ett vindu som jeg kunne bli sett igjennom. Men den overmalte bakskjermen befant seg på den sida av bilen som vende vekk fra husveggen, og når jeg huka ned, skulle det mye til for at noen fikk øye på meg. Hva skulle jeg se etter? Jeg visste ikke.
871 Og det var i grunnen alt. Det var ingenting, absolutt ingenting mystisk å se. Så jeg tok fingra til hjelp. Følte på innsida på skjermen. Ingenting. Bare hardpakka, møkkete skorper med is og snø. Jeg lot handa gli flatt over skjermenen. Forsiktig fra side til side.
872 Det kinne være et dobbelt lag maling eller lakk. Altså ikke stort å hisse seg opp over. Men i og med at dette var det eneste som på noen måte kunne kalles mistenkelig med denne fordømte bakskjermen, begynte jeg å pirke forsiktig i malinga med knivspissen. Rødt.
873 Hadde han først smørt på et lag med rødt før han tok fatt på hvitmalinga? Jeg forsøkte lenger nede. Svart lakk. Bilens originallakk. Jeg studerte forhøyninga nærmere, og mente faktisk at jeg kunne se et vagt omriss av et mønster, kanskje bokstaver, under det hvite malinglaget.
874 Jeg visste hva som var skrevet på den bakskjermen, og jeg visste hvem som hadde gjort det. At verken Proffen eller jeg hadde tenkt på det før! Vi leste da aviser for pokker, særlig Proffen! Forsiktig trakk jeg opp risset av de fire første bokstavene, og da var jeg sikker.
875 Jeg klappa sammen kniven og sneik meg ut av gården og nedover veien. Ifølge klokka hadde jeg fem minutter å vente før Proffen kom. Minst. Han kunne jo ikke sitte med klokka i handa der inne heller. Det snurra fælt rundt i hue mitt mens jeg sto og venta. Hjertet gikk raskere, jeg var opprømt.
876 Med den oppdagelsen jeg hadde gjort nå, fikk denne saken helt andre perspektiver. Om det fantes en sammenheng i alt rotet, kunne jeg selvsagt ikke være sikker på, men hvis det fantes en, skulle jeg finne den! Jeg hadde en sterk følelse av at jeg var på sporet av et eller annet.
877 Hver gang telefonen kimte ute i gangen, hoppa jeg høyt. Men der var bare kompiser av fatter og venninner av mutter, eller venninner av fatter og kompiser av mutter. Plus morfar som ringte fra Drøbak og sa at de ikke hadde sett oss på evighet, og nå måtte vi komme ned ei helg.
878 Fatter mumla i skjegget da vi fikk meldinga, men lille My ble selvsagt vilt begeistra. Jeg nekta. Ikke faen om jeg ville sitte der nede ei hel helg og høre morfar dra de samme gamle historiene fra krigen. Senil han var, den gamle tufsen, rett og slett senil. Og mormor.
879 Jeg orka ikke tanken på en sånn ekspedisjon ut i villmarka etter ei hard uke på skolen. Først ble det en del surmuling på mutter. Ikke krangling akkurat, men surmurling. Men ettersom fatter liksom hadde gitt opp å redde seg sjøl ut av dette her, tok han mitt parti.
880 Han er forresten en ganske god kokk. Det bærer han preg av, for han blir i grinnen bare tyngre og tyngre i ræva for hver dag som går. Spesialitetene hans er italienske. Når det gjelder makaroni, spaghetti, canneloni og alt mulig i den retningen, kan han slå til med de mest utrulige sakene.
881 Trur ikke at jeg så så veldig nøye på det som foregikk på skjermen, jeg bare satt der og nøyt å være i fred. Sitte med fjernkontrollen i handa uten at lille My masa rundt meg, helt uten konkurranse fra fatter som ville se et eller annet kulturprogram på Sverige.
882 Jeg liker Derrick. Og jeg likte pizzaen til Proffen. Bare jeg fikk vent meg til de sprø krydderblandingene hans, gikk den ned på høykant. Men han ble bare nødt til å gi meg et raskt grunnkurs i geometri før jeg skjønte hva som skjulte seg under den smelta osten.
883 Litt av en jobb, for man kunne få inntrykk av at hver eneste borger i Vest-Tyskland hadde et personlig motiv for å ta knekken på ham. Men til slutt sto elskeren til kona hans klemt opp mot vegen med politiets lyskastererrett i trynet, akkurat som Proffen hadde språdd et kvarter tidligere.
884 Jeg forklare henne dønn nøyaktig hvor jeg bodde og åssen hun skulle komme seg oppover fra sentrum. Så nøyaktig at hun til slutt begynte å le, og sa ålreit, ålreit, jeg er ikke blind heller da veit du! Så skjedde det et eller annet med linja, og hun forsvant ut av røret.
885 Kikka på klokka i ett sett, travla fram og tilbake mellom sofen og vinduene. Ute var det mørkt som i en sekk, men jeg kunne skimte den folketomme gata gjennom det tette snødrevet. Satt Lena på en eller annen trikk og skumpa seg oppover mot Torshov nå? Jeg kunne nesten ikke tru det.
886 Det virka rett og slett for usannsynlig. Sist jeg i det hele tatt hadde hatt med ei jente å gjøre, hadde det vært meg som hadde kjørt trikk. Fram og tilbake til Majorstua. Holdt på å bli gæern av den traffiken der, særlig fordi jenta overhodet ikke interesserte seg for hvem Pelle Petersen var.
887 Ikke så mye som et klapp på kinnet! Til slutt hadde faren hennes blir drittlei av maset mitt og forklare meg på en kameratslig måte at det var best jeg skygga banen før han ble alvorlig forbanna. Hadde jo ikke brudd meg stort om det hvis Mette, som hun het, hadde vært litt med på gamet.
888 Etter det nederlaget der bestemte jeg meg for å bli eneboer og pelsjeger i Alaska, og til helvete med alt som het damer. Og likevel hadde jakt, fiske og eneboerliv vært noe av det jeg hadde tenkt aller minst på da jeg hadde sett Lena for første gang i døra på snackbaren.
889 Hun lukka døra igjen etter seg. Det var altså ikke derfor hun kom! Jeg løp inn i stua og henta resten av pizzaen. Fikk den inn i ovnen på svak varme, og gikk likegodt i gang med å mekke noe eggerøre og et par rista brødskiver. Når folk sier de ikke har spist på ei stønn, kan det bety så mye rart.
890 Buksa hennes lå som ei blåmaneit på kjøkkengolvet. Jeg tok den opp og rista av den før jeg tok den med meg inn i stua, der den sterke vifteovnen sto og småhoppa på maks. Farlige greier å tørke klær på den måten, jeg visste det. Men bare jeg ikke glemte å snu på buksa hele tida, ville det gå greit.
891 Men så hørte jeg at hun trakk opp flodhesten, og at hun lo. Faen også! tenkte jeg. At jeg ikke kunne ha huska på å låse flodhesten inn i medisinskapet før jeg slapp henne til på badet! Jeg rødma der jeg sto. Så hørte jeg at hun reiste seg i karet, og at hun hadde dratt ut bånnproppen.
892 Bare hun ikke blir forbanna så. Forbanna? tenkte jeg. Hvis hun ikke stiller opp på dette her, så gir jeg ikke fem flate øre for den derre kvinnesolidariteten som hun preiker om til stadighet! Jeg styrta rett inn polkassehylla der mutter oppbevarer tøyet sitt, og dro fram ei dongeribukse.
893 Klart den var for brei over ræva til ei jenta som Lena, men det fikk ikke hjelpe. Åssen skulle jeg oppføre meg nå? Skulle jeg bare rive opp døra til badet og slenge buksa inn? Eller skulle jeg banke forsiktig på først? Jeg synes begge deler virka like håpløst.
894 Men Lena løste det problemet sjøl. Døra ble satt på gløtt, og buksa forsvant ut av handa mi uten at jeg rakk å registrere noe som helst. Hun åt. Jøss, som hun åt! Den kvarte pizzaen gikk rett ned på høykant, og etterpå heiv hun seg over rista brød med eggerøre, og rista brød med gouda.
895 Nei vel. Hun hadde sikkert ikke sovet på hottel. Jeg så for meg den råtne kåken nede på Løkka. Den spinkle jenta som var helt kake, og gutten som var enda mer gåen. Sammen med en gammal alkis som hadde kolapsa, og to gærne typer som lekte seg med kniver og sterke løkter.
896 Jeg bevega meg inn i fremmed land nå, jeg var klar over det. Den eneste erfaringa jeg hadde med vin, hadde jeg skaffa meg i kjelleboden sammen med Proffen et års tid tidtilgere. Vi hadde delt en liter blåbærvin som som jeg hadde rappa av fatter, og det hadde gått riktig gæernt.
897 Jeg registrerte bare at jeg ble fullstendig forvirra, og ikke så reint lite kvalm. Det var såvidt jeg fikk karra meg opp trappa og inn i gangen før jeg spydde som en foss. Fatter holdt på p le seg ihjel, men Proffen, som har foreldre langt oppi åra, fikk et helvete.
898 Helte oppi til oss. Først til Lena. Måtte ha noe å si nå. Noe annet enn det vanlige pisspreiker. Det ble til at jeg fortalte henne historien om Filla og det ødelagte kjøkkenet. Hun lytta alvorlig på meg hele tida, men hadde uttrykk i øynene som jeg ikke klarte å tolke.
899 Jeg dreide glasset mellom henda. Det var kaldt mot fingra. Kaldt og glatt. Jeg smakte forsiktig, og venta at hun ville komme med en kommentar, men det skjedde ikke. Smaken var ihverfall ikke verst. Litt sur kanskje min ikke forjævlig. Blåbærvinen hadde vært forjævlig.
900 Det la seg som er mykt teppe over platespilleren min, over stabelen med tegneserier, og over skolebøkene og veska mi. Og over oss. Jeg satt på senga og fingra med den øverste skjørteknappen, mens Lena sto midt på golvet og balanserte på ett bein mens hun dro av seg buksa.
901 Jeg tenkte på pikken min, som i grunnen heller befant seg under gjennom snittet enn over, når det gjaldt størrelse. Følte at jeg hadde null og niks å fare med. jeg holdt på å miste pusten da flådde av seg t-skjorta med et røkk, og nesten samtidig vrikka seg ut av den vesle underbuksa.
902 Jeg trur ikke hun sto der i mer enn noen ganske få sekunder før hun smatt under dyna. Men jeg veit at så lenge jeg lever, så lenge Pelle Pettersen puster, Vil jeg huske Lena i detalj der hun sto foran meg den natta. Det blå lyset fikk kroppen hennes til å virke helt hvit, ja nesten lysende.
903 Hun sa ikke noe. Jeg sa ikke noe. Jeg ble bare sittende og stirre rett ut i lufta, mens hjertet mitt dansa tango. Så kledde jeg raskt av meg alle klærne, men ble sittende på sengekanten hele tida, så man kan godt si at jeg oppførte meg som en feig faen. Vi lå lenge uten å si noe.
904 Tanken gjorde meg selvsagt helt sprø. Men samtidlig ble jeg enda reddere enn tidligere. Hele kvelden, ja helt siden jeg hadde truffet henne, hadde jeg hatt denne følelsen av at Lena var mer voksen enn jeg. At hyn hadde vært med på ting jeg hittil bare hadde fantasert om.
905 At alle mennesker var bigge gåter med en drøss merkelige tanker og følelser som plutselig kunne dukke opp fra ingenting og gjøre deg redd og usikker. Jentene i de gamle numra av Playboy og Penthouse, som Proffen pleide å låne av brødrene sine, befant seg plutselig på en annen klode.
906 Prøvde å få det til å lyde som om jeg nok godt kunne tenke meg både det ene og det andre, men hvis hun var trøtt så pokker heller, da var det ikke noe å mase om. Problemet var selvsagt at jeg kunne tenke meg både det ene og det andre, men jeg hadde ikke peiling på åssen en gikk fram.
907 Det var liksom evig nok, det holdt lenge, og vi hadde tid nok til å finne ut av alt mulig seinere. Hun lå den ene armen over magen min, og rett etterpå merka jeg at hun ble slapp, hun sov. Jeg lå dønn stille. Torde ikke bevege meg av frykt for at jeg kanskje kunne komme til å vekke henne.
908 Det var da for faen hun som hadde foreslått at vi skulle ta det rolig. Det lå en lapp på kjøkkenbordet. Et blått stykke papir av det slaget som mutter alltid hadde en stabel av liggende på telefonbordet i gangen. Skrifta hennes var jevn og fin, med store runde sløyfer og buer.
909 Hun hadde langt hår på dette bildet, men både smilet og øynene var velkjent for meg. Og likevel. Man blir jo litt interessert, ikke sant? Lurte jo litt på hvem som hadde vært inne i den genserskuldra som stakk seg inn ved sida av Lena. Digre hvite snøstjerner på den skuldra.
910 Vi hadde vært innom sju oppganger, men alt vi hadde funnet av navn på ringeklokker og poskkasser, var en drøss med Hanser og Olsener, Sannviker og Tronsener. Ingen Gokkstad så langt. Foran oss, på et hjørne, lå en liten kolonial som ble drevet av et pakistansk ektepar.
911 Jeg orker ikke sånne typer som henne! Etter et minutt eller to fulgte vi forspora til den gamle dama nedover, og dreide inn portrommet der hun hadde forsvunnet. Det førte inn mot et trang gårdsplass med gamle murhus på alle sider. I den andre enden av gården sto ei utgangsdør på klem.
912 Kom igjen, la oss prøve på den andre sida av huset! Jeg syntes han var litt vel ivrig nå, men fulgte etter ham likevel. Proffen dreide til venstre, ned mot hjørnet av huset. Her lå en slags hage med noen splinke trær, et tørkestativ og en del oljefat. Tomta var avgrensa av et plankegjerde.
913 Men det ble ikke nødvendig. For akkurat idet Proffen bøyde seg ned etter mer snø, hørte jeg at vinduet i tredje etasje ble åpna, og at det knirka stygt i det da det ble svingt utover. Først skimta jeg bare et ansikt, men så stakk hue og overkroppen på skikkelsen ut over karmen.
914 Håret hans var fett, det hang fram i panna, og de grå øynene virka sløra. Han var dopa ålreit, men jeg visste ikke hva han hadde tatt. Det lukta ihverfall ikke hobbylim eller tynner i rommet. I en lenestol på den andre sida av bordet satt en annen type. Det var vel danne Stein, tenkte jeg.
915 Det ble stille. Dønn stile. Spørsmålet til Proffen hadde utløst et eller annet som vi ikke visste hva var. Så tok Stein opp lommeboka si, rota litt i den, og slengte et fargefoto på bordet. Bildet viste Stein sammen med ei ganske søt jente, hun var nok noen år eldre enn oss.
916 Hadde Filla vært aleine, så kanskje. Men sammen med Stein ville han være like lett å overtale som en kampestein Og jeg hadde pokker så lita lyst til å spille rollen som søndagsskolegutt, som liksom skulle fortelle Den Fortapte Sønn hvor farlig det var å leke med disse greiene.
917 Jag hadde holdt meg hjemme på rommet for det meste. Snakka minst mulig med de gamle, og nekta lille My adgang. Jag hadde det ikke så ålreit, for å si det rett ut. Tenkte på Filla og dette vanvittige prosjektet hans. Tenkte på genserskuldre med digre snøstjerner.
918 Joa. Reint logisk virka saken helt grei. Men det er jo ikke altid at følelsene følger logikken, da! Det jeg hadde opplevd sammen med Lena ville jeg skulle være bare vårt. Jeg ville ikke at hun skulle sammenlikne det med noe som helst. Natt til onsdag reingte telefonen.
919 Filla eller Lena? Jeg veit ikke hva jeg trudde. Men jeg hadde en ekkel følelse av at telefonen var til meg, og at det ikke var gode nyheter i vente. Og da jeg hørte stemmen til Lena i røret, vinka jeg febrilsk til fatter for å få ham tilbake til soverommet. Han skjønte greia, og forsvant.
920 Forbindelsen ble brutt. Stemmen hennes forsvant rett ut i kosmos. Antakelig hadde hun ikke hatt flere kroner, eller hun hadde glemt å legge dem på. Jeg la røret langsomt på plass, og satte meg litt i den mørke stua. Tenkte at dersom hun ringte igjen, skulle jeg ta telefonen med det samme.
921 Forbanna dopa! Herrigud, hva var det egentlig som skjedde rundt meg? Hvorfor i granskauen gikk plutselig alle mulige folk på stoff? Og jeg lurte selvsagt jævlig på hva hun hadde kjørt i seg. Hvis det var ei sovepille eller to, eller ei pipe hasj, var det ihverfall ikke helt krise.
922 De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fnistre. Bare Proffen, son satt rett ved sida av meg, glodde på meg med ei alvorlig mine. Sklønte at formen til Pelle Petersen var nokså laber. I et frikvarter tok han meg fatt.
923 Bare si at jeg begynte å spy i skolegården! Jeg stakk. Full av dårlig samvittighet forbi jeg lot Proffen stå igjen som spørsmålstegn. Men han var god til å ljuge. Når jeg først hadde bedt ham spille skuespill på vegne av meg, visste jeg at han ville klare det bra.
924 Og idet jeg løp ut av porten og nedover gata mot sentrum, tenkte jeg at jeg fikk ringte hjem, så de ikke trudde jeg lå og kolapsa i en brøytekant et eller annet sted. Da jeg nådde ned i sentrum, var jeg så oppkjassa og nervøs at jeg bare måtte roe meg ned med et par runder på en flipper-automat.
925 Jeg gikk midt i andre runde, og begynte å drive gate opp og gate ned, helt uten plan. Hvor skulle jeg gå? Hvor skulle jeg se etter henne? Snackbaren, selvfølgelig. Det var ikke mer enn litt over ei uke siden jeg hadde truffet henne der for første gang, men det føltes som ei evighet.
926 Men det var ingen Lena på Snacken. En gjeng ungdommer, som sikkert hadde skulka, de også, satt i et hjørne. Men bortsett fra dem var det bare gamlinger her inne på denne tida av døgnet. Husmødre som hadde vært io byen for å handle, og travle typer med stresskoffert.
927 På grunn av en telefon hadde jeg laga surr for meg sjøl en hel dag. Driti meg ut på skolen, og til slutt bare stikki fra hele greia. Det måtte jo bli konsekvenser av dette, samme hvor god Proffen var til å bløffe! Men på en måte forekom alt sammen meg helt fjernt.
928 Som om ingenting angikk meg. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke skulle tilbake til skolen på hundre år, og at det ikke satt noen og ventra på meg verken hjemme eller andre steder. Til slutt ga jeg opp å sitte der og henge. Helte i meg den siste dovne slanten med cola, og gikk.
929 Ute hadde endelig været begynt å ta det litt rolig. Det snødde riktinok, men fra en himmel som var fri for vind. I det myke halvlyset dalte digre snøfiller sakte mot bakken, dekka over søppel og bikkjedritt, la ei hvit hinne over den gamle snøen som var miksa opp med eksos og sand.
930 Det var flott. Snøen gjorde byen lysere, og kanskje noe lysna inne i meg også, for plutselig gikk jeg der og plystra. Det der med Lena var kanskje ikke så farlig som jeg hadde trudd. Jeg hadde vært temmelig trøtt sjøl da hun ringte, og det kunne jo hende jeg hadde misforstått.
931 Den pæra som befinner seg bak i skallen til Proffen, lyser sterkere enn mi. Jeg gikk ned til S-stasjonen likevel. Måtte jo det, når det kom til stykket. Det første jeg fikk øye på da jeg kom inn i den store hallen, var den jenta med bæreposene som vi hadde sett her nede sist.
932 Rundt omkring hang noen andre folk som tydeligvis hørte til den gjengen som vanka her nede, men ingen Lena. Jeg pustra letta ut, men tok meg god tid med å undersøke resten av Oslo S før jeg gikk ut igjen. Jag sa hele tida til meg sjøl at fantasien måtte ha spilt meg et pluss natta i forveien.
933 Jeg gikk rundt i nesten en time til, da jeg plutselig fikk øye på henne. Jeg hadde kommet langt bortover i Skippergata, og hun sto utafor en bil sammen med to andre jenter. De preika og lo og drakk cola, og av og til stakk ei av venninnene hennes hue sitt inn i bilen.
934 Jeg visste ikke helt åssen jeg skulle gripe dette an. Skulle jeg gå rett bort og si at: Jøss for en tilfeldighet, eller noe i den stilen? Eller skulle jeg rett og slett si at jeg leita etter henne i timesvis fordi jeg var innihelvete bekymra for henne? Jeg visste ikke.
935 Det eneste jeg visste helt sikkert, var at jeg hadde mest lyst til å liste meg stille vekk. Følte meg så jævlig usikker. Ville jo ikke at hun skulle tru jeg dreiv og spionerte på henne heller! Men beina mine var mer fornuftige enn resten av meg akkurat da. De gikk liksom av seg sjøl.
936 Jeg slapp å bestemme meg for hvordan jeg skulle gripe situasjonen an. For på tjue, tredve meters hold fikk hun øye på meg, og jeg så at hun stivna til. Det var som om verden sto stille et øyeblikk, som om alt annet enn vi to forsvant. Vi to i ei sørpefylt gate i Oslo sentrum.
937 For da jeg ble klart i hue igjen, så jeg at bilen, en hvit nissan, hadde satt seg i langsom bevegelse. Den kom kjørende nedover mot meg. Nå kunne jeg selvfølgelig ha tatt beina på nakken, men jeg ble stående helt stille. Redd var jeg, det skal jeg ikke nekte for, men jeg sto.
938 Ute og tar en titt på skiføret? Det kan godt hende at typen bak rattet hadde rappa denne bilen, men han var iallfall gammal nok til å kjøre den. Nitten, tenker jeg. Eller tjue. Huden hans var full av kviser og annet grums, håret var kortklipt foran og samla i ei tynn flette bak.
939 Det er ikke alltid det lønner seg å svare. Begynte isteden å gå nedover mot jentene. Det ble ikke likt noe særlig. Bilen ble satt lynraskt i revers, den kom ryggende i ei dritfart, mens dekka spant og bakparten vrei seg fra side til side. Og da den hadde passert meg, var sjøferen ute i sprang.
940 Han var en kraftig kar, og akkurat som kameraten sin hadde han også gjort seg ferdig med ungdomsskolen for noen år siden. De dro ikke til meg. Nei, de gjorde ikke det. Men de begynte å flippe med meg. Dytta meg fram og tilbake mellom seg, som om jeg var en tung og litt uformelig badeball.
941 Jeg fikk et glimt av henne der hun sto noen meter lenger ned i gata sammen med de to andre jentene, men det virka bare som om de sto og kjeda seg alle tre. Jeg fikk mest lyst til å begynne å grine. Men akkurat da fikk jeg annet å tenke på, for en av disse to drittstøvlene spente bein på meg.
942 Jeg svarte ikke. Satt bare stille i sørpa, og kjente isvannet som pipla inn i klærne. Så ansiktet til Lena idet kjerra svingte ut i gata. Men ruta var full av frostroser og fuktighet, det gikk ikke an å lese seg til noe i det ansiktet. Mannen hjelp meg på beina.
943 Men nå satt han her nede sammen med Leffy. Han satt skrevs over stokken som han holdt på å skjære ut, og Leffy hadde lagt beina opp på sagkrakken og satt og vippa på ei tom polkasse. Leffy var en av de gamle kompisene til fatter. En av de ytterst få som ikke gikk rundt og trudde han var kunstner.
944 Leffy kjørte lastebil. Ikke noe mas med inspirasjon og denslags med Leffy. Leffy satte kjerra i gir og kjørte dit sjefen ba ham om, og ferdig med det. Det hendte fatter ba ham om å kjøre en totempel hit eller dit også, men Leffy kom som regel raskt tilbake etter sånne oppdrag.
945 Aldri! Jeg blir fyk forbanna når jeg leser i de derre drittavisene at det er så å si umulig å kutte ut heroin. Det er vanskelig, det er dritvanskelig, men det er ikke umulig! Og hvis jeg ikke tar så mye feil, og det gjør jeg faen ikke, så er ikke denne jenta noen garva narkoman.
946 På din hjemmebane! Gata er hennes bane, og sånne typer som de du nettopp har beskrevet, spiller på lag med henne der. Hvis du tenker etter, så veit du at jeg har rett. Og det kan godt hende hun hadde gode grunner til å slenge dritt om deg der nede i Skippergata.
947 Ingen vits i å motsi Proffen når han er i det humøret der. Og mens vi gikk raskt nedover mot Fredensborgveien og de to rømlingene, fortalte jeg likegodt hele leksa om Lena. Uten sminke. Han stønna da jeg hadde avslutta historien min med hallingkastet nede i Skippergata.
948 Har dere satt kniven på strupen til Skånseth allerede? Proffen lød andpusten og ikke så reint lite engstelig. Han hadde selvsagt skjønt det jeg hadde skjønt, nemlig at Filla rett og slett ikke hadde nok i pappen til at han kunne fungere som smart utpresser. Det var bare umulig.
949 Ihvertfall hadde Stein holdt hardt igjen når det gjaldt disse planene sist vi var på besøk. Jeg kom fram til at det kunne bety at en del av planen, kanskje den viktigste, nå var unnagjort. Men forklaringen kunne også være den at disse gutta rett og slett måtte ha noen å skrytte for.
950 Og det var derfor jeg var hundre prosent overbevist om at de ikke ville lykkes med det de hadde fore. For folk som ikke kan holde kjeft burde ikke leke seg på den gærne sida av loven. Det visste jeg fra krim-bøkene. Stein fiska opp en lapp fra baklomma. En lapp med et telefonnummer.
951 Det er derfor jeg ringer deg. For å diskutere hvordan vi skal klare å forhindre at hele Norges land skal få greie på det. At du er et svin, altså! Stein blunka til oss, og var fornøyd med seg sjøl. Jeg måtte motvillig innrømme at han var ganske flink til å snakke.
952 Det apparatet, med tele og hele styret, ikke sant? Kunne jo ikke bare sitte innendørs og fotografere hverandre, det skjønner du sikkert. Måtte jo ut i bushen og se om vi kunne få tatt bilder av noen rare dyr, eller noe sånt. Det var dønn stille i den andre enden nå.
953 Kunne du tenke deg å kjøpe den? Skal vi si hundre tusen kroner? Prøvebildene er allerede på vei, du har dem nok i morra. Hvis du ikke er interessert, så veit jeg om et par aviser som er veldig kin på denslags bilder. Nå kunne vi ikke engang høre at det ble pusta i den andre enden.
954 De hadde tatt ut en hel film, akkurat som Stein hadde sagt. Og om kvaliteten ikke var fullt så bra som han hadde skrytt av, så var det ikke vanskelig å få med seg detaljene. De første bildene i bunken viste Skånseth og et par andre karer på hans egen alder. De satt rundt et lavt bord foran peisen.
955 Rykende sigaretter. De gliste og hadde det bra, så det ut til. Men så, etter tre fire bilder, ble alt ganske annerledes. Klærne forsvant, og det dukka opp et par jenter som var like nakne som gutta. Og hva de gamle grisene foretok seg med jentene kan sikkert enhver tulling gjette seg til.
956 Vi må! Jeg var mest opptatt av hvordan jeg sjøl skulle komme meg i havn da, men det var klart jeg var enig. Måtte bare prøve å komme meg litt til hekteneførst. Måtte presse vekk visse bilder som til stadighet dukka opp i skallen. Vi satt lenge uten å si noe. Men til slutt tok Proffen ordet igjen.
957 Hør her! Det er for lettvint at han bare skal betale seg ut av dette her. Gutta krever hundre tusen, ikke sant, og de spenna kan han skaffe så lett som bare det. Husk på at det er to andre med på de bildene også. De er sikkert ikke mer interessert i at dette kommer ut enn det Skånseth er.
958 Mange av dem er under seksten. Jeg beit tenna sammen etterhvert som vi passerte den ene etter andre. Håpa at jeg ikke ville finne Lene her. Sprø følelse. Det var ikke noe annet jeg heller ville enn å finne henne og få snakka skikkelig ut med henne. Men samtidig var jeg vettskremt for det møtet.
959 Så vi pella oss til helvete. Den kvelden var helvete Oslo S! Vi så sammenstimlinga med det samme vi vi kom inn i hallen. Rundt en av fotoautomatene sto det stint av folk og glodde på et eller annet på golvet, og i det samme hørte vi lyden av sirener som nærma seg.
960 Men Proffen og jeg rykka ikke tilbake. Vi rykka fram. Og midtveis i klynga huka vi oss ned og så mellom beina på folk. Det første jeg la merke til, var genseren. Blå genser. Digre snøstjerner på skuldrene. Det var ei jente som hadde den på seg, og hun lå rett ut på det kalde steingolvet.
961 Ved sida av henne satt en purk som så helt fortvila ut. Han ruska i henne og klappa henne temmelig hardt på kinnet, med det virka ikke som om hun merka noe til det. Jeg studerte ansiktet hennes. Hun begynte å bli blå. Øynene var lukka og munnen åpen, det rant spytt fra den ene munnvika.
962 Samma som Steins. Selvfølgelig! Hun og broren hadde vel fått maken genser en gang, kanskje av mora si. Det høres vel sprøtt ut, men akkurat da ble jeg faktisk litt letta. Personen som var klippet bort fra det bildet Lena hadde gitt meg, var utvilsomt den jenta som lå rett foran oss nå.
963 Da var det slutt på stresset. De rista bare på hue, og la henne rolig opp på båra. Dekka henne til med et laken, og begynte å bære henne mot utgangen. Nina, ei jente vi aldri hadde kjent, men som jeg på en måte følte vi hadde kjent litt likevel, var død. For henne hadde siste toget gått.
964 Både Proffen og jeg var fullstendig sjokka. Hadde aldri hatt noe med døden å gjøre. Selv om vi visste at det ikke var sånn, hadde vi liksom alltid tenkt på døden som noe som bare angikk gamle folk. Og nå bar de ut ei jente som bare var noen ganske få år eldre enn oss.
965 Under oss lå Fredensborgveien. Av og til kom et menneske fordi der nede, av og til en bil. Hvis Filla og Stein hadde tenkt seg på Legevakla, måtte de komme denne veien. Vant som jeg var med spill og sjanser, regna jeg med at det var 50-50 prosent sjanse for at planen vår ville lykkes.
966 Men jeg følte meg ikke særlig glad for det. Ikke Proffen heller. Vi rusla ned trappa uten et ord, og sneik oss rundt hjørnet og inn i bakgården. Låsen på utgangsdøra gikk opp med et knepp da Proffen forsøkte den første nøkkelen. Vi følte ingen seier da heller.
967 Først hadde jeg vært dønn deppa på grunn av de jævla bildene. Så hadde jeg vært fullstendig sjokka av det vi hadde sett nede på Oslo S. Og deretter hadde jeg skamma meg dypt fordi det ble nødvendig å bløffe Filla og Stein. Men nå da jeg igjen kom ut i friluft, var jeg rett og slett forbanna.
968 Hvis jeg ikke tar mye feil, lå tempen på rundt femten minus. I Strenersgata var det også glissent med folk. Den hissige jenta som hadde bedt oss dra til helvete tidligere på kvelden, vat borte nå. Hvor hun hadde dratt, var ikke godt å si, men det var sikkert ikke til himmelen.
969 I et sprang var kisen ute av bilen, og tok kvelertak på Proffen. De tumla over fortauet og inn mot en husvegg. Jeg skulle akkurat styrte til unnsetning da en svær skygge kom imellom. Ja, han var virkelig en diger rugg! Jeg hadde ikke lagt merke til det da vi satt inne i drosja.
970 Og hvis dy tenker deg litt om, så veit du om et par karer som har en god del av skylda for at hun er død. Du må knekke de gutta, Lena. Bildene må aldri bli gitt tilbake til dem, ikke for noen pris. Men for at vi skal komme noen vei, er det helt nødvendig at de havner i en rettssal.
971 Jeg svarte ikke. Blinka bare til Lena som sto ved sida av meg, stiv som en påle. Så sto hun i døraåpninga. Mutter. Og jeg ønska bare at golvet skulle åpne seg under meg, så jeg kunne forsvinne! For mutter har dessvarre en jævla uvane, eller hva jeg nå skal kalle det.
972 Ikke som far min, som stort sett ikke skjønner et jævla poeng selv om han blir forklart det. Mutter skjønte øyeblikkelig at det var noe alvorlig på gang. Hun ga meg et raskt øyekast, så hjalp hun Lena av meg jakka, og halte henne inn i stua. Fatter satt og sov i stresslesen.
973 Kaffen helte vi over på ei tv-kanne så den skulle holde seg varm. Ingen av oss ville så mye som gløtte på døra til stua. Det som foregikk der inn var jentegreier. Jeg forklarte ham åssen alt lå an. Hele leksa, så han kunne se sammenhengen. Han svarte ikke stort.
974 Når du må klare deg sjøl fra du er bare ungen. Vi ble sittende og preike i nesten en time til. Og selv om jeg fremdeles var så opprørt at jeg dirra av alt jeg hadde hørt og opplevd denne dagen og natta, merka jeg at jeg begynte å bli så sigen at jeg nesten ikke klarte å holde øynene oppe lenger.
975 Mutter var ikke så fornøyd med den ordninga, for det hendte at Lena fikk skikkelig sug på dop, og da stakk hun på byen og måtte hentes tilbake. Et par ganger kjørte jeg rundt med Leffy i den gamle lastebilen og jakta på henne, og hun og Leffy fikk etterhvert god kontakt.
976 Sant å si så etterlot han seg en brukket kjeve og minst tre solide blåveiser der nede i sentrum. Men det var klart for alle: Lena måtte ut av byen dersom det skulle bli noe fart på livet hennes. Hun måtte vekk fra alle fristelser på gata, hun måtte vekk fra alt som kunne minne henne om fortida.
977 Jeg krympa meg bare ved tanken, men innså selvsagt at det var riktig. Vel. Barnevern og alle mulige etater jobba på spreng for å finne en plass til Lena, iallfall sa de at de jobba på spreng. Men det var mutter og Leffy som omsider klarte å få henne inn på et kollektiv i nærheten av Arendal.
978 Det var som å kjøre tvers igjennom et landskap fra et eventyr. Og der jeg satt med Lena klemt tett inn mot meg, tenkte jeg at det jeg hadde opplevd den siste tida på mange måter også var litt av et eventyr. Grotesk og jævlig, akkurat som i de gamle folkeeventyra.
979 Død og fordervelse, og bånnkjipe troll. Men slutten! Det er tross alt slutten som teller! Og når jeg gløtta bort på Lena, på de spill levende kineser-øynene hennes, og på de myke kinna som kulda hadde gitt en hektisk rødfarge, da følte jeg meg bare jævla sikker på at hun ville komme til å klare det.

Связаться
Выделить
Выделите фрагменты страницы, относящиеся к вашему сообщению
Скрыть сведения
Скрыть всю личную информацию
Отмена