| norsk hodejegeren |
| 1 | Kandidat Kandidaten var vettskremt. Han var iført rustning fra Gunnar Øye; grå Ermenegildo Zegnadress, håndsydd skjorte fra Borelli og et burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881. Men skoene var jeg sikker på; håndsydd Ferragamo. Jeg hadde hatt et slikt par selv. Papirene foran meg fortalte at kandidaten var væpnet med en eksamen fra Norges Handelshøyskole i Bergen med snitt på nesten syv, en periode på Stortinget for Høyre og en fireårs suksesshistorie som leder for en norsk industribedrift i klassen mellomstor. Og likevel var Jeremias Lander vettskremt. Overleppen var våt av svette. Han løftet vannglasset sekretæren min hadde plassert på det lave bordet mellom oss. «Jeg vil gjerne ...,» sa jeg, smilte. Ikke det åpne, betingelsesløse smilet som inviterer en vilt fremmed inn i varmen, ikke det useriøse. Men det høflige, semivarme smilet som ifølge faglitteraturen signaliserer intervjuerens profesjonalitet, objektivitet og analytiske tilnærmingsmåte. Det er rett og slett intervjuerens fravær av følelsesmessig engasjement som får kandidaten til å stole på hans integritet. Og dermed vil kandidaten – ifølge faglitteraturen – også gi mer nøktern, objektiv informasjon ettersom han er gitt en følelse av at skuespill vil bli gjennomskuet, overdrivelser avslørt, taktikkeri straffet. Men jeg smiler ikke slik på grunn av faglitteraturen. For jeg driter i faglitteraturen, den er bunker med ulik grad av kvalifisert bullshit, og alt jeg trenger er Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell. Nei, jeg smiler slik fordi jeg er sånn; profesjonell, analytisk og uten følelsesmessig engasjement. Jeg er hodejeger. Det er ikke særlig vanskelig. Men jeg er konge på haugen. «Jeg vil gjerne,» gjentok jeg. «At vi går videre med at du forteller litt om livet ditt utenom jobben også.» «Finnes det?» Latteren hans lå en halvannen tone høyere enn den burde. Når man avleverer en såkalt tørr spøk i et jobbintervju, er det dessuten uheldig å både le av den selv og stirre på mottageren for å se om den går hjem. «Jeg håper da det,» sa jeg, og latteren hans gikk over i kremting. «Jeg tror ledelsen i denne bedriften legger vekt på at den nye toppsjefen deres skal ha et balansert liv. De er ute etter en som kan sitte noen år, en langdistansetype som kan disponere løpet sitt. Ikke en som er utbrent etter fire år.» Jeremias Lander nikket mens han svelget ned enda en munnfull vann. Han var anslagsvis fjorten centimeter høyere enn meg og tre år eldre. Altså trettiåtte. Litt ung for jobben. Og han visste det, det var derfor han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningene. Jeg hadde sett det før. Jeg har sett alt før. Jeg hadde sett kandidaten som var plaget med svette hender komme med kalk i høyre jakkelomme og gi meg det tørreste, hviteste håndtrykk. Landers hals lagde en ufrivillig klukkelyd. Jeg noterte på intervjuguiden: MOTIVERT. LØSNINGSORIENTERT. «Du bor altså her i Oslo?» sa jeg. Han nikket. «Skøyen.» «Og gift med ...» Jeg bladde i papirene hans og satte opp det irriterte ansiktsuttrykket som får kandidatene til å skjønne at jeg forventer at de tar initiativ. «Camilla. Vi har vært gift i ti år. To barn. De går på skolen.» «Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet?» spurte jeg uten å se opp. Jeg ga ham to lange sekunder og fortsatte da han ennå ikke hadde fått samlet seg til et svar: «Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks år har tilbrakt to tredjedeler av ditt våkne liv på jobben?» Jeg så opp. Forvirringen i blikket hans var som forventet. Jeg hadde vært inkonsekvent. Balansert liv. Innsatskrav. Det hang ikke i hop. Det gikk fire sekunder før han svarte. Som er minst ett for mye: «Jeg håper da det.» Trygt, trenet smil. Men ikke trenet nok. Ikke for meg. Han hadde vendt mine egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vært tilsiktet ironi. I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene fra en man betraktet som overlegen i status. DÅRLIG SELVBILDE, noterte jeg. Og han «håpet», han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i krystallkulen, viste ikke at han var på det rene med at minstekravet til enhver leder er at han klarer å gi inntrykk av å være clairvoyant. INGEN IMPROVISATOR. IKKE KAOSPILOT. «Jobber hun?» «Ja. På et advokatkontor i sentrum.» «Ni til fire hver dag?» «Ja.» «Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?» «Hun. Men det er heldigvis svært sjeldent Niclas og Anders er ...» «Så dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme på dagtid?» Han nølte slik kandidater gjør når de er usikre på hvilket svar som er gunstigst. Likevel lyver de skuffende sjeldent. Jeremias Lander ristet på hodet. «Du ser ut som du holder deg i form, Lander?» «Ja, jeg trener jevnlig.» Ingen nøling denne gangen. Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke ryker på et hjerteinfarkt i første motbakke. «Løping og langrenn, kanskje?» «Ja visst. Hele familien er glad i marka. Og vi har hytte på Norefjell.» «Nettopp. Hund også da.» Han ristet på hodet. «Ikke? Allergisk?» Energisk risting på hodet. Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR. Så lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre. En overdrevent arrogant gest, selvfølgelig. Hva kan jeg si? Jeg er sånn. «Hvor mye vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander? Og hvordan har du forsikret det?» Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for å skjønne. To sekunder, så sa han resignert: «Hva mener du?» Jeg sukket som om det burde være opplagt. Så meg rundt som for å lete etter en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere. Og fant den som alltid før på veggen. «Er du interessert i kunst, Lander?» «Litt. Min kone er det, i alle fall.» «Min også. Ser du det bildet jeg har der?» Jeg pekte på «Sara gets undressed», et over to meter høyt bilde på lateks av en kvinne i grønt skjørt som med korslagte armer er i ferd med å dra en rød genser over hodet. «En gave fra min kone. Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner. Har du noe kunstverk i den prisklassen?» «Ja, faktisk.» «Gratulerer. Går det an å se på det hvor mye det er verdt?» «Si det.» «Ja, si det. Det bildet som henger der består av noen få streker, kvinnens hode er en sirkel, en null uten ansikt, og fargeleggingen er monoton og uten tekstur. Det er da også laget på en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et enkelt tastetrykk.» «Jøss.» «Det eneste – og da mener jeg det eneste – som gjør bildet verdt en kvart million, er kunstnerens renommé. Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at mannen er genial. For det er vanskelig å sette fingeren på det geniale, umulig å vite sikkert. Slik er det med ledere også, Lander.» «Jeg skjønner. Renommé. Det handler om tilliten lederen sprer.» Jeg noterte: IKKE IDIOT. «Nettopp,» fortsatte jeg. «Alt handler om renommé. Ikke bare lederens lønning, men til og med selskapets børsverdi. Hva er det for slags kunstverk du er i besittelse av, og hva er det verdsatt til?» «Det er et litografi av Edvard Munch. 'Brosjen'. Pris vet jeg ikke, men ...» Jeg sveivet utålmodig med hånden. «Sist det gikk på en auksjon, var prisen rundt tre hundre og femti tusen,» sa han. «Og hvordan har dere sikret denne verdigjenstanden mot tyveri?» «Huset har et bra alarmsystem,» sa han. «Tripolis. Alle i nabolaget bruker dem.» «Tripolis er gode, men dyre, jeg bruker dem selv,» sa jeg. «Omtrent åtte tusen i året. Hvor mye har du investert i sikkerheten rundt ditt personlige renommé?» «Hva mener du?» «Tjue tusen? Ti tusen? Mindre?» Han trakk på skuldrene. «Ikke ett rødt øre,» sa jeg. «Du har en CV og en karriere her som er verdt ti ganger det bildet du snakker om. I året. Likevel har du ingen til å bevokte den, ingen vaktmester. Fordi du tror at det ikke er nødvendig. Du tror at dine resultater med selskapet du leder, skal tale for seg. Ikke sant?» Lander svarte ikke. «Vel,» sa jeg, lente meg frem og senket stemmen som om jeg skulle fortelle ham en hemmelighet. «Slik er det ikke. Resultater er Opie-bilder; noen enkle streker pluss noen nuller uten ansikt. Bilder er ingenting, renommé er alt. Og det er det vi kan tilby.» «Renommé?» «Du sitter her foran meg som én av seks gode kandidater til en lederjobb. Jeg tror ikke du vil få den. Fordi du mangler renommé til en slik jobb.» Munnen hans åpnet seg som til en protest. Som aldri kom. Jeg kastet meg tilbake i den høyryggede stolen som skrek til. «Herregud, mann, du har søkt på denne jobben! Det du skulle gjort, var å få en stråmann til å tipse oss om deg, og latt som du ikke visste om det når vi hadde kontaktet deg. En toppleder skal headhuntes, ikke komme ferdig skutt og partert.» Jeg så det hadde den tilsiktede virkning. Han var dypt rystet. Dette var ikke den vanlige intervjuguiden, dette var ikke Cuté, Disc eller noen av de andre stupide, ubrukelige spørreskjemaene klekket ut av mer eller mindre tonedøve psykologer og human resources-spesialister som selv ikke hadde noen. Jeg senket stemmen igjen. «Jeg håper din kone ikke blir for skuffet når du forteller henne dette i ettermiddag. At drømmejobben glapp. At det blir karrieremessig stand-by i år også. Som i fjor ...» Han rykket til i stolen. Fulltreffer. Selvfølgelig. For dette var Roger Brown i aksjon, den største stjernen på rekrutteringshimmelen akkurat nå. «I ... i fjor?» «Ja, stemmer ikke det? Du søkte sjefsjobben i Denja. Majones og leverpostei, var det deg?» «Jeg trodde den slags var konfidensielt,» sa Jeremias Lander spakt. «Og det er det. Men min jobb er å kartlegge. Så jeg kartlegger. Med de metoder jeg har til rådighet. Det er dumt å søke på jobber man ikke får, særlig i din posisjon, Lander.» «Min posisjon?» «Papirene dine, jobbresultatene, testene og det personlige inntrykket jeg får av deg, forteller meg at du har det som skal til. Alt du mangler er renommé. Og grunnpilaren når man bygger opp renommé, er eksklusivitet. Å søke på jobber i hytt og pine undergraver eksklusiviteten. Du er en leder som ikke ser etter utfordringer, men utfordringen. Den ene jobben. Og den skal du bli tilbudt. På et sølvfat.» «Skal jeg?» sa han og prøvde det kjekke, skjeve smilet igjen. Det virket ikke lenger. «Jeg vil gjerne ha deg i vår stall. Du skal ikke søke flere jobber. Du skal ikke takke ja når andre rekrutteringsfirmaer ringer deg med tilsynelatende fristende tilbud. Du skal holde deg til oss. Være eksklusiv. La oss bygge deg et renommé. Og vokte det. La oss være for ditt renommé det Tripolis er for huset ditt. Innen to år kommer du hjem til din kone med en fetere jobb enn den vi snakker om nå. Og det er et løfte.» Jeremias Lander strøk tommel og pekefinger langs sine omhyggelig nybarberte kjever. «Hm. Dette tok en noe annen retning enn jeg hadde tenkt.» Nederlaget hadde gjort ham roligere. Jeg lente meg frem mot ham. Åpnet armene. Holdt håndflatene opp. Søkte blikket hans. Forskning har bevist at syttiåtte prosent av førsteinntrykket i en intervjusituasjon er basert på kroppsspråket og bare åtte prosent på hva du faktisk sier. Resten handler om klær, odør fra armhuler og munn, hva du har hengende på veggene. Jeg hadde et fantastisk kroppsspråk. Og akkurat nå formulerte det åpenhet og tillit. Endelig inviterte jeg ham inn i varmen. «Hør her, Lander. Kundens styreformann og økonomisjef kommer hit i morgen for å treffe en av kandidatene. Jeg vil at de skal treffe deg også. Passer klokka tolv?» «Utmerket.» Han hadde svart uten å late som han måtte konferere med noen kalender. Jeg likte ham straks bedre. «Jeg vil at du skal høre etter hva de har å si og deretter skal du høflig redegjøre for hvorfor du ikke lenger er interessert, forklare at dette ikke er utfordringen du ser etter og ønske dem lykke til.» Jeremias Lander la hodet på skakke. «Å hoppe av sånn, vil ikke det bli oppfattet som useriøst?» «Det vil bli oppfattet som ambisiøst,» sa jeg. «Du vil bli oppfattet som en som kjenner sin egen verdi. En person hvis tjenester er eksklusive. Og det er starten på den historien som vi kaller ...» Jeg sveivet med hånden. Han smilte: «Renommé?» «Renommé. Har vi en avtale?» «Innen to år.» «Jeg garanterer.» «Og hvordan kan du garantere det?» Jeg noterte. KOMMER FORT PÅ OFFENSIVEN IGJEN. «Fordi jeg kommer til å anbefale deg til en av de stillingene jeg snakker om.» «Og hva så? Det er ikke du som tar beslutningen.» Jeg lukket øynene halvt igjen. Det var et ansiktsuttrykk som fikk min kone, Diana, til å tenke på en doven løve, en mett hersker. Jeg likte det. «Min anbefaling er kundens beslutning, Lander.» «Hva mener du?» «På samme måte som du aldri mer skal søke på en jobb du ikke vet du vil få, har jeg aldri gitt en anbefaling som kunden ikke har fulgt.» «Virkelig? Aldri?» «Ikke som noen husker. Hvis jeg ikke er hundre prosent sikker på at kunden vil følge min anbefaling, anbefaler jeg ingen og lar heller oppdraget gå til en av konkurrentene. Selv om jeg har tre glimrende kandidater og er nitti prosent sikker.» «Hvorfor det?» Jeg smilte. «Svaret begynner på r. Hele min karriere er bygget på det.» Lander ristet på hodet og lo. «De sier at du er rå, Brown. Nå skjønner jeg hva de mener.» Jeg smilte og reiste meg. «Og nå foreslår jeg at du går hjem og forteller din vakre kone at du vil takke nei til denne jobben fordi du har bestemt deg for å sikte høyere. Jeg tipper du kan se frem til en hyggelig kveld.» «Hvorfor gjør du dette for meg, Brown?» «Fordi provisjonen arbeidsgiveren din vil betale til oss er en tredjedel av ditt første års bruttolønn. Visste du at Rembrandt pleide å gå på auksjoner for å by opp prisen på sine egne bilder? Hvorfor skulle jeg selge deg for to millioner i året når vi med litt renommébygging kan selge deg for fem? Alt vi forlanger, er at du holder deg til oss. Har vi en avtale?» Jeg rakte frem hånden. Han grep den begjærlig. «Jeg har en følelse av at dette var en lønnsom samtale, Brown.» «Tilsluttes,» sa jeg og minnet meg selv om å gi ham et par tips om riktig håndtrykksteknikk før han møtte kunden. Ferdinand gled inn på kontoret mitt rett etter at Jeremias Lander hadde forlatt det. «Argh,» sa han og skar en grimase mens han viftet med hånden. «Eau de camouflage». Jeg nikket mens jeg åpnet vinduet for å lufte ut. Det Ferdinand mente, var at kandidaten hadde parfymert seg vel sterkt for å overdøve den nervøse svettingen som fyller avhørsrommene i denne bransjen. «Men det var i alle fall Clive Christian,» sa jeg. «Kjøpt av kona. Akkurat som dressen, skoene, skjorta og slipset. Og det var hennes idé å farge tinningene hans grå.» «Hvordan vet du det?» Ferdinand slo seg ned i stolen Lander hadde sittet i, men spratt opp igjen med vemmelse i ansiktet da han kjente den klamme kroppsvarmen som fortsatt satt i trekket. «Han ble hvit som et laken da jeg trykket på kone-knappen,» svarte jeg. «Jeg fortalte hvor skuffet hun kom til å bli når han fortalte at jobben ikke ville bli hans.» «Kone-knappen! Hvor er det du tar det fra, Roger?» Ferdinand hadde slått seg ned i en av de andre stolene, lagt beina på bordet, en ganske rimelig kopi av Noguchis kaffebord, og tatt en appelsin som han skrellet mens en nesten usynlig dusj sto opp og la seg på den nystrøkne skjorta hans. Ferdinand var utrolig uvøren til å være homoseksuell. Og utrolig homoseksuell til å være hodejeger. «Inbaud, Reid og Buckley,» sa jeg. «Du har sagt det før,» sa Ferdinand. «Men nøyaktig hva er det? Er det bedre enn Cuté?» Jeg lo. «Det er FBIs nitrinns avhørsmodell, Ferdinand. Det er et maskingevær i en verden av spretterter, et verktøy som gjør vei i vellinga, som ikke tar fanger, men gir raske, håndfaste resultater.» «Og akkurat hvilke resultater er det, Roger?» Jeg visste hva Ferdinand var ute etter, og det var greit. Han ville finne ut hvilken edge det var jeg hadde, hva som gjorde at jeg var den beste og han – foreløpig – ikke var det. Og jeg ga ham det han trengte for å greie det. Fordi det er slik reglene er, man deler kunnskap. Og fordi han aldri ville bli bedre enn meg, fordi han for evig og alltid ville stille med skjorter som stinket citrus og lure på om noen hadde en modell, en metode, en hemmelighet som var bedre enn hans. «Underkastelse,» svarte jeg. «Tilståelse. Sannhet. Den bygger på veldig enkle prinsipper.» «Som hva?» «Som at du begynner med å spørre ut den mistenkte om familien.» «Pøh,» sa Ferdinand. «Det gjør jeg òg. Det får dem til å føle seg trygge når de kan snakke om noe de kjenner til, noe nært. Pluss at det åpner dem opp.» «Nettopp. Men det gjør deg også i stand til å kartlegge deres svake punkter. Deres akilleshæl. Som du vil få bruk for senere i avhøret.» «Æsj, for en terminologi!» «Senere i avhøret, når dere skal snakke om det som er vondt, det som har skjedd, drapet han er mistenkt for, det som får ham til å føle seg ensom og forlatt av alle, som får ham til å ville gjemme seg, sørger du for å ha plassert en tørkerull på bordet akkurat så langt unna den mistenkte at han ikke når den.» «Hvorfor det?» «Fordi avhøret er kommet til sitt naturlige crescendo og tiden er kommet for at du skal trykke på følelsesknappen. Du skal spørre hva barna hans vil tenke når de får høre at far er en drapsmann. Og så, når tårene veller opp i øynene hans, skal du rekke ham tørkerullen. Du skal være den som skjønner, den som vil hjelpe, den han kan betro seg til om alt som er vondt. Om det dumme, dumme drapet som bare skjedde, nærmest av seg selv.» «Drap? Jeg skjønner søren ikke hva du mener, jeg altså. Vi rekrutterer folk, gjør vi ikke? Vi prøver ikke å få dem dømt for mord.» «Jeg gjør det,» sa jeg og grep jakka som hang over kontorstolen. «Og det er derfor jeg er byens beste hodejeger. Forresten setter jeg deg opp på intervjuet med Lander og kunden i morgen klokka tolv.» «Meg?» Jeg gikk ut gjennom døra og bortover korridoren med Ferdinand trippende etter mens vi passerte de tjuefem andre kontorene som utgjorde Alfa, et mellomstort rekrutteringsselskap som hadde overlevd i femten år, og leverte årsresultater mellom femten og tjue millioner, som etter en altfor beskjeden bonusutbetaling til de beste av oss, gikk i lomma på eieren i Stockholm. «Piece of cake. Opplysningene ligger på filen. OK?» «OK,» sa Ferdinand. «På én betingelse.» «Betingelse? Det er jeg som gjør deg en tjeneste.» «Vernissasjen din kone skal ha på galleriet i kveld ...» «Hva med den?» «Kan jeg komme?» «Er du invitert?» «Det er akkurat det. Er jeg?» «Neppe.» Ferdinand bråstoppet og forsvant ut av synsfeltet. Jeg fortsatte og visste at han sto der med hengende armer og så etter meg mens han tenkte at han heller ikke denne gang skulle få skåle i musserende vin med Oslos jet-settere, nattdronninger, kjendiser og pengefolk, ikke få ta del i den smule glamour som omga Dianas vernissasjer, ikke få knytte kontakter med potensielle kandidater til stilling, seng eller annet syndig samkvem. Stakkar. «Roger?» Det var jentungen bak resepsjonsdisken. «To telefoner. Den ene ...» «Ikke nå, Oda,» sa jeg uten å stoppe. «Jeg blir ute tre kvarter. Ikke ta beskjeder.» «Men ...» «De ringer tilbake hvis det er viktig.» Pen jente, men hun trengte fortsatt litt opplæring, Oda. Eller var det Ida? |
Комментарии