| Soria Moria slott |
| 1 | Det var en gang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, ville han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i asken. Foreldrene satte ham bort i mange slags lære; men Halvor stanset ikke noensteds, for når han hadde vært borte i noen dager, rømte han av læren, løp hjem og satte seg i grua til å grave i asken igjen. Men så kom en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med ham og fare til sjøs og se fremmede land. |
| 2 | Jo, det hadde Halvor lyst til, da var han ikke lenge uferdig. Hvor de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det ble stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet opp mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på. Da det var så stilt at det ikke rørte seg en fjær, ble de liggende her, og Halvor ba skipperen om han fikk lov å gå i land og se seg om, for han ville heller gå enn ligge og sove. |
| 3 | «Synes du du kan vise deg for folk,» sa skipperen, «du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i.» Halvor ble ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulle komme tilbake igjen når det blåste opp. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom fram, var det store sletter med åkrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennå, og han ville gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunne finne folk. |
| 4 | Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunne trille et egg på den. Denne veien gikk nå Halvor etter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre niste med seg heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere ble han også. I slottet brant det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. |
| 5 | Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk. «Nei, nei da!» ropte hun, «tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke deg; for her bor et troll med tre hoder.» «Jeg er like glad om han hadde fire og, så skulle jeg ha lyst til å se den karen», sa gutten, «og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi meg, for jeg er fælt sulten.» Da Halvor hadde spist seg mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunne svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det engang. |
| 6 | «Ja», sa prinsessen, «så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for deg gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet.» Halvor tok seg en slurk, og straks kunne han svinge sverdet som ingen ting. Nå mente han, skulle trollet komme tidsnok. Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren. «Huttetu! her lukter så kristen manns blod!» sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren. |
| 7 | «Ja, det skal du bli var», sa Halvor, og hugg alle hodene av det. Prinsessen ble så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så sa hun: «Gi nå søstrene mine også var frelst!» «Hvor er de henne?» spurte Halvor. Ja, så fortalte hun det; den ene var inntatt av et troll på et slott som var seks mil borte, og den andre var inntatt på et slott som var ni mil bortenfor det igjen. |
| 8 | «Men nå», sa hun, «må du først hjelpe meg å få ut dette skrovet her.» Ja, Halvor var så sterk; han subbet allting bort og gjorde det ryddig og rent i en ruff. Så levde han godt og vel, og neste morgen la han avsted i grålysningen; han hadde ingen ro på seg, han gikk og han sprang hele dagen. Da han fikk se slottet, ble han litt redd igjen; det var mye gildere enn det andre; men her var det heller ikke et menneske å se. |
| 9 | Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn. «Nei, tør det komme kristne folk hit da?» ropte prinsessen. «Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder.» «Nei, jeg går ikke», sa Halvor, «om han så hadde seks til.» «Han tar og sluker deg levende», sa prinsessen. |
| 10 | Men det hjalp ikke: Halvor ville ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke ville han ha, for han var sulten etter reisen. Ja, han fikk så mye han ville ha; men så ville prinsessen ha ham til ågå igjen. «Nei», sa Halvor, «jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for.» «Han spør ikke etter det», sa prinsessen, «for han tar deg uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen.» Han kunne ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulle ta seg en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunne han svinge det. |
| … |
Комментарии